Betydningen av historiebevissthet for å møte framtida

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 2 - 2018

 

professorn 11Trodde du at Biblo på Tøyen var en bibliotekfaglig innovasjon? Glem det. Biblo er en integrert del av den bibliotekfaglige tradisjonen.

Noen eksempler: Tidlig på 1930-tallet ble kjelleren i et bibliotek i New Jersey renovert og omgjort til et tenåringsbibliotek med navnet «The Monkey Wrench Canteen». De unge sto selv for planleggingen. De malte, kjøpte inn møbler og åpnet en coca cola-bar. Liknende initiativ ble tatt i flere folkebibliotek, for eksempel en filial i New York Public Library. Også her sto de unge for mye av planleggingen. «They have already selected the books for the shelves, popular novels, detective stories, westerns, war books, joke and quiz books as well as magazines that are a novelty to the branch, such as moving picture magazines, radio, boxing and band leaders», rapporterte The New York Times. De unge valgte også ut grammofonplater og planla og organiserte utstillinger og arrangement.

Trodde du at verktøybibliotek og annet utlån av utradisjonelt materiale som for eksempel sportsutstyr var en faglig innovasjon? Glem det. Også det er en del av den faglige tradisjonen. På 1930-tallet, under depresjonen, begynte for eksempel flere amerikanske folkebibliotek å låne ut leker. Los Angeles Public Library hadde i første halvår 1936 en samling på 7126 brukte leker som ble utlånt 22000 ganger.
Trodde du at biblioteket som møteplass og debattarena i lokalsamfunnet – det som kom inn i bibliotekloven hos oss i 2013 – var en faglig nyhet? Det kan du i hvert fall glemme. Om det er noe som er en del av folkebibliotekfeltets faglige tradisjon er det rollen som møteplass og debattarena. I beretningen for folkebiblioteket i St. Louis for 1911 kan man lese at sammen med 139 organisasjoner, arrangerte man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kunne være sosialistiske foreninger eller organisasjoner som tilbød engelskundervisning – språkkafeer – for innvandrere, mødregrupper osv.
Disse eksemplene er hentet fra Wayne Wiegands bok Part of Our Lives – a People’s History of the American Public Library, som kom ut i 2015. Wayne Wiegand er professor emeritus i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Universitetet i Florida og en av de fremste bibliotekhistorikerne i USA. Wiegand har gravd fram et rikholdig materiale som forteller om brukernes bibliotekopplevelser fra 1800 tallet til i dag. Her er reportasjer og leserinnlegg fra lokalaviser og den nasjonale pressen, her er brev, biografier, biblioteks årsberetninger mv.

Først og fremst viser boka rikdommen i de faglige tradisjonene som bibliotekarprofesjonen står i og kan øse av. Det er tradisjoner som det er viktig for profesjonen å kjenne – det er en del av den profesjonelle dannelsen. Når mange nå argumenterer med at nye arbeidsformer knyttet til møteplass- og debattarenafunksjonen krever andre kompetanser enn de bibliotekfaglige, dokumenterer Wiegand hvordan disse arbeidsformene slett ikke er nye, men en integrert del av fagtradisjonen. Men fagfeltet mangler en del med hensyn til historisk bevissthet. Det han sier om de amerikanske bibliotekarenes manglende historiebevissthet gjelder nok i like stor grad hos oss. «In many cases librarians’ lack of knowledge about their own history is evident from statements like ‘Public libraries are not just warehouses of books anymore’ – as if ‘warehousing books’ has ever been their only purpose!»
Paradoksalt nok kan denne manglende bevisstheten om profesjonens faglige tradisjoner gjøre det vanskeligere å møte endringer og nye utfordringer på en adekvat måte.
I likhet med boka Allmenningen om den norske offentlighetens histories om jeg anmeldte i forrige nummer av Bok og Bibliotek, er Wiegands bok kronologisk organisert. Han starter med perioden fra midten av 1700-tallet fram til etableringen av det første egentlige folkebiblioteket – folkebiblioteket i Boston som åpnet dørene i 1854. I denne første perioden vokste det fram en rekke såkalte sosiale bibliotek. Disse bibliotekene bar med seg mye av kimen til det som skulle særmerke folkebibliotekene – ikke minst kombinasjonen av bokutlån med møter og foredrag. Et av de viktigste av disse bibliotekene, Boston Atheneum, flyttet inn i et nybygg i 1823. Der var det, i tillegg til leserom med bøker, aviser og tidsskrifter, en foredragssal med plass til 500 personer og et område reservert for kunstutstillinger. Læringsrommet, opplevelsesrommet og møterommet allerede den gangen. Helt fra starten av var spenningen mellom den opplysende og instrumentelt nyttige litteraturen versus underholdningslitteraturen tilstede. De sosiale bibliotekene vektla det første og unngikk de populære romanene som folk flest fortrakk og som leiebibliotekene tilbød dem.
Etter dette kapittelet om forløperne til det moderne folkebiblioteket følger ni kapitler som tar for seg ulike perioder fra etableringen av Boston Public Library i 1854 fram til i dag.

Ett gjennomgående tema er spenningen mellom bibliotekarene som vektla litteratur som kunne fremme kunnskap og nytte versus det store flertallet av publikum som først og fremst var ute etter romaner og underholdningslitteratur. Bibliotekarene gjorde all slags krumspring for å vri låneradferden over mot den nyttige sakprosaen. Skjønnlitteratur, særlig av det lettere slaget, ble sett på som direkte skadelig for den mentale utviklingen. Eller som forfatteren av en bok om kvinnesykdommer fra siste halvdel av det 19. århundre formulerte det: Romaner, romantiske forteller og skuespill kan forårsake upassende opphisselse hos kvinner, som i sin tur kan lede til fordøyelsesproblemer og en rekke plagsomme forstyrrelser, særlig knyttet til livmoren.
Som hos oss ble det innført systemer der lån av en skjønnlitterær bok forutsatte lån av én eller to fagbøker. Noen bibliotek hadde sterke begrensninger på hva de kjøpte inn av skjønnlitteratur, eller de kunne sette skjønnlitteraturen i lukkede magasin mens bare faglitteraturen sto åpent tilgjengelig. Wiegand refererer en dialog gjengitt i avisa Boston Traveller omkring 1880 mellom en gutt som ikke finner bøkene han leter etter og en bibliotekansatt. –Vi kjøper ikke inn slikt søppel gutten min, sier bibliotekaren. – Hva slags bibliotek er dette, svarte gutten, og konkluderte selv: «why. It’s jus like everythin else in this country – run for the rich, an’ the poor workingman gits no show at all».
Men uansett hvordan bibliotekarene geberdet seg – den alt overveiende delen av utlånet besto av skjønnlitteratur. Og Wiegand har funnet fram til et rikt materiale som viser hvordan lesingen av skjønnlitteratur fra biblioteket – også den lettere underholdningslitteraturen – faktisk bidro til å utvikle leserne og i mange tilfelle var avgjørende for den retningen livene deres skulle ta.

Kompromisset mellom bibliotekarenes faglige idealer og brukernes interesser illustrerer et hovedpoeng hos Wiegand: Bibliotekene er lokalt forankrede sivilsamfunnsinstitusjoner som brukerne kan velge fritt om de vil benytte seg av eller ikke. Om bibliotekarene ensidig setter sitt igjennom, forsvinner brukerne. Derfor blir resultatet alltid et kompromiss. Det gjelder som her forholdet mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, men også andre felt som for eksempel ytringsfrihet. Bibliotekarene har ikke ensidig kunnet sette igjennom idealene i Library Bill of Rights rundt om i de tusen lokalsamfunn. Det blir alltid et kompromiss og en dialektisk utvikling i spenningen mellom profesjonsidealer og normer i lokalsamfunnet. Wiegand beskriver for eksempel en rekke tilfelle der det oppsto konflikter mellom biblioteket og lokalmiljøet i forbindelse med utstilling av kunstverk som noen i lokalsamfunnet oppfattet som støtende. Eller bøker som Steinbecks Vredens druer og Theodore Dreisers En amerikansk tragedie. Biblioteket kunne ikke bare sette sitt igjennom, men konfliktene skapte en dynamikk som flyttet normer.
Boka til Wiegand viser også den rollen folkebibliotekene spilte som integreringsarenaer. Her var det språkundervisning og programmer som ligner svært mye på våre dagers språkkafeer. I 1929 hadde filialene i folkebiblioteket i Denver utstillinger der lokale immigrantgrupper kunne synliggjøre sine respektive kulturer. I dette arbeidet ble det utvist en iderikdom vi fremdeles kan lære av. I Pittsburgh og Cleveland plasserte man ut depotsamlinger hos sentralt plasserte familier i arbeiderstrøk og innvandrerstrøk. I 1910 hadde Cleveland 62 slike hjemmebibliotek – 11 rettet inn mot det tyske immigrantmiljøet, 10 mot det ungarske, 5 mot det norske osv. Familiene der depotene ble utplassert måtte ikke være for fattige, slik at de skremte bort de bedrestilte i lokalmiljøet, men de måtte heller ikke være så velstående at de fattigste følte seg fremmedgjorte. Og bibliotekene var lavintensive møteplasser der mangfoldet i samfunnet ble synliggjort.
Biblioteket som møteplass er som nevnt innledningsvis ikke noe nytt. Wiegand beskriver hvordan en filial i New Yorks folkebiblioteksystem i 1910 var vertskap for kveldskurs for innvandrere, hadde møter for speiderpatruljer i ett forsamlingsrom mens en modellflyklubb for gutter stilte ut selvbygde fly i et annet. I et tredje praktiserte jenter brodering mens de ble lest høyt for. Makerspace er også en del av den faglige ballasten bibliotekarprofesjonen bærer med seg.
Wiegands bok er en av de mest fascinerende bøkene jeg har lest på lang tid. Den viser hvor viktig det er å gå inn i profesjonshistorien og hvilket rikt repertoar bibliotekfeltet har å øse av.

-- Av professor Ragnar Audunson, OsloMet Storby­universitetet, avd. ABI

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode