Bibliotekene er Charlie

. i kategorien Nr. 1 - 2015

Kan bibliotekene spille en rolle som dialoginstitusjoner, som bygger muren høy både mot radikal islam og høyreekstremisme? Samtidig som man møter enkeltpersonene med et åpent sinn og er med å gi dem muligheter?

Drapene i redaksjonen i det franske satirebladet Charlie Hebdo har opprørt oss alle. Terrorhandlingen minner om 22. juli. En av likhetene er at den er utført av folk som har hatt en  marginalisert oppvekst, med seinere sterk innflytelse fra politisk ekstreme miljøer. Det er viktig å holde fast ved at like lite som Breiviks ekstreme holdninger er betegnende for hvite, kristne mennesker, er de franske terroristene betegnende for muslimenes holdninger. Det store bildet er fortsatt at terrorisme i vestlige land overveiende handler om høyre-ekstremisme.

Muhammed Usman Rana påpekte at det først og fremst er andre muslimer som blir drept av terror fra de radikaliserte gruppene. Slikt sett dreier det seg først og fremst om en borgerkrig mellom muslimer. Når islamsk terrorisme brukes f.eks. av Pegida-demonstranter i Dresden, er det som et påskudd. Det finnes nesten ikke muslimer i Dresden, men det finnes mange mennesker som føler seg oversett og undertrykket av politikere og storsamfunn. For disse kan muslimene ta plassen som jødene i samme land hadde for 70-80 år siden. Like lite som årsaken lå hos jødene den gang, handler det heller ikke om muslimer nå, det handler om marginalisering og sosial krise i Europa.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere dette. Det kan se ut som at for hver gang det etablerte samfunnet viser sin forakt for disse menneskene, er det flere som slutter seg til både ekstreme islamister og høyre-ekstreme. Her kan bibliotekene spille en rolle som en institusjon for integrering. Ingen annen institusjon har større tillit blant innvandrere enn bibliotekene, og innvandrerne er overrepresentert blant brukerne. Etnisk norske arbeidsløse med lav utdanning som føler seg marginalisert, er ikke overrepresentert i bibliotekene. Men de er trolig mindre underrepresentert enn i de fleste andre offentlige institusjoner og møteplasser. Kan bibliotekene spille en rolle som dialoginstitusjoner, som bygger muren høy både mot radikal islam og høyreekstremisme, samtidig som man møter enkeltpersonene med et åpent sinn og er med å gi dem muligheter?

Det som opprører og skremmer så sterkt ved angrepet på Charlie Hebdo, var hvor målrettet det var mot en kritisk røst i fransk presse. Charlie Hebdo startet som en venstresideavis med røtter i studentopprør, fredsbevegelsen og kampen mot atomvåpen. Ved siden av å utgi bladet, bidro tegnerne og ikke minst redaktøren Charb med illustrasjoner i anti-atomvåpen-bevegelsens publikasjoner.  Charlie Hebdo sparker mot alle autoriteter, selvfølgelig også mot religion – enten det er pavekirken, jødene eller islam. På epostlista til organisasjonen «Progessive librarians» i USA har det pågått en intens debatt om avisa lenger har noen kritisk funksjon, eller om den bare er blitt en avis som har skjønt at det er penger å tjene på infame karikaturer.

Til slutt var det en franskmann som grep inn: dere amerikanere skjønner ingenting av oss franskmenn. Det dere betrakter som spekulative karikaturer, er helt vanlig hos oss! Det blir i hvert fall spennende å se om Charlie Hebdo i framtida klarer å holde like klar distanse som tidligere til politikere som Sarkozy, Le Pen osv – som nå omfavner dem. Men for ytringsfrihetsdebatten har det mindre betydning hvilke intensjoner som ligger bak tegningene. Det handler om Charlie Hebdos rett til å publisere.

«Jeg respekterer troende mennesker, samtidig som jeg ikke glemmer at religion er opium for folket», skriver  den israelske anti-sionisten Michel Warschawski. Men han legger til: «Religion er også de undertryktes hviskende stemme.»   Det er en del av redaktør-ansvaret også å ta hensyn til dette, der avisa framstår som representant for overmakta.

Den tyske bibliotekprofessoren Gernot Wersig skrev i en artikkel ironisk om de som mente at vi nå gikk inn i informasjons- og kunnskapssamfunnet: «Hvis vi skal snakke om kunnskapssamfunnet så må det gjelde 50- og 60-tallet da vi fikk et bedre offentlig skolevesen, allmennkringkasting, pressestøtte. Nå har vi medier som lever av å sende repriser og produsere innholdsløse programmer, samtidig som de påberoper seg ytringsfrihet for å beskytte muligheten til å tjene penger.» Det er viktig å huske på at ytringsfriheten tilhører folket, ikke avisene. Det er folket som skal ha mulighet til å ytre seg, selvfølgelig også inkludert journalister, men det er medias ansvar å sørge for at alle slipper til.

For noen år siden holdt jeg en 1. mai-tale på et lite sted i Norge. Etter talen var det lunsj på Samfunnshuset. Jeg ble sittende med en familie med innvandrere, som jeg kom i prat med. Mannen i familien fortalte at han var forfatter. Nå arbeidet han som vaskehjelp. Han hadde fått fatwa over seg i Irak, og måttet rømme landet. Han hadde prøvd å få norske forlag interessert i å gi ut hans siste bok, som var årsaken til at han måtte rømme. Boka het: Sex, Sharia and Women in the History of Islam. Noen forlag var først interessert, men turte ikke, når det kom til stykket, å gi ut boka.

Etter lunsjen ringte jeg en kurdisk venn og fortalte at jeg hadde spist lunsj med en mann som var forfatter og som het Mariwan Halabjaee. Det ble helt stille i telefonen. Så kom det: «Er han i Norge? Du har møtt vår største forfatter. Det er Kurdistans Salman Rushdie.»  Seinere tok jeg kontakt med Mariwan og arrangerte et forfattermøte med han. For sikkerhets skyld tenkte jeg at jeg fikk informere politiet om at han kom. I begynnelsen var de ikke så interessert, men etter hvert tok interessen seg opp. Det endte med at han først måtte komme til Politihuset for å få vakter, at møtelokalet måtte gjennomgås og at alle besøkende måtte kontrolleres.

Det var selvsagt Mariwans sterke kritikk av islam som var følsom. Han var krass i sin kritikk, om enn ikke så demagogisk som Arnulfs Øverlands kritikk av kristendommen som den tiende landeplage. Det var mange tilhørere fra kurdiske områder i Irak og Iran – folk som også hadde rømt fra fundamentalistisk islam. Folk som forundret seg over at mange norske venstreorienterte var så redde for å kritisere religiøse overgrep når islamister sto bak. Og ganske riktig var det en venstreradikal nordmann som var den som var mest kritisk til Mariwan:

Hva slags akademiske kunnskaper bygde han egentlig på, når han kritiserte islam? Jeg tror neppe at han ville stilt de samme kravene til en nordmann som hadde kritisert den norske kirka, for da ville en slik kritikk framstå som ganske ordinær. Det var 90 år mellom Øverlands flammende angrep på kirka i Studentersamfunnet, og Mariwans kritikk av islam. Skal det gå 90 år før det blir like akseptert å kritisere islam som kristendommen?  Det bør det ikke. Mulla Krekar ble dømt for å ha truet bl.a. Mariwan og Erna Solberg på livet. Hun lever et offentlig liv, han må holde seg skjult.

Marie Simonsen i Dagbladet påpeker at det på et vis er lettere å være prinsippfast under dramatiske omstendigheter. Nå får Charlie Hebdo all støtte, også fra dem som tidligere kritiserte dem som provoserende og kritiske til alt. Skal ytringsfriheten være reell er det ikke nok å ha retten til stå på en kasse i en park og rope. Ytringsfriheten er avhengig av at det er en offentlighet å henvende seg til. For Charlie Hebdo og mange andres vedkommende, er ytringsfriheten avhengig av at noen vil kjøpe bladet deres.  Her kommer bibliotekene inn. Ytringsfriheten er dessverre også avhengig av at vi har bibliotek som har midler til å kjøpe og gjøre tilgjengelig kritisk litteratur. Og ikke minst at vi har bibliotek som forstår at det er deres oppgave å gi lyd til samfunnskritiske røster selv når budsjettet er knapt og lånerne mest etterspør annen litteratur.

I fjor fikk vi en rekke eksempler på bibliotek som tok den nye formålsparagrafen for folkebibliotekene på alvor. Massakrene i Frankrike bør oppmuntre oss enda mer til å ta en kritisk rolle for ytringsfrihet.

Sjøl om det er folkebibliotekene som har fått lovfestet plikten til å være en debatt-arena, bør også fagbiblioteket ta opp denne hansken. For folkebiblioteket handler det om å ta opp rollen som by- og stedutvikler gjennom å bli en enda mer sentral møteplass og demokrati-institusjon. For fagbibliotekene handler det om å bli hjertet i institusjonen som formidler i alle sjangre; både digitalt og som fysisk møtested.

Biblioteket Sølvberget åpnet en utstilling om aviskarikaturer dagen etter massakren i Frankrike. Når utstillingen er ferdig der, vil vi vise den her på biblioteket på Høgskolen i Oslo og Akershus (Lars Egeland skriver om denne utstillingen og diskusjoner den vakte i det kommende Bok og Bibliotek nr 2/2015, red.anm.)

- Av Lars Egeland, Læringssenterdirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode