En lovende debut

. i kategorien Bokanmeldelse

Marte Magnusdotter Solem

 

Følelsen av å lese god litteratur kom bare etter noen få avsnitt i romanen «Jeg har mer jeg vet du vil like» av Marte Magnusdotter Solem (f. 1978). Da jeg var ferdig, tenkte jeg: Dette er en lovende debut.

Romanen åpner med en scene mellom den 19-årige jeg-fortelleren, Silje, og hennes skilte mor. Silje er på rommet sitt og danser til Kate Bush. Plutselig står moren i døra – «bare dukker opp i karmen som ut av ingensteds» - og sier: «Jeg visste ikke at du hørte på min musikk» og Silje tenker: «Det irriterer meg at hun skal ta eierskap til ting, bare fordi hun oppdaget dem først.» Få og enkle ord, ja, men vi aner en dypere konflikt. Spenningen mellom mor og datter formidles ofte på denne antydende måte i starten av boka, og ved hjelp av en utdypende undertekst, skjønner vi fort at forholdet er komplisert og sårt. Som under frokosten:

«Hun tar seg god tid, når hun deler rundstykket med kniven, er det som om hun utfører et stykke avansert arbeid. Hun legger de to halvdelene ved siden av hverandre og strekker seg etter smøret, legger hodet på skakke og fyller alle små hull med smør. Alt er så omstendelig med henne, enten hun skal velge pålegg eller smøre seg med ansiktskrem, noen ganger jeg skjønner jeg hvorfor mennene hennes ikke orker å vente, hvorfor de får lyst til å si slemme ting.»

Litt lenger ned får vi vite at Silje og hennes ferske kjæreste, Eirik, skal bli med til sommerhuset på Nesodden, som eies av Siljes far, og moren spør:

«- Blir det rart å være i sommerhuset uten bestemor?

- Ja, litt sier jeg og tar smøret ut av hånda hennes.

Jeg smører rundstykket og krøller tærne under bordet for å minne meg selv på at jeg ikke trenger å utdype det.»

I stedet for å beskrive negative følelser eksplisitt med frustrasjon eller aggresjon, sies det ved hjelp av krølling av tær under bordet. Et godt eksempel på en forfatter som kan disponere sine virkemidler, tenker jeg.

Lun humor

I skildringen av møtet med Eirik på brygga og turen ut til hytta på Nesodden, møter vi en forelsket Silje. Også her er Solem elegant antydende og styrer unna overtydelige beskrivelser ved hjelp av kyss, klem og kåthet. I stedet får vi små humoristiske scener og refleksjoner, flere av dem er veldig visuelle, for eksempel da de passerer en hekk på den tøffe «østkanten» på Nesodden hvor miljøet er så «beinhardt» at det passer med en henvisning til filmen «Taxi driver»:

«- You talkin’ to me? ypper jeg mot hekken, og jeg blir litt flau, for det er ikke helt min imitasjon, men han ler.

Jeg trekker en imaginær pistol, sniker meg med ryggen langs hekken, latteren hans risler gjennom kroppen min. Den første gangen han lo sånn av meg, ble jeg liggende våken og tenke på hva jeg skulle gjøre neste dag, for å høre den latteren igjen.»

Den lune humoren går igjen mange steder, for eksempel i et minne om noen dager tidligere på gravlunden, hvor de begge har sommerjobb: «Jeg underholdt ham med å fortelle ham hvordan jeg forestilte meg livene til folk som gikk forbi, eller de som lå under steinene. Hva med de to som ligger her? kunne han si, hva skjedde de siste fem årene til lokfører B. E. Torbjørnsen etter at kona døde? Og jeg svarte noe sånt som at Torbjørnsen endelig kunne bruke konas kjoler åpenlyst, at han ble en sentral person i transmiljøet.»

I de neste kapitlene forsterkes den vare stemning av ungdommelig forelskelse. Det er sjenanse og lekende flørt, mat, vin, elskov og nakenbading. Men i underteksten dirrer den urolige tonen fra åpningen av boka videre, vi aner at dette ikke kan fortsette. Vendepunktet kommer i kapittel 6 idet pappa ringer og forteller at han og kjæresten, Marianne, og hennes bror, Stein, og Siljes lillesøster, Lerke (7 år), kommer på hytta og det allerede samme kveld. Det bygger seg opp forventninger i meg om et opprivende familiedrama som vil utvikle unge Silje i en eller annen retning.

Et overbevisende språk

Solem har et sikkert og overbevisende språk, som spenner over alt fra det vare lyriske til det helt hverdagslige, men likevel treffende: «Lerke er som en liten katt, smyger seg sommerlat og jaktende mellom oss og småpraten, sitter litt på fanget mitt før hun spretter opp og tar en kakeskorpe fra en tallerken, gjemmer seg bak pappa når Marianne irettesetter henne. Hun henger over ryggen hans og drar det gråbrune tynne håret hans sløvt gjennom de små fingrene.»

Å skildre et samleie, for eksempel, kan fort bli klisjefylt, men her håndteres det på en antydende måte: «Vi hadde aldri ligget sammen på dagen før. Han klemmer fingrene rundt lårene mine så de blir hvit- og rødflekkete. Jeg ser for meg dager med dogg på ruta, at vi kommer tilbake til byen glinsende av svette og latter i alle sprekker. Smulene stikker under knærne, senga dunker mot veggen og et sted ute på fjorden høres den svake duren av en båt. Jeg ser på ham når han ikke ser på meg, det er ingen i huset, og jeg stønner høyere enn jeg har dekning for.»

I et samleie litt senere er det skuffelsen som rår: «Jeg prøver å venne meg til at det ikke føles som jeg trodde, jeg forestilte meg at det skulle overgå det jeg kunne gjøre med meg selv, men det er ikke i nærheten en gang.» Etterpå ligger Silje våken: «Bestemors blondegardiner står som et hvitt telt inn i rommet, slippes og faller, før de fylles av vind igjen og løfter seg. Jeg stirrer ut i mørket, ser ryggen som ligger mot meg i senga. Stryker forsiktig med en finger over nakken hans. En sommer fikk jeg lov til å vekke henne når som helst på natta hvis det var noe.»

Savner noe mer substans

Et stødig og stilsikkert språk til tross, jeg synes nok innholdet i det lille familiedramaet er noe tynt. Silje bringer inn så mange småtemaer, sanseinntrykk og refleksjoner at jeg iblant får problemer med å skjønne hvor forfatteren vil. Jeg kan også oppleve at alt det hverdagslige – mat, rydding av bord, drikking av øl og vin, badeturer på stranda, de nesten utallige minnene fra tidligere ferier med farmor, som nærmest svever over landstedet som en gudinne - dekker til det forfatteren prøver å si. Personene - bortsett fra Silje selv, som er vel så mye 40 år til sinns som 19 - mangler dybde. Uansett hvor mye Silje for eksempel forstår faren, får jeg ikke skikkelig grep om ham. Og hvor blir Silje av i det hele, spør jeg underveis. Hvorfor dunstet bare forelskelsen mellom Silje og Eirik bort? Hva skjer med den innledende spenningen mellom Silje og moren, som jo dannet selve anslaget til romanen? Hva tenker hun nå om flytteplaner, løsrivelse og selvstendighet?

Men ikke misforstå, alt i alt var dette en fengende bok. Jeg hadde en god leseopplevelse, og både smilte og nikket imponerende - og tenker at her er et lovende forfattertalent født. Det skal bli spennende å se hvordan Marte Magnusdotter Solem utvikler seg videre.

- Av Odd Letnes, redaktør

Anmeldt bok:

Marte Magnusdotter Solem: «Jeg har mer jeg vet du vil like». Aschehoug, 2018

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode