Et annet landskap

. i kategorien Nr. 5 - 2010

plinius-11Det finnes bibliotek i de fleste land. Men det betyr ikke at biblioteklandskapet er det samme. I Norge er vi vant til å sammenlikne oss selv med Sverige, Danmark og Finland. Når vi går innom bibliotek i andre nordiske land, er det lett å kjenne seg igjen. Bygningene og bokhyllene ligner på hverandre. Bibliotekarer og besøkende oppfører seg omtrent som hjemme.

Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Men vi skal ikke reise så veldig langt før landskapet forandrer seg. Drar vi sørover til Frankrike eller østover til Polen finner vi bibliotek som minner om Norge rundt 1950 eller 1960. Drar vi enda lenger av gårde, til Afrika, Asia eller Latin-Amerika, finner vi mange land som verken har folkebibliotek eller skolebibliotek å snakke om. Fagbibliotek vil vi fortsatt finne. Universiteter og forskningsinstitusjoner klarer seg ikke uten bibliotektjenester. Det er hverdagsbibliotekene som mangler.

I Norge snakker vi mer om kunnskapsøkonomi enn om folkeopplysning. I Uganda (som jeg besøkte i september) har det fortsatt god mening å betrakte bibliotek som opplysningstiltak. Nitti prosent av befolkningen lever av jordbruk. Alt som kan øke produksjonen, bidrar til bedre liv. Skal barna få utdanning, må foreldrene skaffe bøker, skrivehefter og skoleuniformer. Det koster penger. Småbøndene er avhengige av markedet. De må selge kaffe og bananer, sitroner og søtpoteter, egg og høns for å dekke utgiftene.

Bibliotek i Uganda dreier seg ikke først og fremst om kultur, men om selve kunsten å lese en bok. De tynne illustrerte bøkene, på engelsk, luganda eller runyakitara, handler om matstell og malaria, flyktninger og fattigdom, foring av griser og mødre som dør av AIDS. Lesing er først og fremst et bidrag til bedre praksis.

Etter første verdenskrig var hele Øst-Afrika - Uganda, Kenya og Tanzania - under britisk styre. Både skoler og høyere utdanning bygde på britiske modeller.  Ungene rundt Victoriasjøen lærte mer om dronning Victoria enn om de gamle kongerikene i Uganda.  Engelsk er fortsatt det viktigste undervisningsspråket. Lenge etter uavhengigheten (1962) ble barnebøkene hentet fra England. De handlet om is og snø og juletrær, om landskap, skikker og årstider barna selv aldri hadde opplevd.

Dette har heldigvis forandret seg. Over hele kontinentet er det satset mye, både nasjonalt og internasjonalt, på å utgi bøker som er forankret i den lokale virkeligheten. Hveteåkeren blir en maisåker. Både lærebøker og fritidsbøker avspeiler en afrikansk verden. Hester, bjørner og grevlinger erstattes av esler, løver og hyener.  Det er trettifem år siden jeg jobbet i Øst-Afrika. Forandringen i det litterære systemet er påtakelig.

Samtidig er mye ugjort. Produksjonen av afrikanske titler fører ikke automatisk til at bøkene blir lest. I Norge støter vi på tekster overalt: i aviser, i blader, på plakater, i kiosker. Dagliglivet i Afrika er ikke skriftliggjort på samme måte. Uganda mangler kultur for lesing - eller reading culture, som det heter lokalt. Det er rett og slett ikke vanlig å lese aviser, blader og bøker.

 

Bibliotekaren Peter Bakka har besøkt mer enn tredve videregående skoler i Uganda. Han pleier å spørre elevene om de kan lese. Alle ler og svarer ja, Så spør han hvor mange som noen gang har lest en bok for moro skyld, utenfor pensum. Bakka har aldri opplevd at mer enn ti stykker rekker opp hånden - i skoler med hundrevis av elever.

Når det gjelder holdningen til lesekultur, er det faktisk likheter mellom Norge og Uganda. Lesing er ikke noe du enten kan eller ikke kan. Lesing er en praksis. Lesingen må utvikles og vedlikeholdes gjennom trening. Menneskene i moderne kunnskapssamfunn må være aktive lesere for å mestre de løpende forandringene i produksjon og dagligliv. Menneskene i Afrika må være aktive lesere for å delta i de lokale utviklingsprosessene.

I årene etter krigen la de norske folkebibliotekene større vekt på å tilby kultur enn på å formidle kunnskap. Nå har vi begynt å legge større vekt på lesing som et bidrag til læring. Samtidig begynner vi å måle bibliotekenes resultater.  PISA-undersøkelser og sommerlesekampanjer peker i samme retning. Leseferdighetene må dyrkes over tid. En tilsvarende vektlegging av målbare resultater foregår i i Uganda, i Afrika og i hele den sørlige verden. Problemene i Sør er langt større enn problemene i Nord. Men metodikken og det politiske språket har mye felles.

På landsbygda finnes det knapt folkebibliotek i norsk forstand. Det er skolene som må skaffe bøkene til veie. Uganda innførte obligatorisk grunnskole - Universal Primary Education - i 1997. Det var en dramatisk endring. Antall elever økte med 170 prosent på noen få år. Presset på lærerne var og er enormt. Klasser på femti elever er vanlig - og det dobbelte forekommer også.

Skal barna bli vant med å lese, kan de ikke begrense seg til lærebøkene. De må lese i bredden, som en frivillig og spennende aktivitet. De færreste familier har råd til å kjøpe bøker, blader og aviser. Ugandas største avis - New vision - selger trettifem tusen eksemplarer - i et land med nesten trettifem millioner innbyggere. Det tilsvarer en avis pr. tusen mennesker. I midten av nittiåra lå Norges største avis VG - med en avis pr. ti innbyggere - nesten hundre ganger så høyt.

Barn og voksne trenger ikke bare lesestoff. De trenger tid, rom og ikke minst lys til å lese. Uganda ligger rett ved ekvator. Tropenatten starter klokka sju og varer til seks om morgenen. Folk legger seg ved nitida. De færreste har elektrisk lys. Lommelykter med batterier er dyrt. Paraffinlamper er billigst - men gir ikke verdens beste lys. Familiene er store og husene trange. De fysiske rammene for å lese kan minne om Norge på 1800-tallet.

Politikere og planleggere prøver å gjøre noe med mangelen på lesestoff. Departementet sender bokkasser med hundrevis av bøker til tusenvis av skoler over hele landet. Store kampanjer, med lesetelt og leseklubber, settes i gang. I økende grad får skolene midler til å bygge skolebibliotek - det vil si egne rom der bøker kan oppbevares, leses og lånes. Uganda beveger seg i riktig retning.

Men landskapet er svært forskjellig fra Norge. Vi tar det for gitt at bøker blir bestilt, levert, katalogisert og utlånt. Systemene ruller og går i bakgrunnen. I Uganda er det som skjer langt mer avhengig av enkeltpersoner og lokale forhold. Mange av bøkene blir liggende urørt i sine bokkasser. Ingen sørger for at elevene får adgang til skattene. Det krever jo arbeid fra skolens og lærernes side. Registrering av utlån og innlevering kommer på toppen av slitsom undervisning i kjempestore klasser.

Mange skoler er redd for å låne ut bøker - de kan jo forsvinne eller bli ødelagt. Fattige foreldre tør heller ikke la barna ta med seg bøker hjem - av frykt for erstatningskrav. En mistet bok koster fort en dagslønn. I Norge og Norden har det mening å snakke om en biblioteksektor og en kultursektor, fristilt fra økonomien og arbeidslivet. I Afrika har kampen for utvikling og velferd første prioritet. Et bibliotek er mer enn en boksamling. Bibliotek kan ikke bygges utenfor eller på siden av lokalsamfunnet, som en luftboble i et vannglass.

Bibliotekene og boksamlingene i Uganda kan bare fungere i tett samspill med menneskene rundt, enten det dreier seg om lærere, foreldre eller de offentlige rådgiverne som jobber med helse, jordbruk og utdanning. Kall det gjerne folkeopplysning. I Afrika er bibliotekarene bistandsarbeidere og change agents. Henrik Wergeland og Eilert Sundt ville kjent seg igjen.

 

Plinius/Tord Høivik er fast spaltist i Bok og Bibliotek.

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode