Bibliotek som infrastruktur for offentlighet: Noen smakebiter fra forskningen

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 4 - 2017

 

professorn 11I sommer har det pågått en debatt med utgangspunkt i en kronikk av to filosofiprofessorer ved Universitetet i Stavanger, der de argumenterer for at de som ikke følger med i politikken og som ikke gidder å sette seg inn i de spørsmålene som er oppe til debatt, har en moralsk forpliktelse til å avstå fra å stemme.

De to filosofiprofessorene har fått mye og i all hovedsak fortjent pepper for kronikken sin. Men samtidig er pepperbøssa blitt brukt ureflektert. For de to professorene peker på noe som faktisk er en utfordring – en utfordring som er tett knyttet til bibliotekenes rolle som en arena for offentlighet. Bibliotekenes rolle som arenaer for offentlig samtale bygger på et deliberativt syn på demokratiet i motsetning til et syn på demokratiet der valg uttrykker aggregerte individuelle preferanser. Det forutsetter i sin tur aktive borgere som engasjerer seg, enten som debattanter eller som aktive tilhørere og lesere.

Hva sier forskning om bibliotekenes rolle i så måte? De siste månedene har jeg og andre i Almpub-teamet (https://almpub.wordpress.com/) brukt mye av tida på å gå igjennom internasjonal forskning om bibliotek som institusjoner for offentlighet. Hva er utfordringene forskere mener bibliotekene bør gripe tak i? Bidrar de faktisk til demokratiet og en vital og bærekraftig offentlighet?

Feltet er ikke blant de største områdene innen bibliotek- og informasjonsfaget. Widdersheim som er blant dem som nå skriver mest om emnet, går i en artikkel fra 2016 gjennom artikler som drøfter forholdet mellom folkebibliotek og offentlighet. Basert på et litteratursøk i relevante baser der han brukte søketermene «folkebibliotek» og «offentlig sfære» analyserer han 65 artikler – av dem er 16 nordiske. Det er nok ingen andre felt av bibliotek- og informasjonsvitenskapen, som jo er sterkt anglo-amerikansk dominert, at man vil finne et så sterkt nordisk innslag. Det reflekterer nok det faktum at Habermas epokegjørende arbeid fra 1963 om den borgerlige offentlighetenes framvekst først ble oversatt til engelsk først i 1989 – 17 år etter den første norske oversettelsen.

I litteratursøket vi har gjennomført i ALMPUB-prosjektet denne våren, hadde vi med flere termer, for eksempel demokrati, sosial inkludering, demokratisk deltakelse mv. Det ga en god del flere treff.

Ett dominerende tema i litteraturen er knyttet til ytringsfrihet og sensur. Det ser ut til å være et særlig viktig tema i de amerikanske bidragene og kan tilbakeføres dels til den sentrale plassen ytringsfrihetsspørsmål har hatt i den amerikanske bibliotekartradisjonen helt siden ALA i 1939 vedtok den første versjonen av Library Bill of Rights, dels lovgivning i USA der bibliotekene for å beskytte barn mot visse typer innhold, må filtrere Internettet om de skal motta visse former for offentlig støtte, og Patriot Act som ble vedtatt etter 9/11.

Et annet sentralt tema er fokuserer på bibliotekene som arenaer for integrering og inkludering. I den amerikanske litteraturen dominerer her bibliotekene som noder i et system der e-forvaltning blir stadig viktigere. Hvordan kan bibliotekene gi tilgang, motvirke digitale skiller og fremme borgerdeltakelse på digitale politiske arenaer? Et helt sentralt navn her er Paul T. Jaeger, professor ved Florida State University, og hans samarbeidspartnere.

Jaeger argumenterer ellers for at folkebibliotekfeltet må ta inn over seg at det har en grunnleggende politisk rolle knyttet til myndiggjøring og frigjøring og at insisteringen på dels å være en del av den offentlige sfære, dels å være nøytral og hevet over politikken, er problematisk. Derfor etterlyser han forskning som studerer relasjonen mellom bibliotekene og politikken.

Det er nok riktig å si at den europeiske forskningen om bibliotek og sosial inkludering er mer fokusert på inkludering av grupper som trues med marginalisering, for eksempel innvandrere. Oppmerksomheten kan da i større grad være rettet mot språk og språkopplæring, økonomisk og sosial integrasjon mv. sammenlignet med tilgang til IKT. Noe av grunnen kan være at en langt høyere andel i Norden og Europa har internettilgang hjemme sammenlignet med USA.

Biblioteket som er sted som kan bidra til demokratiutvikling og deltakelse, er et tema som ser ut til å være på vei oppover.

Flere bidragsytere er opptatt av at i den kommersielt styrte byutviklingen som nå dominerer, okkuperes tidligere offentlige rom av private interesser. «Corporate plazas and shopping malls are ostensibly public spaces, yet they belong to the private realm», skriver de kanadiske forskerne. Colleen Alstad og Ann Curry. Vi får byrom som skaper en illusjon av offentlighet, men der forstyrrende elementer er redigert bort. Bortfallet av offentlige rom der mennesker med ulike bakgrunner kan møtes som samfunnsmedlemmer, ikke konsumenter, er ødeleggende for demokratiet, argumenterer de.

Det er en tendens til at den kommersielt styrte byplanleggingen utvikler endimensjonale byrom der forstyrrende elementer redigeres bort og der det legges opp til enhetlighet og harmoni ved at virksomheter og dermed også mennesker som ligner hverandre dominerer. I Oslo er Tjuvholmen et eksempel, kanskje også Bjørvika, med operaen, Munchmuseet, Deichmanske bibliotek som signalinstitusjoner omringet av de store konsulentfirmaene innen organisasjon, ledelse og IT. Dersom vi i tråd med Alstad Curry og Frederiksen mener at bibliotekene skal motvirke en slik utvikling og bidra til åpne offentlige rom, hva da med å planlegge bibliotek i byrom som skaper en illusjon av offentlighet? Er det problematisk? Bidrar da også bibliotekene til illusjonsmakeriet og til nedbygging av offentlige rom med et demokratisk potensial? Eller kan bibliotek i slike byrom bidra til å åpne opp og bygge lommer av offentlighet? Det håper vi at vi kan finne noen svar på i Almpub-prosjektet.

Våre svenske kolleger Jonas Søderholm og Jan Nolin fra Högskolan i Borås er også opptatt av biblioteket som sted i lokalsamfunnet, men fra et litt annet perspektiv. I en artikkel publisert i Library Quarterly i 2015 argumenterer de for at vi nå er inne i en tredje fase med hensyn til vekt på bibliotek og lokalsamfunnsinvolvering. I den første fasen tidlig i det 20 århundre lå vekten på opplysningsfunksjonen. Den andre fasen fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet fokuserte på grasrotaktivitet og kulturelt demokrati påvirket av den tidas venstrebevegelse.

Den tredje fasen startet tidlig på 2000-tallet, og vi står fremdeles midt oppe i den. Der ligger fokuset på biblioteket som et åpent sosialt rom, på mangfold og på biblioteket som et sted – et nav – i lokalsamfunnet som kan fremme bærekraft og sammenhengskraft. Vekten på det lokale og biblioteket som en lokalt forankret institusjon styrkes. Fra å se på biblioteket som en tjeneste blant andre i et nasjonalt og internasjonalt biblioteksystem, blir biblioteket en tjeneste og en virksomhet blant andre i et system av lokalsamfunnstjenester. Det lokalsamfunnet har behov for, blir i dette perspektivet styrende også for samlingsutviklingen og kan – men behøver ikke – lede til samlinger som avviker fra den kultursfære-orienterte tradisjonelle samlingsmodellen. Söderström og Nolin bruker verktøysamlinger som eksempel.

Noen bidragsytere er opptatt av teoretisk begrepsavklaring. John Buschman som er blant dem som har skrevet mest om bibliotek, offentlighet og demokrati, kritiserer bibliotekfaget for ikke å ha fulgt med på utviklingen innen demokratiteori. Bibliotekfeltet er ikke kommet mye lenger enn til Thomas Jefferson og den amerikanske konstitusjonens fedre, sier Buschman, og mener det er behov for en teoretisk oppdatering om man skal utvikle denne delen av folkebibliotekenes rolle og samfunnsoppdrag. I en artikkel i Library Quarterly fra 2016 som han har skrevet sammen med Dorothy Warner, On Community, Justice and Libraries, hevder de at bibliotekfaget ikke har reflektert tilstrekkelig over disse grunnbegrepene og hva det å legge dem til grunn som sentrale verdier for bibliotekene, betyr i nyliberalismens tidsalder. Her kan vi si han

Den som de siste par årene har skrevet mest og mest dyptgående om folkebibliotekene og offentlighet, er Michael Widdersheim. Sammen med den japanske forskeren Masanori Koizumi har han utviklet en modell for folkebibliotek som offentlighetsinstitusjoner. Den har jeg oppsummert i denne spalten tidligere. I et ferskt arbeid fra 2016 kritiserer Widdersheim mange av dem som skriver om bibliotek som offentlighetsinstitusjoner for å være slumsete i sin omgang med offentlighetsteori. De moderne folkebibliotekene vokste fram mot slutten av det 19. århundre og i de første ti-årene av det 20. århundre. Men da var den liberale offentlighetsmodellen som Habermas beskriver framveksten av, i ferd med å bli okkupert av markedsorienterte medier, en kommersiell underholdningsindustri mv. Hvordan kan framveksten av den liberale offentligheten forklare bibliotekenes framvekst når denne offentligheten var i ferd med å fragmentere da bibliotekene vokste fram, spør Widdersheim,

Og samtidig: Den offentlige sfære knyttes vanligvis til sivilsamfunnet. Men bibliotekene er jo knyttet til offentlig forvaltning – til stat og kommune. Her har man også et forklaringsproblem, mener Widdersheim. Hans forslag til løsning er todelt: Innen offentlighetsteori har vi flere paradigmer. Det finnes ikke, slik mange bidragsytere på feltet synes å gi inntrykk av, én habermasiansk modell. Substansielle modeller, som for eksempel den liberale offentlige sfære, er historisk begrenset. Men det finnes andre offentlighetsparadigmer, for eksempel deliberativt demokrati og teorien om kommunikativ handling. De har ikke den begrensningen i tid og rom som den liberale offentlighetsmodellen har. Det kan gi retninger for videre forskning.

De andre forslaget hans er knyttet til revidering av den substansielle modellen. Representerer folkebibliotekene en videreføring av den liberale offentlighetsmodellen i nye klær? Lever modellen videre i folkebibliotekene, men forflyttet fra sivilsamfunnet til myndighetsnivået? Widdersheim viser her til nordiske forskere som Leif Emerek, Anders Ørom og Geir Vestheim som han mener argumenterer langs slike linjer. I så fall representerer bibliotekene noe Habermas overså.

I Almpubprosjektet skal vi nå begynne å analysere data som kan si noe om hvordan ulike aktører faktisk definerer bibliotekene som offentlighetsinstitusjoner.

-- Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, AVD. ABI

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode