En egen nisje

. i kategorien Nr. 5 - 2011

Aktuelt-11E-boka er i dødvanne. Bokhylla er under evalueringslupen. Biblioteksektoren har hverken rettigheter, innhold, felles digital formidlingsstrategi eller penger nok til å konkurrere mot kommersielle interesser. Så hva kan gjøres?

Av Morten Harry Olsen, forfatter

Min tid som spaltist i Bok og Bibliotek går mot slutten. Mandatet har vært å følge e-bokutviklingen, og jeg begynner å bli ferdig med e-boka på alle måter; jeg følger ikke så tett med som jeg gjorde, og da skal man etter hvert holde kjeft. Så i de to siste spaltene -- denne og den neste -- skal jeg mase om to kjepphester som jeg føler sterkt for, i denne rekkefølgen: Bredt innhold og bred formidling.

 

La meg oppsummere e-boksituasjonen slik jeg ser den nå: Den står ganske så stille. Det betyr ikke at ting ikke kan skje brått og uventet -- det har de gjort de siste årene, med ujevne mellomrom -- men det er ikke synlig nå. Til tross for at Gyldendals avtale med Biblioteksentralen ble slått stort opp i media nylig, er det liten utvikling i biblioteksektoren.

Fortsatt er hverken rettighetene eller teknologien på plass for i stor skala å levere e-bøker helt frem til lånerne. Og ingen tror lenger på at biblioteket skal låne ut lesebrett, med kostnadskrevende innkjøp, vedlikehold og brukerstøtte. Fremtiden er slik sett enkel: Hvis du vil låne e-bøker i biblioteket, må du ha ditt eget brett.

Naturligvis er forlagene og forfatterne bremseklosser for avtaler om rettigheter, og i biblioteksektoren har man begynt å forstå at man ikke kommer noen vei uten å tilby rettighetshaverne penger.

Forleggerne er grådige, som de alltid har vært, og skjuler bare grådigheten under et lett ferniss av kulturpolitisk ansvarlighet, for også i fremtiden å kunne motta massive tilskudd fra staten. Og jeg sier: Takk og pris for det! Uten statens velvilje og forleggernes hykleri (også kalt "børs og katedral") ville det kommet ut langt, langt mindre verdifull litteratur. Vi må fortsette å kjempe for grådighet og hykleri i forlagsbransjen!

Forfatterne er også grådige: De vil ha penger - helst ganske mye penger - for noe av det de gjør, mens faktum er at de i dag får veldig, veldig lite for nesten alt. Også forfatternes grådighet er støtteverdig, for uten den ville det rett og slett ikke bli skrevet mange bøker. Å være forfatter er som å basere seg på lotto som inntektskilde. Man kjøper fem lodd á 20 kroner og vinner 50 kroner på ett av dem, som regel; det er drømmen om det fete loddet som driver en videre. Og lesere over hele verden er de som får det virkelige utbyttet - tankene, ordene, spenningen, opplevelsen - av drømmen. Men hvis drømmen en dag skulle mangle enhver realitet, forsvinner store deler av litteraturen.

Det handler altså om penger, og biblioteksektoren er ikke direkte velsituert. Den har ikke mye cash akkurat nå, og den ikke kommer til å bli tilført mye cash de neste årene heller, om man leser statsbudsjettlekkasjene rett. Det går mot innskrenkninger, ikke tilførsel av friske midler. I 2012 vil det bli iverksatt prøveprosjekter, med Kulturrådets og Nasjonalbibliotekets velsignelse og prosjektmidler, men det er ingen fare for at e-boka skal bli en stor greie i biblioteket de neste to-tre årene. (Og heller ikke i markedet, så lenge den er momsbelagt.)

Med andre ord: Bibliotekene har ingen mulighet til å konkurrere på kommersielt grunnlag.

 

Da gjelder det å finne en nisje, og spørsmålet blir: Hvilke e-bøker skal finnes i blblioteket (og jeg understreker her at jeg snakker om folkebiblioteket og allmennlitteraturen)? Det er ingen tvil om at lånerne etterspør nyhetene og bestselgerne i størst grad, uansett plattform. De vil ha den til enhver tid regjerende Krimkongens eller Krimdronningens - hvem nå det måtte være - siste roman. Med fri og gratis tilgang til papireksemplarer kan man bare gjette på hvor mange lesere Krimdronningen ville fått via biblioteket.        Men biblioteket kan altså ikke tilby det lånerne ønsker, og Krimdronningen ikke ønsker, fordi de ikke har råd til å kompensere henne for inntektstapet Hun lider da: Så hva skal de tilby i stedet?

Svaret er for meg ganske åpenbart: Den ytterste biten av det man kaller "den lange halen" - nemlig det helt uselgelige, det som nesten ingen vil ha, men mange ville ha godt av.

Nå lyder jeg nesten bare-på-faenskap-kontrær, men jeg mener det ikke slik. Mitt poeng er dette: Digitalisering av litteratur åpner for en rikdom på tilgjengelighet som ingen kommersiell aktør vil utnytte systematisk. Men biblioteket kan gå en helt annen vei, og har etter mitt syn en forpliktelse til å gjøre det, både i kraft av sitt samfunnsmandat og sin overlevelsesevne, og den veien er breddeformidlingens vei: Å tilgjengeliggjøre det som nesten ingen etterspør, men som likevel er viktig å ha tilgjengelig.

 

Mine to norske favorittromaner gjennom alle tider er Carl Fredrik Engelstads De levendes land og Finn Alnæs´ Koloss. Skal jeg plukke fra den oversatte litteraturen ville jeg nevne fire av mange; bøker av Georges Bernanos, Witold Gombrowicz, Alain Robbe-Grillét og Dashiell Hammett. Dette er rimelig bra litteratur, og jeg sikker på at jeg ikke er alene om å ønske meg den digitalt og på norsk. Hvor lang tid vil det gå før jeg kan erstatte de fysiske bindene med digitale eksemplarer i min virtuelle bokhylle? Antagelig svært lang tid. Det er ingen av disse seks som har noe kommersielt potensial, som tilsier at de forlagene som i sin tid ga ut papirversjonen snarlig vil gi ut den digitale.

Da er det naturlig å spørre seg om biblioteket kanskje er løsningen, og kanskje gjennom en "Digitalization-on-Demand-ordning", som innebærer at bibliotekene skaffer seg tentative rettigheter til det som er mulig (og til og med kanskje billig) å få rettigheten til: Gammelt stoff som nesten ingen vil ha. Man digitaliserer det ikke før noen ber om det.

Har Google gjort det allerede? Såvisst. Men Google har planer som biblioteket ikke trenger å kopiere. Og mens ingen med respekt for opphavsrett egentlig liker Google, og ingen har lyst til å gi Google statlige penger for å gjøre en slik jobb, ville biblioteket bli møtt med rimelig velvilje. Og i Norge: Har Bokhylla gjort det allerede? Og hvorfor blir i så tilfelle ikke Bokhylla møtt med respekt og velvilje?

Problemet med Bokhylla er flerdelt: Den er teknologisk utrangert i forhold til allmennbrukerne, og mer tilpasset interne behov; den har en forskningsbasert (tematisk) overbygning som er lite fleksibel; den er en blanding av innhold og formidling som ikke er brukervennlig; den bærer alle tegn på å ha vært et barn av sin tid, en tid som nå er omme. Jeg håper Nasjonalbibliotekaren lar den dø i stillhet og rimelig verdighet, og overfører de beste erfaringene og alle midlene til noe nytt og fremtidsrettet, og mer folkebibliotek-aktig, som en Digi-on-Dem-løsning.

Uansett er hovudspørsmålet for biblioteket dette, hva angår den digitale innholdssiden: Når vi ikke har råd til å tilby lånerne det de begjærer, hva kan vi tilby dem som de faktisk ville elske?


Kommentarer   

0 #1 Pål M. Lykkja 02-03-2012 09:47
Hei Morten Harry,

Det er ikkje hykleriet eller grådigheita som me som er kritiske til forlaga er kritiske til. Hallo, kvifor i alle dagar då bruke tid på å kritisere forlaga? At du ikkje har fått med deg dette trur eg ikkje på, og difor så mistenkjer eg deg for å setje opp stråmenn med vilje. Godt forsøk, men det lukkast du ikkje med.

"Forleggerne er grådige, som de alltid har vært, og skjuler bare grådigheten under et lett ferniss av kulturpolitisk ansvarlighet, for også i fremtiden å kunne motta massive tilskudd fra staten. Og jeg sier: Takk og pris for det! Uten statens velvilje og forleggernes hykleri (også kalt "børs og katedral") ville det kommet ut langt, langt mindre verdifull litteratur. Vi må fortsette å kjempe for grådighet og hykleri i forlagsbransjen!"

Så kjem du med noko godt vås: Uten statens velvilje og forleggernes hykleri (også kalt "børs og katedral") ville det kommet ut langt, langt mindre verdifull litteratur.

Vis meg til dokumentasjon ver så snill. Empirisk forskning visar at svak opphavsrett fører til kulturbløming, medan sterk opphavsrett fører til mindre produksjon av litteratur. Så korleis du greier å få statens velvilje til forlaga sine ynskjer, og forlaga sitt hykleri til å gi stort utval av litteratur lurer eg fælt på.

Og, det er utruleg rart at det er kun ein måte å konstruere eit økonomisk litterært system på som fungerar fordi det er tydelegvis det du har som føresetnad. Skulle vore artig å ha prøvd kun eitt design for å organisere utdanning på også? Det finst jo berre ei sanning, ikkje sant?
Siter

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode