Bøker – der ingen skulle tru...

. i kategorien Nr. 2 - 2014

 

28-Bker-i-NorgeNasjonalbiblioteket feiret i høst Bibliotekforeningens 100 år med å gi en bokgave til alle bibliotek. Det er en flott, påkostet og bilderik bok som kan ligge fremme på de beste kaffebord. (Bildet viser Eidsvollsbygningens bibliotek. Christian Frederik ledsages av Carsten Anker gjennom en "hemmelig" dør.)

- Øivind Frisvold, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI

Forskningsbibliotekar Elisabeth S. Eide har fartet landet rundt for å finne spor etter gamle boksamlinger. Resultatet er imponerende. Her er det mulig å få detaljerte opplysninger om et hundretalls boksamlinger, blant dem er det mange som ikke har fått plass i vår bok- og bibliotekhistorie. Her får du nytt og spennende stoff om bøker i arbeiderforeninger, populære leiebibliotek og om bokgaver fra Slottet til allmuebibliotekene. Du kan lese om papir og trykkerier. Videre finner du hele spekteret av boksamlinger for brukere av høy rang, for damer, haugianere og rallare.

     Med andre ord: Dette er et overflødighetshorn av en bok, grundig og detaljert. Her undersøkes samlingenes innhold, språk, forskjeller mellom by og land, politiske strategier og hvem som leste hva. Spørsmålet er bare om det nesten kan bli for meget av det gode – og om vi får innsikt og forståelse for den betydningen alle disse forskjellige boksamlingene hadde for leserne og for samfunnsutviklingen. Boktittelen sier at dette er om 1800-tallets «boksamlinger, leseselskap og bibliotek». Takket være et solid bakteppe om 1700-tallet og opplysningstiden får vi gode analyser for 1800-tallets første halvdel.

     Forfatteren burde på samme måte gitt oss et lite glimt inn i det neste århundre. Den USA-inspirerte bibliotekrevolusjonen startet på tampen av 1800-tallet. Det nye samfunnet med industrialisering og demokratisering åpnet for sosial mobilitet, utvidet stemmerett og en ny mentalitet. Derfor skiftet også bokvalget karakter. Et slikt frampek ville forklart enda bedre hvorfor allmuesamlingene gikk ut på dato. Nå ble det gjort plass for bøker om nye fag, politikk – og underholdning. Eide stiller spørsmål om hvor det da ble av de populære leiebibliotekene og om de «forsvant under jorden?» (s.295). De fleste ble lagt ned, men tre av de største og mest populære ble regelrett kjøpt opp og innlemmet i Deichmanskes samlinger! (Ringdal 1985:114). Det var ikke lenger behov for leiebibliotek. Det nye bokvalget spredte seg raskt til andre bibliotek.

Grunnloven i nytt lys

Som nevnt, samfunnsperspektivet er tydeligst i første del av boka. Samlingene, bøkene og leserne er så godt beskrevet at vi kan se boka som et bidrag til grunnlovsjubileet: Politikk og boksamlinger går hånd i hånd. Grunnloven var ikke demokratisk i vår forstand, men den var et definitivt brudd med eneveldet og arvede privilegier. På Stortinget (og etter hvert i formannskapene) var makt identisk med kunnskap og god argumentasjon. Det nye samfunnet krevde kompetente borgere. Eide dokumenterer klart og tydelig hvor de stemmeberettigede hentet sin kompetanse fra. Embetsmenn og patrisiat hadde selvsagt sin utdannelse utenfor landets grenser, men i gods og embetsgårder ble kunnskapen vedlikeholdt og utviklet i godt utstyrte bibliotek.

     Eide tar oss med hjem til flere av landets ledende familier, heri også inkludert noen av eidsvollsmennene. Det betyr at vi får oversikt over mange av de beste privatbibliotekene i landet. Her er noen eksempler fra Østlandet: Bogstad, Eidsvoll, Jarlsberg og Fossum. Bokutvalget varierer selv­sagt, men samlet sett viser dette en oppdatert elite som var godt orientert. Her er bøker om historie, naturvitenskap, ­næringsveier, men også filosofi og statsvitenskap.

     Rousseau, Voltaire og Montesquieu ble lest og studert på originalspråket. Til og med den store franske Encyclopedien i 28 store skinnbind finnes her og der. Det er ingen tvil, storborgerskapet var godt oppdatert og hadde kjennskap til politikk og statsforfatninger ute i verden. Fra slike bibliotek kom det medlemmer av Riksforsamlingen med solid kompetanse. En av dem, Jacob Aall på Nes jernverk, hadde et stort og variert bruksbibliotek med ledende tidsskrifter fra utlandet. Her fikk også andre slippe inn og låne.

Bøker – også for bønder

Gjennom boksamlingene ser vi at flere og flere fikk kunnskap slik at de kunne ta del i tidens politikk. Offentligheten ble gradvis utvidet. Leseselskapene, klubbselskapene og foreningsbibliotek var til mer enn den praktiske og religiøse nytte. Presentasjonen av boksamlinger fra folk i «enklere» kår understøtter Jostein Fets forskning om at bøndene faktisk leste og hadde bøker! Mest kjent er kanskje den samlingen som bonden, lensmannen, boktrykkeren og dannebrogsmannen(!) Sivert Aarflot bygget opp i Ørsta. Her var det flere enn Ivar Aasen som hentet kunnskap. Eide tar oss også til Aga-tunet i Sørfjorden i Hardanger. Her finner vi fortsatt den samlingen som stortingsmann Johannes Pedersen Aga etterlot seg. Utvalget er variert, og selvsagt hadde han også den opprørske «Olaboka» som fikk stor betydning for økt bondeinnflytelse på Tinget.

For vanlige folk

Allmuebibliotekene hadde neppe mange slike bøker som inspirerte til de store samfunnsomveltninger. Selv om den opprørske Wergeland hadde frontet disse bibliotekene, var det nok meningen at de skulle ha en stabiliserende funksjon. Eide gir gode presentasjoner av både Folkeopplysningsselskapet og Thranes sosialistiske bevegelse, men hun kunne gått enda mer inn på motsetningene mellom dem. Folkeopplysningsselskapet, 1800-tallets «bibliotektilsyn», ble etablert som et taktisk mottrekk for å stoppe tidens fremvoksende subkulturer av politisk og religiøs art. Den første redaktøren i Folkevennen, som ble sendt til biblio­tekene, var Ole Vig. I åpningsnummeret skrev han at leseren først og fremst skulle hjelpes slik at «du fik dit Fædreland, dit Hjem og dit jordiske Kald riktig kjært, og gjøre dig mere tilfreds og fornøiet med din Stilling, tror du ikke da, det gjorde stor nytte?» (1851). Denne linjen ble fulgt opp av etterfølgeren Eilert Sundt.

     Kanskje var ikke dette så farlig? Boksamlingene formidlet kunnskap, og folk forsto at de kunne tenke selv. På slutten av 1800-tallet ble det sagt om sosialistene at de brukte de borgerlig styrte bibliotekene. Der fikk de tross alt kunnskaper, derfor ble de fornuftige, og når de ble fornuftige ble de også sosialister!

     Eide benytter seg av et godt fortellergrep: I en løpende rammefortelling tar hun oss med rundt på sine turer og til møtene med dagens eiere. Via fjernsynsprogrammet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» fant hun frem til den avsides Skaaro innerst i Fyksefjorden i Hardanger. Boksamlingen gjenspeiler flere generasjoner flittige bønder, haugianere – og stortingsmenn.

Fransk erotikk og folkets brunst

Vi er mange som på ærbødig avstand har beundret den imponerende boksamlingen på Baadshaug i Orkdal. Godset var en gang residens for industrifamilien Thams, nå er det hotell. Eide er ikke akkurat ærbødig når hun avslører hva som skjuler seg bak de tallrike likeartede kalveskinnsbind. Vår bokinspektør konkluderer tørt med at husets frue, den franske adelsdamen, stort sett hadde «fornøyet seg med lettere erotisk fransk litteratur – hvor den grumme husherre forlyster seg med tjenestepiken, og hvor brunst ellers er noe som finnes i de lavere sosiale lag.»

     «Bøker i Norge» er til gjengjeld vakker både utenpå og inni. Et meget interessant, vesentlig og velredigert bidrag til norsk bok- og bibliotekhistorie.

 

Omtalt bok

Elisabeth S. Eide. Bøker i Norge. Boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet. Pax 2013.

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode