Bibliotekene mislykkes

. i kategorien Nr. 1 - 2014

 

29-31 Meisingset - bylinebildeBiblioteket er i større grad enn tidligere en kulturarena for de ressurssterke, og bruken blant de «svakeste» har sunket kraftig de siste 20 årene. Noe må skje. Av Kristian Meisingset (bildet), frilanser og medredaktør i Minerva

Da Ingeborg Rygh Hjorthen, daværende leder i norsk Bibliotekforening, etterlyste en bibliotekmilliard i fjor, begrunnet hun det blant annet med følgende: «Landets bibliotek brukes mest av grupper med lav utdanning og lav inntekt.»

     Når Ragnar Audunson, professor på Høgskolen i Oslo og Akershus, kritiserer boken min Kulturbløffen (Cappelen Damm, 2013) i Bok og Bibliotek nr. 6-2013, er også han opptatt av at bibliotekene i ganske stor grad inkluderer de ressurssvake. Men han bekrefter det jeg skriver: at «kulturinstitusjonene, også folkebiblioteket, brukes mer av høyt utdannede enn av dem med lavere utdanning».

     I spennet mellom Rygh Hjorthens utsagn, som kanskje representerer bibliotekenes drømmesituasjon, og Audunsons mer sindige kommentar finner man kanskje den aller viktigste utfordringen bibliotekene står overfor i dag.

     Den har ikke med digitalisering av bøkene å gjøre, ikke med konkurransen med andre digitale kunnskapskilder å gjøre, og ikke med for små bevilgninger å gjøre. Den har å gjøre med bibliotekets evne til å innfri sin aller, aller viktigste målsetning: Å treffe de gruppene i samfunnet som står mest utenfor og bidra til å opplyse og danne dem.

Sivilisasjonens fyrtårn

Å opplyse høres gammeldags ut, men det er vel det vi alle ønsker at bibliotekene skal gjøre. Rygh Hjorthen skriver at bibliotekene er sentrale virkemidler for «å spre kunnskap og kultur» og at: «Demokratiet trenger dette stedet hvor alle kan lære og være, og bli større, mentalt sett.»

     Audunson ønsker seg også opplysning av de «svakeste» gruppene, og skriver at: «… klassereiser er ikke bare individuelle. Det dreier seg også om å reise sammen med klassefellene sine – om at sosiale grupper som kan trues med marginalisering, løfter seg selv.»

     Å løfte seg er å bli opplyst og dannet – et ord Audunson selv henviser til med entusiasme. For Audunson, som for Rygh Hjorthen og meg selv, er bibliotekene viktige i dette arbeidet.

     Men det store spørsmålet, som verken Rygh Hjorthen eller Audunson eksplisitt diskuterer, er: Lykkes bibliotekene i å nå utsatte grupper? Er de blitt flinkere til det nå enn de var før? Hva hvis de lykkes dårligere nå enn tidligere?

     En liten parentes: Tidligere har jeg skrevet en del om bibliotekenes utfordringer i møte med digitaliseringen. I Kulturbløffen skriver jeg mest om bibliotekenes sviktende evne til å formidle litteratur av høy kvalitet, uten at Audunson er opptatt av det i sin kritikk av min bok, men her skal jeg møte Audunson på temaet som hn selv – og Rygh Hjorthen – er mest opptatt av: Biblioteket som sivilisasjonens fyrtårn.

Bruker bibliotekene sjeldnere

I Kulturbløffen skriver jeg om kulturelle klasseskiller, og jeg konkluderer: «Skillene vokser mest for den kulturen som får mest offentlige midler, nemlig opera og ballett, teater, museer og faktisk også biblioteker.» Tallene overrasket meg, og Audunson unnlater å kommentere dem.

     Før jeg kommer til statistikken jeg har brukt i Kulturbløffen, vil jeg se på statistikk over bruk av og interesse for folkebiblioteker. Kilden er SSBs kulturbarometre.

     Først bruk blant dem med ungdomsskole eller videregående som høyeste utdanning (da slår jeg sammen de to kategoriene til SSB): I 1991 hadde 39,5 prosent av dem brukt biblioteket de siste 12 månedene. Tallet har variert litt, både opp og ned, men i 2012 var tallet 40,5. Helt stabilt, med andre ord. Blant de to laveste inntektsnivåene (husholdningsinntekt), skjer det samme: I 1991 hadde 46 prosent av dem brukt biblioteket siste 12 månedene, i 2012 var tallet 47,5 prosent.

     Jevn og stabil bruk av bibliotekene blant de gruppene det er aller viktigst å nå, er vel et helt greit resultat. Det vil alltid være ekstremt mange faktorer som spiller inn på bruk av biblioteket, og som Audunson påpeker, foregår det en medierevolusjon som gjør det å holde stand til en suksess. På den andre siden vil noen være misfornøyd med at bibliotekene ikke lykkes med å øke appellen overfor de «svakeste» gruppene, noe som vil være en naturlig ambisjon.

     Men hvis vi i stedet ser på gjennomsnittlig antall ganger bruk av biblioteket de siste 12 månedene, blir tallene mindre positive. I 1991 brukte de med lav utdanning bibliotekene i snitt 4,5 ganger årlig. Tallet sank med over 30 prosent og landet på 3 ganger årlig i 2012. De med lav inntekt brukte biblioteket i snitt 6,5 ganger årlig i 1991. Tallet går deretter først ned, så opp, før det synker mot 2012 og ender på 4,4 ganger årlig, altså en nedgang også her på over 30 prosent.

     Dermed synes det som om gjennomslaget i denne gruppen likevel synker. De med lav utdanning og inntekt bruker bibliotekene betydelig sjeldnere nå enn før.

Klasseskillene øker

Klasseskillene øker, skriver jeg i Kulturbløffen. Der analyserer jeg generelle kulturelle klasseskiller i Norge og tar utgangspunkt i smak. Smak sier noe om interesser og dermed noe om hvilken kulturell gruppe man tilhører. Bruk av kultur kan i større grad være arbitrær: Man kan være på biblioteket fordi man følger sønnen sin eller fordi kona insisterer på at man skal plukke opp den siste boken til Victoria Hislop.

     Alle grupper har blitt mindre interessert i bibliotekene. Blant dem med ungdomsskole og videregående som høyeste utdanning var 29,5 prosent meget eller ganske interessert i bibliotek i 1994. I 2012 var tallet sunket til 22,5 prosent. Blant dem med de to laveste inntektsnivåene (husholdningsinntekt) var 36 prosent interessert meget eller ganske interessert i 1994, mens tallet sank til 31 prosent i 2012.

     I Kulturbløffen ønsket jeg å gjøre en enda tydeligere identifikasjon av den «laveste» og «høyeste» klassen, og fikk tall fra SSB som slår sammen inntekts- og utdanningstallene slik at den «laveste» gruppen både har lav utdanning og inntekt, og den «høyeste» gruppen både har høy utdanning og inntekt. I den «høyeste» gruppen sank andelen interesserte fra 49 prosent i 1994 til 41 prosent i 2012. I den «laveste» gruppen sank andelen enda raskere, fra 32 prosent til 20 prosent i samme periode.

     Blant den gruppen det altså er aller, aller viktigst at bibliotekene når, har andelen som er meget eller ganske interessert sunket med over 35 prosent de siste 20 årene.

     Disse tallene viser hva jeg mener med økt klasseskille: I 1994 var den «høyeste» gruppen omtrent halvannen gang så tilbøyelig til å være interessert i bibliotek, mens den i 2012 var omtrent dobbelt så tilbøyelig til å være interessert. Det betyr at biblioteket i dag, i større grad enn tidligere, er en kulturarena for de ressurssterke.

     Vi ser faktisk det samme for bruken: De med universitetsutdanning bruker bibliotekene omtrent like ofte nå som før (5,9 ganger årlig i 2012 mot 6,3 ganger årlig i 1991), altså øker klasseskillet også i hvem som bruker bibliotekene. Var det ikke det motsatte som var målet?

Strategien fungerer ikke

Det store spørsmålet er hva bibliotekene skal gjøre. Hvorfor diskuterer ikke Rygh Hjorthen og Audunson det mer kritisk selv? Når Rygh Hjorthen skriver at bibliotekene «brukes mest av grupper med lav utdanning og lav inntekt», protesterer ikke Audunson. Det kunne han gjort, og han kunne, med utgangspunkt i sin flammende interesse for bibliotekene som opplyser, vært langt mer kritisk til bibliotekenes evne til å nå sine viktigste mål.

     I Kulturbløffen diskuterer jeg det faktum at 86 av plassene på topp 100-lista første halvår 2013 var norske eller internasjonale krimromaner og bestselgere. Tilbudet av bestselgere kan man argumentere positivt for. Det gir mange mennesker tilgang til de bøkene de vil lese, det åpner opp litteraturen for et større publikum, og bestselgerne holder utlånstallene oppe. Om man kuttet ned på bestselgerne, ville nok også klasseforskjellene vokst enda raskere.

     Men nedgangen i bruken av bibliotekene blant helt sentrale målgrupper tyder på at strategien ikke fungerer. Bibliotekene klarer ikke å styrke sin posisjon som det sivilisatoriske fyrtårnet vi alle ønsker at det skal være.

     Samtidig kan man anta at bestselgernes posisjon betyr at bibliotekene i for liten grad fronter kvalitetslitteratur på en offensiv måte. Klarer bibliotekene å formidle de smale bøkene som kjøpes inn av innkjøpsordningen? Klarer de å få flere til å bli interessert i kvalitetslitteratur?

Tydeligere prioritering

Spørsmålet er om det trengs en tydeligere prioritering av bibliotekenes viktigste oppgaver, og kanskje er det to som skiller seg ut: 1. Nå frem til og øke lesekompetansen og leselysten i de «svakeste» gruppene. 2. Formidle den virkelig gode norske litteraturen og få flere til å bli interessert i denne.

     I arbeidet med å definere slike målsetninger bør det også defineres noen variabler man kan måle bibliotekene på – annet enn utlånstall. Kanskje bør biblioteker som lykkes, belønnes, og biblioteker som synker videre ned i hengemyren, få mindre.

     Til slutt bør vi også ha en åpen diskusjon om hvor negativ utviklingen egentlig er. Når folk ikke går på biblioteket, hva gjør de da? Hvis biblioteket ikke opplyser, hvem gjør det da? I dagens mangfoldige mediesamfunn kan det tenkes at biblioteket faktisk er mindre viktig enn før. Og for å være helt ærlig – med de negative tallene i bakhodet: Det får vi da inderlig håpe.

(Artikkelen sto på trykk i Bok og Bibliotek nr 1/2014)

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode