Ny doktorgrad om KI i bibliotek og helsevesen

Hovedtemaet i doktorarbeidet til Mari Serine Kannelønning er forholdet mellom forventninger til KI-teknologi og mobilisering, hvordan måten vi tenker og snakker om teknologien påvirker hvem som styrer utviklingen og hvordan implementeringen går for seg. Avhandlingen hennes handler om KI i norsk helsevesen, men i prøveforelesningen snakket hun om potensiale og begrensninger knyttet til bruk av KI i universitets- og høgskolebibliotekene. Allerede i dag påvirker KI alle kjernetjenestene til UH-biblioteketne, understreket hun.

Den er del av arbeidet med metadata, innkjøp, samlingsutvikling, ledelse og administrasjon, ved formidling, gjenfinning og kildekritikk, for å nevne noe.

Kannelønning er til daglig universitetsbibliotekar ved OsloMet, og doktorgraden er avlagt på Institutt for arkiv, bibliotek og informasjonsfag.

Bevisbyrden for at KI-basert teknologi er relevant for ulike fagområder ligger i dag hos de som tar i bruk teknologien, og ikke hos de som utvikler den, understreket Kannelønning. Verktøyene er ofte trent på ikke-representative data, og bevisene fra selgere av KI-baserte løsninger til for eksempel helsevesenet er ofte anekdotiske og ikke vitenskapelige. Også i bibliotekfeltet er det opp til brukerne av teknologien å bevise at den fungerer.

Bibliotekfeltet mangler felles visjoner

Mari Serine Kannelønning er opptatt av den såkalte KI-kløften (AI-chasm) mellom forventningene og løftene knyttet til KI-teknologier, og hva som faktisk er mulig å få til. Forventningene har tre effekter: Det kan legitimere investeringer, vise retning og koordinere innsats. Siden dette er en uferdig teknologi, vil implementeringa avhenge av mobiliseringa for teknologien. Med utgangspunkt i såkalt aktørnettverksteori spurte hun: Hvem blir mobilisert? Og kanskje like viktig: Hvem blir ikke mobilisert? I dag er det KI-entusiastene som er mest engasjert. Hvor representative er disse?

Hun påpekte at det ikke finnes noen formell felles visjon for UH-bibliotekene på dette feltet. Det skyldes at bibliotekene eies av sine morinstitusjoner som alle har stor grad av autonomi. Bibliotekene har ikke egne KI-strategier fordi de enkelte universitetene ennå ikke har laget overordnede strategier.

Men KI er omtalt i Nasjonalbibliotekets overordnete strategi for norske bibliotek. Også Universitets og høgskolerådets bibliotekutvalg har i sin handlingsplan for 2023–2024 pekt ut et mål om å styrke bibliotekenes relevans blant annet gjennom å fokusere på «kildekritikk, kunstig intelligens, algoritmer og andre teknologiske utviklingstrekk som har relevans for informasjons-, kilde-, og datahåndtering». Dette viser en erkjennelse om at KI er relevant for bibliotekene, mente Kannelønning.

KI har også vært et viktig tema på bibliotek-konferanser, blant annet VIRAK-konferansen 2022 i Trondheim i 2022.

LES OGSÅ

VIRAK 2022: Kunstig intelligens og fysiske bibliotek

Det finnes åpenbart forventninger til bruk av KI og ideer om framgang som følge av dette også på bibliotekområdet, konstaterte hun.

Tre måter å jobbe for KI

Kannelønning finner tre typer mobilisering for KI i bibliotekene:

• Utviklingsprosjekter i større bibliotek. Ved Universitetsbiblioteket i Bergen og Universitetsbiblioteket i Oslo – begge prosjektene har fått strategimidler fra Nasjonalbiblioteket.
• Initiativ fra enkeltpersoner. Disse initiativene er mindre synlige. Det handler om ildsjeler – som er opptatt av hvordan KI kan brukes i jobben deres.
• Mobilisering fra mer kollektivt orienterte grupper på bibliotek. Et eksempel er OsloMet som har etablert en egen KI-gruppe som skal følge med på feltet, teste verktøy og øke den interne kompetansen. Disse skal også ha en tilretteleggende rolle. Gruppa har allerede fått mange henvendelser fra forskere.

Hva står i veien?

Kannelønning mener altså at det er et stort potensial for KI i å effektivisere bibliotekfaglig arbeid med samlingsutvikling, formidling, bidra til utdanning og forskning gjennom utvikling av informasjonskompetanse og kildekritikk. Begrensningene kan oppsummeres slik:

• Manglende satsing. Det er ingen tydelig satsing i sektoren. Er det ledelsesvegring? Mange forholder seg ikke til KI. Faren er at dette betyr at bibliotekene kan bli mindre relevante for brukerne.
• Manglende kompetanse. Når KI er uklart for brukerne, er det også uklart for bibliotekene. Hva er egentlig behovene KI kan fylle?
• Manglende ressurser. KI er ferskvare, de store bibliotekene kan ha noen mulighet til å følge med, men det krever mye ressurser over tid å jobbe med implementering av KI.
• Manglende koordinering. Mange jobber med å finne ut av det samme samtidig. Med økt koordinering kunne ressursene vært brukt mer effektivt.

Disse fire begrensningene som Kannelønning påpeker, er ikke nye. Det er i stor grad de samme begrensningene som har vært til stede ved implementering av ny teknologi tidligere. Kannelønning pekte også på tidligere teknologiske sprang, som internett på 1990-tallet. Da var det mange som mente at biblioteket hadde utspilt sin rolle når den enkelte bruker selv kunne finne innhold på nettet. Men de tok feil, den store informasjonstilgangen gjorde at behovet for å få hjelp til kvalitetssikret informasjon, ikke ble mindre. Både brukere og ledelse ved universitetene erkjenner at det er viktig at biblioteket gir hjelp i å navigere i en stor informasjonsmengde. Dette blir ikke annerledes når kunstig intelligens introduseres. Det hele er avhengig av bibliotekets evne til å forbinde seg til brukergruppene, å være relevante for brukergruppene, mente Kannelønning.

«Smadderaktuell» avhandling

– Det er en «smadderaktuell» avhandling du har skrevet, sa førsteopponent professor Claus Bossen fra Aarhus Universitet under disputasen.

Bossen viste til Thomas Parke Hughes arbeid med å beskrive elektrifiseringen i vestlige samfunn frå 1880 til 1930. Det var et langt skritt med mange avgjørelser med betydning for samfunnet, mellom oppfinnelsen av lyspæra og realiseringa av store vannkraftverk som kunne forsyne standardiserte elektriske apparater i husstandene med samme type strøm. Mange sier at vi ikke kan stoppe den teknologiske utviklingen, mens noen påpeker at det er mennesker som skaper den og da må det være mulig å styre retningen. Det har nemlig stor betydning for samfunnsutviklingen hvorvidt man velger å få elektrisitet fra atomkraftverk eller vindmøller, sa Bossen som påpekte at vi mennesker er innvevd i teknologi. Bare det at vi har språk, er en teknologi vi kan basere vår kommunikasjon på. På samme måte er det vanskelig å være en dyktig lege i dag uten å ha en PC og tilgang til nettet. Han pekte på at forventningene styrer framtida. Vårt samfunn er preget av en ideologi om at teknologi er bra. KI blir virkelighet, men det er fortsatt veldig usikkert hvordan. Kannelønning viktige poeng er nettopp at det er i møtet med virkeligheten av KI blir til.

Teknologi-optimistene setter agendaen

Andreopponent professor Henriette Langstrup fra Københavns Universitet spurte Kannelønning hvorfor hun hadde valgt å basere arbeidet på data bare fra Norge.

Det er fordi Norge – eller Norden – er spesielt ved at det er et offentlig helsevesen, svarte doktoranden. KI-teknologien er i stor grad utviklet i USA og for private sykehus der man ofte vil ønske mer behandling, mens det i Norge er en utfordring å minimere antallet behandlinger fordi demografien med flere eldre gir utfordringer for velferdsstaten. Lederne er ofte svært begeistret for nye teknologiske løsninger. Men i Norge blir det forhandlinger mellom begeistrede KI-selgere og et praksisfelt som kjenner helsevesenets behov og det kompliserte lov- og regelverket. Kannelønning mente å ha sett at teknologi-optimistene setter agendaen, men at de private får mindre makt i møtet med praksisfeltet. Det er praksisfeltet som får ansvaret for implementeringen av KI.

Langstrup spurte også hvorfor Kannelønning i det hele tatt brukt begrepet kunstig intelligens? Det er jo ikke intelligens i menneskelig forstand vi snakker om?

– Nei, dette er jo i for seg bare en ny informasjonsteknologi, sa Kannelønning.

Likevel forsvarte hun begrepet KI fordi det kan gjøre at vi blir mer på alerten. Vi trenger den oppmerksomheten om teknologien. KI er noe annerledes enn tilfeldige dataprogrammer. Det er foreløpig en tvetydig teknologi, med et stort gap mellom forventninger og realitet. Da trenger vi at flere som oss med fagkunnskap innen områdene der KI skal brukes, kommer på banen. Den kritiske distansen må styrkes, sa hun.

Og så ble hun doktor Kannelønning.