Det svenske bibliotekmøtet: Prøveprat om ytringsfrihet

. i kategorien Aktuelt

Aktuelt 11(Lund, 7. mai) «Rett etter attentatet på Charlie Hebdo skrev jeg at det var synd at det fantes mennesker som så seg tvunget til å svare på satire med drap. Da startet helvetet på sosiale medier og hatmeldinger. Hvordan kunne jeg forsvare attentatmennene? Nei, jeg forsvarer ikke attentatet, men jeg prøver alltid å forstå hva som driver folk til drap, svarte jeg. Det gjorde ikke saken bedre. Jeg fikk til og med en epost fra en høytstående politiker innen kultursektoren som skrev: Stina, sånt har du ikke lov å mene. I en debatt om ytringsfrihet?»

Slik innledet sjefen for det svenske radioteateret, Stina Oscarsson, til en debatt om ytringsfrihet på det svenske bibliotekmøtet 7. mai. Oscarsson skulle lede debatten, som ikke var en debatt, men en provprat – en prøveprat. Det er for lite prøveprat, mente Oscarsson, samtaler der man kan prøve seg fram med ikke ferdigtenkte tanker eller gale formuleringer.

«Det er for mange i Sverige som forsørger seg med meninger, og for få som tenker. Å ha meninger gir identitet», sa hun før hun satte reglene for debatten: Alle skulle «befolke tanken» - det vil si klatre inn i den andres tanker. Er det ingen interesse for å forstå hvordan den andre tenker, er det ingen vits å snakke. Dessuten: Møt motstanderens sterkeste argumenter, ikke det svakeste.

Debattantene – eller samtalepartnerne – var Nicklas Lindberg fra Svensk Bibliotekforening, Anja Dahlstedt fra Botkyrka bibliotek og Mikael Sjøgren fra Umeå universitetsbibliotek. Det er lett å være prinsipiell om ytringsfrihet, sa Stina, men nå gjelder det to saker i praksis: Saken omkring Stina Wirsens barnebok «Lilla Hjärtat» og om Hans Nestius sin bok «I lyst og last».

Da Stina Wirsen ga ut sin billedbok om «Lilla hjärtat» skapte den en debatt om rasisme i form av stereotype raseforestillinger. Boka ble etter hvert trukket fra salg i bokhandelen. Anja Dahlstedt i Botkyrka kommune erklærte at boka var fjernet fra kommunens bibliotek og at den heller ikke kunne bli innlånt. Begrunnelsen var at biblioteket er for alle, og forestillingene som boka ga uttrykk for ville gjøre at mange mennesker ikke ville kunne føle seg vel i biblioteket.

Lindberg fra Bibliotekforeningen mente at dette var et angrep på informasjonsfriheten. Han reagerte ikke så mye på at boka ble fjernet siden bibliotekene hele tida kasserer bøker. Men her skjedde fjerningen i form av et medieutspill om at slike bøker ikke skulle være tilgjengelig i et bibliotek. Botkyrka har for øvrig fjernet alle utgaver av Pippi-bøkene «der n-ordet blir brukt». Det betyr alle utgaver der Pippis pappa er negerkonge. Nå er han sydhavskonge. Mikael Sjøgrens utgangspunkt var forskningsbiblioteket. For han ville det aldri være aktuelt å fjerne boka.

Den andre diskusjonen dreier seg om en bok som kom ut på norsk i 1983. Tidligere leder av Riksforbundet for seksuell opplysning, Hans Nestius, skrev en bok om pornografiens historie. I fjor lånte en journalist i Sveriges Radio boka. Han fant ut at det var illustrasjoner som måtte oppfattes som barnepornografiske. Kungliga biblioteket fjernet boka, og ba andre bibliotek gjøre det samme. Jeg sjekket straks tilgangen i Norge. Siden det er en gammel bok er den nok kassert de fleste steder, men den er tilgjengelig både fra NTNU, UBO og NB. Jeg kunne derfor opplyse salen om at hvis noen ville ha boka, så kunne den fjernlånes, men at de da ville få den norske utgaven, oversatt av den kjente anti-porno-aktivisten Liv Finstad som jobbet på Juridisk fakultet.

Vi har ikke hatt en tilsvarende debatt om praktisering av ytringsfrihet i norske bibliotek. Trenger vi det, eller er den svenske debatten bare et uttrykk for ekstrem politisk korrekthet? Jeg vet ikke.

Siste dag av det svenske biblioteksmøtet inneholdt også andre interessante foredrag: En forskergruppe ved Universitet i Lund har studert  «søkifiseringen» av folks hverdagsliv, det vil si at folk bruker mobilen til å søke løsning på ethvert spørsmål i selskapsliv, hverdagsliv osv. Da er det Google som gjelder og de advarte mot Googles manipuleringen av søkesvar. Vi snakker om kildekritikk, men bør begynne å snakke om søkekritikk sa professor Sundin.

Ole Olesen-Bagneux fra Københavns Universitet leverte sitt doktorarbeid i mars i år. Det handler om bibliotekene før Gutenberg og etter internett. Han hadde et ytterst interessant, men krevende foredrag. Hovedpoenget er at han viste til at internett-søking ikke skjer gjennom bibliotekarisk strukturering av data, men gjennom automatiske algoritmer for gjenfinning i store mengder tekst. Slik var det også i antikken. Både Odyseen og Iliaden er skrevet ned fra muntlig materiale, det er materiale som er laget for å huske. Antikkens bibliotekarer måtte huske tekstene i alle sine verker. Når boktrykkerkunsten kom ble informasjonsmengden så stor at man måtte lage ulike mekaniske gjenfinningssystemer. Med internett er vi tilbake til antikkens gjenfinning i full tekst, et system som har vært rådende i bibliotekene. Gutenberg-æraen har vært et unntak på bare 600 år. Nå handler bibliotek igjen om to klassiske dimensjoner: Det fysiske lager – og hukommelsen til å finne kunnskapen i det fysiske lageret.

Konferansen avsluttet med at alle bibliotekarer reiste hjem med løftet hode. Siste innslag var nemlig Aslak Sira Myhre som sa at man ikke måtte spørre bibliotekarene når man lurte på hvordan det står til med biblioteket, de tenker ikke stort nok om seg selv. Men bibliotekene er en gigantisk suksesshistorie som den mest populære offentlige tjenesten. Økningen i informasjonsmengden – Google og internett – øker bare behovet for bibliotek samtidig som Myhre ikke delte frykten om at papirboka skulle bli borte.

- Folk elsker biblioteket, sa Myhre. - Men dessverre er det også slik at de tror at biblioteket hører det 20. århundre til, og at de tror at det vil forsvinne. Men at posthuset har forsvunnet, betyr ikke at biblioteket må forsvinne: Tvert i mot vil det styrke behovet for biblioteket som et fysisk møtested. Posthuset og bedehuset ble oppfattet som et sted for distribusjon av budskap, møteplassen ble undervurdert.

- Hvis bibliotekene tar ansvaret for å være en møteplass for hele befolkningen – ikke bare svake grupper – på alvor, så blir en bieffekt at det blir et sted for debatt, for inkludering og utjevning, proklamerte Myhre.

- Av Lars Egeland, Læringssenterdirektør, Høgskolen i Oslo og Akershus

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode