Bibliotekene bør ikke krenke

. i kategorien Nr. 1 - 2015

Bok og Bibliotek har ikke trykket Muhammed-karikaturer. Noen savner det kanskje? For burde jeg ikke – i ytringsfrihetens navn, og som redaktør for biblioteksektorens fagtidsskrift – trykke noen krenkende tegninger av Muhammed? For å vise at jeg har rett! Og at jeg tør!

Så vidt jeg har registrert, har det vært overraskende lite debatt i kjølvannet av Charlie Hebdo-terroren i biblioteksektoren. Det var derfor interessant når både Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet kom med sine opprop i januar. Bibliotekforeningen var nokså lavmælt i sin uttalelse, og vekket hos meg ingen særlige reaksjoner. Den var ”safe” for å si det på godt norsk, og det var ikke noe galt i det.

Men jeg må innrømme at jeg stusset over den holdningen Bibliotekarforbundet la for dagen, uansett hvor velmenende oppropet var. Det virker som om Bibliotekarforbundet har stilt seg på ytringsfundamentalismens ytterfløy. De skriver blant annet: “Nå dreier det seg om retten til å kunne ytre seg krenkende, og om å tåle krenkelser.” Vi gjentar: Nå dreier det seg om å kunne krenke og om å tåle krenkelser.

Jeg tror ikke denne holdningen bør være bibliotekenes bidrag til et bedre samfunn. Hånd i hånd med ytringsfrihet går et ytringsansvar. Bibliotekene bør være de første til å reflektere over hva som er juridisk rett og moralsk klokt. Idet vi formidler krenkende utsagn offentlig, verbalt eller visuelt, må vi ta med i betraktningen at vi sårer de krenkede. Iblant kan det handle om mer enn å såre, ja, rett og slett spytte på deres dypeste verdier.

I bibliotekenes samfunnsoppdrag ligger det at de skal støtte opp under demokratiet. Demokrati er i min verden et samfunn som utvikler seg gjennom rasjonell samtale og argumentasjon. Bibliotekets Charlie-rolle bør i det perspektivet være inkluderende – ikke krenkende.

Når Bok og Bibliotek har unnlatt å krenke, betyr det ikke at jeg som redaktør er feig. Eller at jeg gir etter for terroristene. Jeg ønsker i stedet refleksjon. Jeg er derfor glad for å kunne vise til to innlegg i denne utgaven, som drøfter temaet på måter som viser at verden er komplisert. Det synes jeg er mer modig enn å krenke og gjøre narr.

Se signerte innlegg om ”bibliotekene og Charlie” av Ragnar Audunson og Lars Egeland på henholdsvis side 16 og 18. Se også reportasje om karikaturtegninger på Sølvberget, side 64.

- Odd Letnes, redaktør

- - - - - - - -

- - - - - - - -

Teksten ovenfor sto publisert som under "Redaksjonelt" i Bok og Bibliotek nr 1/2015. Den utløste en del reaksjoner i Bibliotekarforundets organer, på Biblioteknorge-lista og på Twitter. Jeg har behov for å legge til noen kommentarer:

Da jeg leste denne teksten fra Bibliotekarforbundet
 
 
tolket jeg budskapet slik: Uansett om man er et tidsskrift i Paris eller et folkebibliotek i Norge, så er det fritt fram å krenke - fordi vi har lov. I uttalelsen fra BF heter det blant annet:

"Nå dreier det seg ikke om å enes om hva slags satire man liker eller misliker. Nå dreier det seg om retten til å kunne ytre seg krenkende, og om å tåle krenkelser."
 
Setningen gjentas både i ingressen og lenger nede i teksten.
 
Det var denne passasjen som fikk meg til tenke at nå har Bibliotekarforbundet kanskje lagt seg på en nokså barsk linje, som utløste begrepet ytringsfundamentalisme. For selv om jussen gir oss rett til å krenke, må det ikke oppfattes som noen plikt.
 
Det har spredt seg en feil både på Biblioteknorge-lista og på Twitter om at jeg kommer med en påstand om bibliotekarer eller Bibliotekarforbundet. Erling Bergan i Bibliotekarforbundet sier for eksempel at jeg skriver:
 
"Bibliotekarforbundet har stilt seg på ytringsfundamentalismens ytterfløy"
 
Dette har jeg aldri påstått. Jeg skriver (se ovenfor) at  "Det virker som om Bibliotekarforbundet har stilt seg på ytringsfundamentalismens ytterfløy." Det er ingen påstand, men en undring, som også rommer at jeg kan ta feil.
 
Nå har Bergan flere ganger fortalt oss alle at jeg tok feil - og det er bra!

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode