Bibliotekets fundament: Opplysning og ytringsfrihet

. i kategorien Nr. 4 - 2014

 

50-Portrett_av_Marcus_Thrane_4.jpgBoken om arbeiderpioneren Marcus Thrane er ikke bare årets viktigste bok om bibliotek, men kanskje også om 1814.

Paradoksalt nok handler boken hverken om bibliotek eller om det som skjedde på Eidsvoll. Dette er en bok om maktmisbruk og straff, men også om kunnskap og forutsetningene for demokrati. Thranes arbeiderforeninger fikk en eksplosiv oppslutning. Fra en forsiktig start i 1848 frem til fengslingen av de sentrale aktørene i 1851 var det stiftet 300 lokalforeninger. Samlet medlemstall var på over 30.000. Bevegelsen var inspirert av februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 der kongen ble avsatt og alle menn fikk stemmerett. Men Thrane var moderat og ønsket slett ikke en så dramatisk omveltning. Hans metode var å sende petisjoner (bønneskrifter) til kongen med begrunnede forslag om reformer. Videre var det viktig å hindre folkedypets råskap og uvitenhet ved oppdragelse og dannelse. I Mona R. Ringvejs bok får vi et godt innblikk i den omfattende virksomheten.

Metoden var altså «kunnskapsbasert». Redaktør Thrane slapp folket til. Det var røstene nedenfra og fra fattig-Norge som skulle høres. Det var også denne gruppen som skulle få si sine meninger om viktige politiske spørsmål som korntoll, skole, husmannsvesen og stemmerett. Thrane unngikk tidens snirklete språk og forklarte gjerne fremmedord og ukjente fenomener. Skulle husmenn og arbeidere bli hørt, måtte også de kunne uttrykke seg og selv argumentere for sine saker. Flere steder ble det opprettet søndagsskoler der arbeiderne fikk høre foredrag, og der de kunne delta i kurs med skrivetrening. Blant lærerne var både Ibsen og Vinje. Selvsagt hadde man også leseforeninger og bibliotek.

Med til sosialiseringen hørte også sangkor og amatørteater. Slik kan vi godt se foreningene som en forløper for så vel bibliotek som litteraturhus. Ringvej sier imidlertid nesten ingenting om hvordan Thranes bibliotek var organisert. Norsk bibliotekhistorie har også lite konkret å fortelle. Kanskje er det ikke så viktig? Men det er et godt poeng at Thranes arbeidsmetoder ble stjålet og videreført av motstanderne. Første mann ut var presten Honoratius Halling som i hovedstaden startet Samfundet på Enerhaugen. Han agiterte for det motsatte av Thrane. Ringvej sier det slik: «Halling manet til saktmodig utholdenhet av livets byrder i påvente av et bedre liv – etter døden.» Halling stiftet Indremisjonen og fulgte det samme opplegget som Thrane. Arbeiderne skulle være mest mulig selvhjulpne, men de fikk økonomisk støtte fra ordninger for sparing, lån og sykepenger. Det kulturelle bidrag kom fra bibliotek, leseselskap og søndagsskole.

Fra 1851 er det imidlertid den landsomfattende organisasjonen Folkeopplysningsselskapet som kopierer og viderefører Thranes arbeidsmetoder. Det er også dette selskapet som får størst betydning for norske folkebibliotek. Selskapet utga tidsskriftet «Folkevennen», bøker og ga praktisk veiledning i oppbygging av boksamlinger. Ole Vig var første redaktør, og Eilert Sundt var som organisator en aktiv oppfølger. Folkelig opplysning skulle være for hele folket, den skulle være folkelig i formen, vekke nasjonalfølelsen og bygge på kristendommen (og Grundtvig). Ringvej viser at Thrane hadde skapt angst for opprør og revolusjon. Folkeopplysningen skulle skape ro og orden.

Grunnloven var ikke for fattigfolk

Frihet og folkesuverenitet er hedersord i dagens feiring av 1814-grunnloven. I utgangspunktet åpnet den da også for ytringsfrihet, rettsikkerhet og utjevning av sosiale forskjeller. Arbeider-Foreningernes Blad hadde trykt opp hele Grunnloven som et eget bilag til sine abonnenter. Som nevnt arbeidet foreningen meget forsiktig og i all ærbødighet med sine forslag til gradvise reformer. Det er derfor grunn til å spørre hvorfor reaksjonene på foreningens virksomhet var så sterke.

Thrane fikk syv års fengsel. Var rett og slett Grunnlovens verdier gått ut på dato i 1850-årene? Ringvej viser at Arbeider-Foreningerne hadde gått over en grense. Den ledende klassen ville ikke at foreningene skulle beskjeftige seg med politikk og på denne måten «fremkalle misnøye, misunnelse og mistillit». Spørsmålet var hvordan myndighetene kunne stoppe virksomheten. Svaret finner vi i den mest spennende delen av boken. Her er en grundig gjennomgang av et stort (og delvis tidligere ukjent) materiale fra rettssakene. Forfatterens konklusjon står til troende. Thrane og hans menn møtte en korrupt statsmakt. Ytringsfrihet og rettssikkerhet var satt ut av funksjon. Thranes forsiktige folkeopplysning resulterte i justismord. Foreningene mistet sin kraft. Som sagt, dette er hverken en bok om bibliotek eller om 1814. Det er en bok om kunnskapsformidling i det fattige u-landet Norge og hvordan mange av dem som fikk innflytelse gikk bokens vei til makt. Folkeopplysningsselskapet kunne også inspirere til å lage gode bibliotek, men det tok lang tid før arbeiderne igjen ble organisert. Forbindelsene mellom arbeiderbevegelse og bibliotek ble heller aldri så gode som i våre naboland. Likevel er boka en viktig påminnelse om bibliotekets samfunnsmandat og hvordan nye grupper kunne få kunnskap – og makt.

Lenge etter Thranes tid skildret Rodolf Nilsen i diktet «Nr 13» leiegårdens unge menn som i natten satt bøyd over bøkene: «Våk og lær, / at du klart nært og koldt igjennom drømmens gylne skjær / ser veien til et land, hvor Nr 13 ikke er!» Boken om Thrane er en trist påminnelse hvor kort varighet de gode intensjonene fra 1814 hadde. Det tok lang tid før reformene kom, og Norge var et av de siste land i Europa som innførte allmenn stemmerett for menn. Forfatteren skriver godt og engasjert, og hun viser at Thranes «forbrytelse» var at han ville skape et litt mer rettferdig samfunn og at kunnskapsformidlingen var det viktigste redskapet.

- Av førsteamanuensis Øivind Frisvold, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode