Biblioteket er noe mer enn litteraturhus

. i kategorien Nr. 1 - 2014

 

46 Litteraturhus Fredrikstad - eksterioerBibliotekene skal ikke og kan ikke bli litteraturhus. Litteraturhusene har først og fremst de litterært interesserte som målgruppe. Biblioteket er noe mer. (Bildet: Litteraturhuset i Fredrikstad)

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus

Hva gjør at et fenomen griper om seg og spres? I statsvitenskap og organisasjonsforskning har man vært opptatt av hvordan organisatoriske standarder reiser i tid og rom og implementeres i land etter land og virksomhet etter virksomhet. Eksempler her er standarder som målstyring og medarbeidersamtaler. Noen slike standarder er døgnfluer med et kort liv. Benchmarking var et begrep som var på alles lepper for en femten års tid siden. Nå er det ikke lenger så i vinden.

     Andre er mer varige, for eksempel New Public Management. Eller folkebibliotekmodellen som spredte seg fra USA for drøyt hundre år siden og som har vist seg mer livskraftig og tilpasningsdyktig enn de aller fleste andre standarder. I og for seg er det ikke så vanskelig å forstå hvordan en praksis som tas i bruk av suksessrike virksomheter imiteres av andre som ønsker å oppnå samme suksess, eller hvorfor en oppskrift som bærer i seg et løfte om å løse problemer alle organisasjoner står overfor – for eksempel bedre målrealisering – oppnår global spredning.

Det kan være vanskeligere å forstå hvorfor noe griper om seg og blir populært i noen land, for eksempel Norge og Tyskland, men ikke slår særlig an i land vi ellers har det aller meste til felles med, for eksempel Sverige og Danmark. Litteraturhusbølgen som vi de siste årene har opplevd i Norge, er et slikt fenomen.

     Jeg har skrevet det før og gjentar det her: Det er omtrent som med hurtigløp på skøyter. Det finnes en og annen skøyteløper i Frankrike, Italia, Tyskland og USA – nok til at det kan arrangeres internasjonale mesterskap. Men det er bare i Nederland og Norge skøyteløp er stort og et VM kan fylle tribunene i Vikingskipet og i Herenveen. Litteraturhusfenomenet har, med Tyskland som kjerneland, først og fremst fått fotfeste i det tyskspråklige Europa – i Tyskland, Østerrike og Sveits. Der finnes det litteraturhus i de fleste store og mange mellomstore byer og de har organisert seg i et slagkraftig nettverk: Litteraturhaus.net.

     Og så har altså ideen om litteraturhus slått an så det griner i Norge. I Sverige og Danmark derimot er fenomenet marginalt. Det første litteraturhuset i Sverige åpnet i Göteborg i oktober i fjor. Der er det stadsbiblioteket som har fått i oppdrag å dra litteraturhuset i gang og som i alle fall foreløpig står for driften. I Danmark er det ett litteraturhus. Det åpnet på Nørrebro i København i 2005. Men det er blitt med det ene, selv om det har vært noen initiativ også andre steder.

I litteraturhusenes hjemland, Tyskland, står folkebibliotekene relativt svakt. I Tyskland i 2012 ble det bevilget 11€ pr. innbygger til folkebibliotekene. Det tilsvarende tallet for Norge er 38 – og Norge ligger med en bevilgning per innbygger som altså er mer enn tre ganger høyere enn i Tyskland, på en desidert sisteplass i Norden.

     Hva kan være grunnen til disse voldsomme nasjonale variasjonene? Hvorfor har litteraturhusene hatt et så ulikt gjennomslag i land som sosialt, kulturelt og økonomisk ellers er ganske like?

     At Tysklands bevilgninger til folkebibliotek ligger langt etter samtlige andre europeiske land på tilsvarende sosiale og økonomiske nivå, kan være én årsak til gjennomslaget litteraturhusene har hatt der. Det kan ha skapt et tomrom litteraturhusene fyller. Noe av det samme kan være tilfelle i Oslo. Budsjettkutt har gjort at Oslo for første gang siden Nyhuus-revolusjonen for 110 år siden har opplevd en nedbygging av biblioteknettverket.  Mens man i Göteborg har 24 fullverdige bibliotekfilialer i tillegg til bokbuss og stadsbiblioteket på drøyt 500 000 innbyggere, har Oslo i dag 17 filialer i tillegg til hovedbiblioteket på om lag 633 000 innbyggere. Omorganiseringer og det sterke fokuset på nytt hovedbibliotek kan nok også ha resultert i en innadvendthet og dermed et tomrom som litteraturhuset har fylt.

Noen historiske tilfeldigheter har ganske sikkert også vært viktige, for eksempel at Litteraturhuset fra starten av har hatt en drivende dyktig leder som har maktet å plassere litteraturhuset i sentrum for offentlighetens oppmerksomhet og at vi i Norge har stiftelsen Fritt Ord med en velfylt pengebinge og et formål som gjør det naturlig å støtte nettopp en virksomhet som litteraturhuset. Og det er ikke rart at foretaksomme og litterært interesserte mennesker fra syd til nord og fra øst til vest ønsker å imitere suksessen fra Wergelandsveien i Oslo.

Nå skal bibliotekene etter endringen i bibliotekloven utvikles til uavhengige møteplasser og debattarenaer. Mange mener at det betyr at bibliotekene skal utvikles til lokale litteraturhus. Noen er bekymret for denne utviklingen. Kulturforskeren Georg Arnestad har spådd at det vil lede til filialdød.

     Men bibliotekene skal ikke og kan ikke bli litteraturhus.

     Litteraturhusene har først og fremst de litterært interesserte som målgruppe. Det ligger i navnet. Som det heter på hjemmesida til litteraturhuset i København: Det er et «samlingspunkt for forfattere, kritikere, litterater, studenter og i det hele tatt alle som er interesserte i og glade i litteratur», det vil si et samlingspunkt for det litterære feltet, en del av den litterære offentligheten.

Selv om Litteraturhuset i Oslo har nådd bredt ut, er det nok først og fremst en møteplass for de litterært interesserte. Ikke noe galt i det, men bibliotekene land og strand rundt kan ikke og skal ikke begrenses til å være en del av det litterære feltet og den litterære offentligheten. Det ville bryte med selve grunnideen som folkebibliotekene er tuftet på. Folkebibliotekene er institusjoner for det allmenne publikum. Litteratur og kulturformidling er utgangspunktet for bibliotekene. De skal, som det heter i den nye svenske bibliotekloven, fremme interessen for litteratur og lesing. Men det er ikke den litterært interesserte allmenheten som er målgruppa – det er allmenheten. Den tredjedelen av Norges befolkning som er regelmessige brukere av folkebibliotek, går nok langt utover det sjiktet som kan kategoriseres som spesifikt litterært interesserte.

     I sin Raoul Wallenberg-forelesning fra 1998 – the Spaces of Democracy – er den kjente samfunnsforskeren Richard Sennet – mannen bak klassikere som The Fall of Public Man og opphavsmannen til begrepet intimitetstyranniet –  opptatt av hva slags møteplasser demokratiet forutsetter. Der legger han vekt på betydningen av mangfold – nettopp det vi i PLACE-prosjektets forskning om folkebibliotek har kalt lavintensive møteplasser, der vi eksponeres for mennesker som har andre verdier og interesser enn de vi har selv

      Møteplasser der litterært interesserte møter og har samtaler med andre litterært interesserte er ikke tilstrekkelig. Det må ikke være modellen når folkebibliotekene skal utvikles til uavhengige møteplasser og debattarenaer. Utgangspunktet må heller være hvordan bibliotekene kan utnytte det mangfoldet av interesser, verdier og kulturbakgrunner som brukerne deres representerer til å skape lokale offentligheter som nettopp uttrykker dette mangfoldet.

     Folkebibliotekene må, slik de danske forskerne Casper Hvenegaard Rasmussen, Henrik Jochumsen og Dorte Skot Hansen har pekt på, samtidig være et kulturelt opplevelsesrom, et læringsrom, et performativt rom og et borgerrom.

     Litteraturhusrollen er en viktig dimensjon, men den er ikke biblioteket. Biblioteket er noe mer.

     Men her kan vi lære mye av noen av de mest vellykkede tiltakene i litteraturhuset, for eksempel Abid Raijas dialogmøter, der det ble skapt samtaler og debatt på tvers av kulturell tilhørighet. Det er en tråd bibliotekene må gripe fatt i.

Og så må utgangspunktet være at det bibliotekene kan bidra med, er å skape lokale arenaer for offentlig samtale. Da er filialene viktig. For å bruke Oslo som eksempel: Vi trenger arenaer for offentlighet på Furuset og Røa, på Sagene, Tøyen og Holmlia. Bjørvika er ikke nok.

     I boka ”Farvel til folkestyret” peker Tommy Tranvik og Per Selle på at én viktig demokratisk utfordring i dag er at kanaler man hadde tidligere som kunne formidle mellom det lokale, det regionale og det nasjonale, har forvitret. Her kan folkebibliotekene som et nasjonalt nettverk av lokale enheter yte et bidrag få andre institusjoner er i stand til. Det må være ett viktig utgangspunkt når man skal tenke over hvordan man skal realisere utvidelsen av biblioteklovens formålsparagraf.

     Og da trengs det lokale nettverket – da trengs filialene.

(Artikkelen sto på trykk i Bok og Bibliotek nr 1/2014.)

 

 

 

Kommentarer   

0 #1 Anna Martnes 28-02-2014 09:38
Hva med Bibliotek og litteraturhus i Gjøvik?
Siter

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode