Biblioteket skal bli litteraturhus – mister vi da biblioteket?

. i kategorien Nr. 2 - 2014

 

01-LitteraturhusbolgenNorske folkebibliotek vil og kan romme mye, men ikke alt. Med etableringen av litteraturhus i landet, har bibliotekene fått en ny konkurrent og inspirasjonskilde. Men i forsøket på å måle seg med litteraturhusene kan biblioteket komme til å miste sin egenart.

Av Idun Knutsdatter Østerdal, kunstkritiker

Bibliotekloven av 2013 pålegger folkebiblioteket rollen som arena for opplevelse, og gjør debatt og arrangement til to av dets kjerneområder. Biblioteket skal styrkes i møte med «litteraturhusbølgen», og oppdateres for et krevende kulturfelt nå og i framtida. Vil bibliotekene makte å fylle kravet? Er en svært aktiv formidlingsprofil gunstig for bibliotekets utvikling? Eller står biblioteket i fare for å miste sin identitet ved å «selge» seg til litteraturhusideen?

I 2014 er et dusin litteraturhusprosjekt etablert eller under utredning i Norge, og bibliotekmiljøet har møtt utviklingen med både begeistring og bekymring. I Tyskland, litteraturhusets opphavsland, sammenlignes litteraturhusene med teatre og konserthus som et visningssted for litterær kunst. Her til lands sammenligner vi dem med folkebiblioteket, og representanter fra bibliotekmiljøet har sågar omtalt biblioteket som velfungerende litteraturhus. Litteraturhusentusiaster hevder derimot at biblioteket aldri vil kunne dekke litteraturhusets funksjoner på en tilfredsstillende måte.

     Det er forskjell på litteraturhusprosjekt i større byer og i mindre tettbygde strøk. De fleste av prosjektene bygger på initiativ innen lokale litteraturmiljø, hvorav noen har kommet i klinsj med biblioteket. Litteraturhusgeneral Aslak Sira Myhre mener det lokale folkebiblioteket må være litteraturhus i de fleste av landets kommuner, og enkelte litteraturhusprosjekt er nettopp samarbeid med bibliotek. Her har biblioteksjefene annektert litteraturhusbegrepet og dermed fått en viss kontroll over utviklingen. De driver ikke nødvendigvis mer utadrettet formidling enn tidligere, men signaliserer at biblioteket er litteraturhus, og at forskjellen først og fremst ligger i navnet. Litteraturhusbibliotekene er en unik, norsk hybrid og viser fleksibilitet i konseptet, men de avviker merkbart fra den tyske modellen og kan dermed vanskelig regnes som rene litteraturhus.

     Sira Myhre mener det er uproblematisk med både bibliotek og litteraturhus i de største byene våre, hvor litteraturhuskonseptet kan nå sitt potensial i full skala. Problemfritt har det ikke vært, og litteraturhusbølgen belyser en biblioteksektor allerede under press: Biblioteksjefer har store utfordringer med budsjettkutt, nye media og krav fra «opplevelseskulturen». De føler seg nå attpåtil truet av en litteraturinstitusjon de opplever som svært lik sin egen, og som krever sin del av kulturmarkedet og -budsjettet. Men deres offensive reaksjon på litteraturhuskonseptets frammarsj, kan stå i veien for god utvikling for begge institusjoner.

     Sammenligningsgrunnlaget mellom institusjonene kan med fordel nyanseres. For å forstå hva som legitimerer dem som unike litteraturinstitusjoner, må en se på deres opphav og utvikling, kvaliteter og funksjoner, herunder umålbare verdier.

Litteraturhuskonseptet er spesifikt og har sitt utspring i et myteomspunnet forfattermiljø i Tyskland, som på 1960-tallet etablerte et eget møtested i Villa Wannsee utenfor Berlin for å diskutere litteratur og arbeide med egne tekster. Drivkraften var engasjement og fellesskap, og ønsket om et hus viet litteratur som kunstform. Konseptet spredte seg til flere tyske byer gjennom åttitallet, og tok flere former da flere aktører engasjerte seg i etableringen. Forleggere, bokhandlere og restauranteiere har introdusert kommersialitet til konseptet, og ført til større fokus på utadrettet aktivitet hvor publikum inviteres til fellesopplevelser på og mellom arrangement. Litteraturhusene tilbyr med andre ord en totalpakke i skjæringspunktet mellom kunst og kommers, i en unik kombinasjon av litterære, kulinariske og arkitektoniske kvaliteter.

     Litteraturhuset har tilbud for både skrivende og lesende. Dets viktigste verdier er likevel immaterielle, hvor følelser, atmosfære, tilhørighet og identitet spiller inn i litteraturhusets rolle som katalysator for et sterkt miljø. Det er dermed ikke så lett å sette fingeren på hva som er «riktig» definisjon av et litteraturhus, eller hvor langt en kan strekke konseptet før det blir noe annet, hvis man kun ser på fysisk sammensetning eller programinnhold. Litteraturhusene legitimeres av og finner styrke framfor alt i en uhåndgripelig kjærlighet til og respekt for litteratur – en klar kontrast til bibliotekmiljøets opprinnelig instrumentelle syn på litteratur som redskap for opplysning.

Hva legitimerer folkebiblioteket i dag? Institusjonen har en viss kontaktflate med litteraturhuset, men deres kjerneverdier er unike: Biblioteket kan ikke være litteraturhus, og litteraturhus kan heller ikke være bibliotek. Bibliotekets legitimitet og framtid er et konstant tema i bibliotekmiljøet. Bibliotekforskere har kartlagt bibliotekets uerstattelige verdi som sosial møteplass, i tillegg til å representere en kvalitetssikret arena for kultur, kunnskap og informasjon. Biblioteket som et åpent, ikke-kommersielt tilbud verdsettes både av brukere og ikkebrukere, da det anses som en grunnstein i demokratiet, med positiv effekt for hele samfunnet.

     Vil «litteraturhusparagrafen» i den reviderte bibliotekloven endre vår oppfatning av biblioteket? Hva skjer når biblioteket krever inngangspenger på arrangement? Elitisme og prisnivå hos litteraturhusene er tema i den nasjonale debatten, og det kommersielle aspektet viser ulikheter mellom bibliotekets og litteraturhusets kvaliteter som møteplass. Litteraturhusene vil tilby mangfold og kvalitet til et mangfoldig publikum, men kvalitet har sin pris og prislappen er utslagsgivende for publikumsgruppene det tiltrekker seg. Folkebiblioteket skal være åpent for å kunne tilby noe til alle, og tilbudet har nødvendigvis en noe annen karakter enn hos kommersielle aktører. Kan biblioteket bedre fylle sin rolle som åpent treffsted ved å holde seg til gratisprinsippet? En må og være kritisk til om biblioteket virkelig når alle: Deres brede profil kan være årsaken til at enkelte heller velger et litteraturhus som spesialiserer seg på profesjonelle arrangement. «Litteraturinteresserte» er ingen homogen masse. Derfor kan litteraturinstitusjonene med fordel bidra med ulike verdier og formidle et større mangfold av litteratur side om side.

Oslos litteraturhus, som er malen for norske litteraturhusprosjekt, legger like mye vekt på debatt og kultur som litteratur. Det er kontinentets største, mest aktive og best besøkte. Fritt Ord så behovet for en spesialsydd arena for litteratur, språk og debatt i landet, og stadig flere ser verdien i å dele meninger i fellesskap, hvor debattantene er synlige og må ta konsekvensene av sine ytringer. Litteraturen som medium for det frie ord har fått utvidet verdi i regi av Litteraturhuset i Oslo, og dets suksess baner vei for flere litteraturhus med debattfokus til gode for debattklimaet i landet.

     Hvorfor skal folkebibliotekene også ha denne funksjonen? Er debatt noe bibliotekbrukerne ønsker?

     Det norske folkebiblioteket anses tradisjonelt som en rammedannende institusjon i sivilsamfunnet, en offentlig sfære for kritisk samtale, engasjement og tilhørighet på tvers av samfunnslag. Folkebibliotekene har holdt ved sin oppdragende funksjon som redskap for demokratiet siden den kritiske offentligheten vokste fram mot slutten av 1800-tallet. Men det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om nettopp bibliotekets oppdragende rolle og kommunale rammer er kompatible med fri samfunnsdebatt i 2014. Den enkelte biblioteksjef må finne ut hvor grensen for ytringsfrihet går for en kommunalt ansatt, og folkebibliotekets styrke er først og fremst som formidler, til forskjell fra litteraturhusets kritiske tilnærming til litteratur.

07-Etter-stormenDet er klart biblioteket må være bevisst både sine funksjoner, sin tradisjonsrike historie og plass i samfunnet, samtidig som det følger samfunnsutviklingen. Reform 2014 staket ut en ny kurs, og bibliotekloven er oppdatert for å svare til utviklingen av aktiv formidling som Stortinget mener allerede har funnet sted i bibliotekene. Utadrettet virksomhet og kulturelle opplevelser står nå sentralt, i tillegg til verdien som arena for sosiale møter og stille kunnskapstilegnelse.

     Stolte bibliotekarer synes å bruke lovendringen til å legitimere eget virke, men utviklingen er ikke dermed riktig eller gunstig. Bibliotek, publikum og stat har individuell forståelse av og krav til biblioteket som er med på å forme institusjonen. Hvem sine ønsker skal veie tyngst? Hvor langt skal biblioteket strekke seg for å komme publikum og stat i møte? Og har bibliotekmiljøet nok innsikt i samfunnsutviklingen og eget virke til å kunne ta riktige valg i kjølvannet av litteraturhusbølgen?

Må biblioteket stadig utvides for å holde seg relevant og oppdatert? Nye Deichmanske i Bjørvika synes å svare på alle punkt i den nye bibliotekloven. Det framstår som en multimedial mastodont, hvor innholdet formes etter publikums ønsker. Praktbygget blir svært synlig i bybildet, som en påminnelse om og forankring av bibliotekets fortsatt sentrale rolle i byen og samfunnet. Men dette er et unikum – i Norge er det kun Oslo som kan huse et bibliotek i denne skalaen. Realiteten er en annen for små filialer, som kan oppleve lovendringen som en belastning.

     Med den nye loven må store og små bibliotek investere tid og krefter på arrangementer, debatter og tilhørende kursing av ansatte. Adopsjonen av litteraturhusfunksjoner kan utvanne bibliotekbegrepet og institusjonen kan miste tyngden den har opparbeidet seg gjennom generasjoner: Nye Deichmanske blir et overdimensjonert opplevelseshus, og de små filialenes knappe ressurser går til arrangement heller enn å forsterke deres unike verdi som treffsted.

     Bibliotek og litteraturhus er fleksible størrelser, men de må ikke strekkes for langt. Så selv om «opplevelsessamfunnet» kan synes å kreve at biblioteket tar del i en «kulturøkonomi» for å fremdeles nå publikum, og selv om biblioteket nå er lovpålagt å utvide aktive formidlingsformer det har drevet med i 30 år allerede – er det lov å si stopp? Kan andre aktører ta over deler av tilbudet biblioteket i 2014 kreves å tilby? Er ikke bibliotekets verdi som formidler av litteratur, kunnskap og informasjon, samt sosial arena nok i seg selv? Som et av samfunnets siste stille ­steder med uerstattelig sosial verdi. En troverdig, stødig, nøytral, og åpen institusjon som representerer en motkraft i et markedsorientert samfunn.

     Bibliotekets iver etter å innlemme nye oppgaver kan ses som et klamt grep for å holde sin posisjon i samfunnet, der ny teknologi og nye strømninger tidvis gir røde tall i låne- og besøksstatistikken. Er det da slik at biblioteket følger litteraturhustrenden kun for å holde seg flytende, ikke fordi det er best for biblioteket selv? Et stadig jag etter relevans i samtida gjennom å lage seg nye funksjoner, kan skade utvikling av både bibliotek og litteraturhus.

     Både bibliotek og litteraturhus er noe annet i dag enn da institusjonene ble etablert; verken de eller samfunnet står stille. Det kommunalstyrte biblioteket står i kontrast til det selvstendige litteraturhuset: De har lignende funksjoner og oppgaver, men ulik identitet og prioriteringer. Felles for litteratur og debatt er evnen til å bevege, engasjere, inspirere, oppdra og oppfordre til kritisk tenkning alene og i fellesskap. Dette er verdier som vinner fram både i bibliotek og litteraturhus, i ulike konstellasjoner.

I Norge rangeres biblioteket på topp av ­offentlige tjenester, og over 90 prosent av befolkningen verdsetter det som fysisk møteplass. Folkebiblioteket har hatt 300 år på å utvikle sitt konsept, mens litteraturhuset ennå er i støpeskjeen. Hvilke roller og funksjoner de har om nye 300 år er vanskelig å forutsi. Nordmenn er et av verdens mest-lesende folk, noe som skulle tyde på god grobunn for begge institusjoner.

     De norske forholdene tilsier likevel at bibliotek og litteraturhus må drives og utvikles gjennom gjensidig respekt for og i åpen dialog med hverandre. Gjennom å skjerpe hverandre, driver man kvaliteten framover.

- - - -

Artikkelen bygger på "Elitistiske forfattere, defensive politikere og bekymrede bibliotekarer. Debatten om etablering av litteraturhus i Trondheim i Adresseavisen 2008–2013." Masteroppgave i Kunst-kritikk og kulturformidling, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU, av Idun Knutsdatter Østerdal.

- - - -

Artikkelen står på trykk i Bok og Bibliotek nr 2/2014.

 

 

Kommentarer   

0 #3 Anders Ericson 23-06-2014 12:14
Eventuelt kan debatten rundt dette fortsette her:

http://bibliotekettarsaka.wordpress.com/2014/06/22/angsten-for-biblioteket/
Siter
0 #2 Anders Ericson 22-05-2014 10:13
Idun Knutsdatter Østerdal skriver blant annet følgende, noe som også må sies å være essensen i teksten hennes:

«Folkebibliotekene har holdt ved sin oppdragende funksjon som redskap for demokratiet siden den kritiske offentligheten vokste fram mot slutten av 1800-tallet. Men det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om nettopp bibliotekets oppdragende rolle og kommunale rammer er kompatible med fri samfunnsdebatt i 2014».

Ja, det offisielle Norges mål med folkebibliotek på 1800-tallet var klart oppdragende, som i de fleste land som hadde folkebibliotek så tidlig. Og tilbudet var på borgerskapets og embetsstandens premisser. Noe som betydde at folkebiblioteket også ble ett av flere redskap for å dempe klassekamptendensene.

Det skjedde heller ikke noe skifte i en «friere» retning da sosialdemokratiet fra 1935 overtok regjeringsmakta og dominansen av viktige sider av samfunnslivet. Geir Vestheim og Erling Annaniassen tar dette ganske grundig for seg i boka «Bok over land» (1999) og konkluderer: «... den borgerlige kulturarv ble overtatt - bare til toner av en mer eller mindre sosial og politisk treffende kritikk».

Jeg har sjøl skrevet ei hel bok der jeg kritiserer bibliotekmiljøet og -institusjonene for å ha fortsatt å bygge mer eller mindre på disse «idealene». ("... videst mulig informasjon ..." Ei debattbok om folkebiblioteka og samfunnsinformasjonen i et e-Norge, 2001)

Biblioteket har opplagt bidratt til klassemessig utjamning når det gjelder mulighetene for å lese og tilegne seg kunnskap. Og biblioteka har kjøpt inn bøker som makthavere ikke direkte har satt pris på (likevel: Når en utgivelse avviker sterkt fra normalen, blir bibliotekarer fort usikre, jf artikkelen min i Bibliotekforum nr. 3 2014: "Når bokvalget blir vanskelig").

Men biblioteket har aldri sprengt noen grenser når det gjelder åpenhet og debatt. Det har vært noen tilløp, men heller ikke mer.

Men hvor er sånne grenser sprengt? I presse og kringkasting, sjølsagt. Men for eksempel konkluderer Paul Bjercke i boka si, «Journalistikkens vekst- og fall?» (2011), at også pressa helt fram til 1970-åra var dominert av referater og hadde lite kritisk, undersøkende journalistikk. Og han, med flere, påviser at den kritiske journalistikken nå svekkes.

Litteraturhusa arrangerer møter med kritiske innfallsvinkler, men det er i alle fall ingen lang tradisjon.

Og: Trenger mangelen på stolt tradisjon bety at biblioteket må være en sinke på debattområdet for all framtid?

På konferansen i Tønsberg 3. april «om biblioteksjefens nye redaktørrolle og ytringsfriheten» var opptil flere, ikke minst William Nygaard, styreleder for Norsk P.E.N., og Osmund Kaldheim, rådmann i Drammen, bortimot overstrømmende positive og forventningsfulle både til det som har skjedd og det som vil skje framover. Nygaard mente biblioteka har kommet veldig langt på kort tid med å skape en egen profil.

Og Ragnar Audunson ved bibliotekutdanninga ved HiOA har indirekte lovt at skolen vil forsøke å dekke dette nye behovet http://bibliotekettarsaka.wordpress.com/2013/11/30/debattbiblioteket-vil-stille-krav-til-bibliotekutdanninga/

Jeg vil også nevne at IFLA/UNESCO i sitt bibliotekmanifest siden 1949 har hatt formuleringer som går langt i retning av å sikre demokratiet – og da i videre betydning enn at alle har like rettigheter til å låne. Også de fleste nasjonale biblioteklover har tatt opp i seg formuleringer om at biblioteka skal sikre at alle innbyggere holder seg godt informerte, slik at de skal kunne spille ei aktiv rolle i samfunnet.

Og i en eventuell lojalitetskonflikt mellom myndigheter/autoriteter og folk/lånere, skal de sistnevnte ha forrangen: I Statement on Libraries and Intellectual Freedom frå IFLA/FAIFE i 1999 heter det blant annet: “Librarians and other professional libraries staff shall fulfil their responsibilities both to their employer and to their users. In cases of conflict between those responsibilities, the duty towards the user shall take precedence”.

Det skjer også ting i dag på det teoretiske planet. Forfatteren R. David Lankes leses og siteres stadig oftere i bibliotekmiljøene. Han har vært på arrangementer blant annet i Sverige, men foreløpig ikke i Norge. I boka Atlas of New Librarianship framhever han SAMTALEN som sitt ene overordna mål for bibliotekets virksomhet. Mikael Böök anmeldte boka i Bibliotekforum nr. 7, 2011 og skreiv blant annet:

"Avgjerande er bibliotekarens bidrag som tilretteleggjar, ein som gjer samtalen lettare, får han i gang, stør samtalepartnarane, fremjar danninga av kunnskap. For ifølgje Lankes og dei han byggjer på (han nemner f.eks. kybernetikaren Gordon Pask) oppstår kunnskap gjennom samtalar".

Samtidig er jeg usikker på den antyda koplinga til Østerdal mellom ideen om «debattbiblioteket» og litteraturhuset. Litteraturhus er i alle fall ikke nevnt i lovproposisjonen.
Siter
+1 #1 Ole David Østli 05-05-2014 10:01
"Biblioteket er en levende organisme". Also sprach Ranganathan. Vakkert sagt er det, men problemet med å se biblioteket som en levende organisme, er at levende organismer gjør det som skal til for selv å overleve, mens bibliotekets mål og mening må være å tjene samfunnet. Det er uklart hva Østerdal mener med å spørre om bibliotekene følger litteraturhustrenden for å holde seg flytende, eller fordi det er best for biblioteket selv. Er det ikke best for bibliotekene å holde seg flytende? Men uansett burde spørsmålet være om samfunnet tjener på at bibliotekene følger den ene eller den andre trenden. Hun snakker om bibliotekets identitet, og trekker frem deres "uerstattelige verdi som sosial møteplass, [og] en kvalitetssikret arena for kultur, kunnskap og informasjon." Det er vanskelig å se på hvilken måte samfunnsdebatt skulle være uforenlig med slike verdier.

Et hovedpoeng for Østerdal er gratisprinsippet. Der litteraturhusene tar inngangspenger, er bibliotekene åpne for alle. Dette ligner på forholdet mellom bibliotek og bokhandel. Vi bør ikke rynke på nesen fordi noen klarer å tjene penger på uvante måter. Men hun har helt rett i at den største trusselen litteraturhusene utgjør, er at de kanskje vil stjele offentlige penger fra bibliotekene. Utenom det, mener jeg bibliotekene med stor frimodighet bør ha muskler til betale bidragsytere av alle slag rundelig for å stille opp på arrangementer, og budsjettene vår bør gjenspeile dette. Så kan selv gode arrangementer være gratis fremdeles.

Østerdal trekker frem konflikten mellom kommunalt ansettelsesforhold og kritisk tilnærming til litteratur, som om bibliotekets ansatte noensinne har gått god for alt de formidler. Aner man en oppfatning av at det finnes noe slikt som "nøytral" informasjon, som for husfredens skyld skal være bibliotekets tilbud, i kontrast til litteraturhusene som skal leve av å selge kontroverser? Jeg tror ikke det finnes mye som er nøytralt her i verden. Bibliotekene bør først og fremst se seg selv som infrastruktur for formidling av innhold. De trenger ikke stå inne for alle mangfoldige meninger i samfunnet, slik de aldri har gjort det med innholdet i bøker. Det vi ville stått igjen med da, er i beste fall oppslagsverker, som tilfeldigvis er den sjangeren ingen låner lenger.

Folkebibliotekene lider litt under mangelen på én enkelt forklart visjon eller grunn til å eksistere. De formidler bøker, og det har vært noe nær definisjonen på et folkebibliotek: "Et sted hvor man kan låne bøker". Men de har gjort dette med en hensikt! Hensikten kunne være, som Østerdal sier, å fylle en "oppdragende funksjon som redskap for demokratiet". Eller vi kan kalle det folkeoppplysning. Kanskje hensikten kan være å gjøre det gøy & gratis å bli klok. Utfordringen i dag er ikke å overleve i møte med litteraturhusbølgen. Utfordringen bør være å finne nye måter å bidra til kunnskapsdannelse i våre lokalsamunn. Da blir det mer enn noensinne et aktuelt spørsmål: hvordan dannes egentlig kunnskap? Hvordan blir man klok?

Uansett hvor mange bøker som utgis, har det alltid vært slik at det aller meste av det vi lærer, lærer vi gjennom dialog med andre mennesker. Derfor er samfunnsdebatt i bibliotekene i tråd med våre tradisjonelle verdier. Når det gjelder folkebibliotekene, bør denne typen virksomhet også ha en lokal forankring og relevans. Nå som trykte dokumenter ikke lenger synes som det faste fjell det har vært i hundre år, er det veldig sunt at folkebibliotekene blir oppmerksomme på andre måter å tjene samfunnet på, litteraturhus eller ei. Bibliotekenes overlevelsesstrategi må alltid være å rent faktisk gjøre nytte for seg i samfunnet. Deretter kan man bare håpe at den Vårherre gir myndighet, gir han også forstand til å bevilge penger klokelig - til folkebibliotekene.
Siter

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode