Fondet som forandret folkebibliotekene

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 1 - 2016

1 Forsideillustrasjon

Med Norsk kulturråd kom det en ny lukt inn i bibliotekene. Granitolens eim av østeuropeisk nitrocellulose fikk en konkurrent. Bøkene fra Kulturfondet luktet av nyvasket bomull, innbundet som de var i lekker, pastellfarget shirting. Det var litt av en gave: Tusen eksemplarer av nesten all ny norsk skjønnlitteratur skulle ut til folket i bygd og by.

Men gaven forpliktet. Bibliotekene måtte ta alt eller intet. «Bibliotekvesenet» var sentralisert, men bokvalget var et lokalt ansvar. Dette var bibliotekarens oppgave, hvis ikke bibliotekstyret blandet seg inn da. Med Kulturrådet fikk staten mer å si. Forandringen var størst i de små bibliotekene. Her tok kulturfondbøkene mye plass og skygget for det som biblioteket selv kunne kjøpe av faglitteratur og oversatte romaner. Kanskje bidro den generøse gaven også til at noen kommuner kunne spare litt på eget bokbudsjett?

Kulturrådet førte til en maktforskyvning. Før hadde Stortinget vurdert hver søknad fra lokale diktar- og småbrukarlag landet rundt. Nå var mye av kulturpolitikken flyttet over til et selvstendig råd med vide fullmakter. Det hele var resultat av bokbransjens solide nettverk og lobbyvirksomhet, toppet med godt politisk håndverk.  I boken «Eit eige rom» gir Alfred Fidjestøl bakgrunnen for og bredden i Rådets virksomhet gjennom femti år. Kulturrådet var et ektefødt barn av etterkrigstidens pedagogiske kulturformidling. Kirkestatsråd Lars Moen, skredderen fra Dovre, sa det slik: «Ein kan ikkje gjera noko nyttigare enn å gå i teater». Moens statssekretær og etterfølger, Helge Sivertsen, fulgte godt opp. Han var like sterk i troen på at musikk, billedkunst og litteratur skulle vekke sansen for det gode og sanne. Derfor ble Kulturrådet en realitet.

Babbel og søppel til bibliotekene

En av de første oppgavene var å få i gang innkjøpsordningen for litteratur. Riktig nok var dette bare en del av virksomheten, men ordningen er et godt barometer på skiftende tiders mentalitet.  I Kulturrådets første bokpakker var det også «uoppbyggelig» innhold. Fidjestøl gir mange eksempler på debatter om «umoralsk og vulgær» litteratur, men også om tidens eksperimentelle modernisme. Det vakte forargelse. Kulturrådets årsmeldinger ga støtet til litteraturdebatter på Stortinget. Den som viste størst interesse for lyrikken var senterpartisten Jon Leirfall. Han utviklet høytlesningen av årets diktsamlinger til en egen sportsgren. I sin siste stortingssesjon var han, for å si det med Fidjestøl, «varmare i helsetrøya enn nokon gong» (s.79). Leirfall leste dikt av Helge Rykkja og Jan Erik Vold. Showet var i gang igjen. Leirfall var ikke i tvil, dette var «meiningslaus babbel» og «søppel». Det var ikke bare gamle stortingsgubber som kritiserte. Ett år fikk de god hjelp av litteraturkritikeren Willy Dahl. Under psevdonymet Melkior Pedersen hadde han laget en parodi på norsk samtidspoesi. Boken var angivelig forfattet på en eneste arbeidsdag, og takket være Kulturrådet var fortjenesten ekstra god.  Det er helst kjendiser som skaper oppmerksomhet om sin lesning. En av siste som har lykkes var den oppgitte (og refuserte?) dikteren Syphilia Morgenstierne. I 2006 leste hun alle innkjøpte bøker, blogget og ga agurknytt til landets aviser under mottoet «Syphilia leser og lider for deg».

Fidjestøl viser at bibliotekutlånet var merkelig i de første årene. Det var nullede bøker eller bøker satt i karantene som hadde høyest utlån!  Ellers får vi ikke vite så mye om hvordan bokgavene ble mottatt i bibliotekene og av det «vanlige» publikum. Selv husker jeg at noen lånere oppfattet de første kulturfond-bøker som en egen sjanger. Bøkene var utstyrt med Rådets gulltrykte logo med harpestrenger og poetiske vinger. Var det en advarsel om tung og rar litteratur? Var det slik at folkekjære forfattere som for eksempel Kåre Holt og Terje Stigen druknet i det nye og sære? Det kunne også vært artig å vite mer om hvordan noen bibliotek saboterte inntaket av lyrikk. Eller hvor ble det av alle de tusen innkjøpte bøkene som det visstnok ikke var noen som ville ha lenger?  Selv om det var en bibliotekar (Henrik Hjartøy) som fikk ideen om innkjøpsordningen, er det så tydelig at ordningen ikke ble etablert for bibliotekenes eller for lesernes skyld. Målet var å støtte norsk litteratur, forfatterne og forlagene. Kan det være grunnen til at det siste leddet i forbrukskjeden blir så uinteressant?

Kulturfondet og innkjøpsordningene forandret også bibliotekene. Et bredt utvalg bøker kom ut til alle avkroker. Det var noe for enhver smak, selv for 1960-tallets opprørske ungdom. Det ble lettere å finne de kontroversielle forfatterne. Dette kunne være bøker som ikke hadde fått hylleplass, hvis innkjøpet bare var lokalt. 

Norge – fra De til du

Forbausende fort ble Kulturrådet gammeldags. Etter noen år var kulturpolitikerne opptatt av helt andre saker enn dem som lå i Rådets mandat. Oppgaven var opprinnelig todelt. For det første handlet det om å «gjøre kulturgodene tilgjengelige» for alle uansett bosted. Det andre var «bestrebelsene for å øke sansen for kvalitet og dermed verdifull kunst.» Slike begrunnelser var gangbare da Rådet ble til. Fidjestøl belyser mandatet med tidens kulturpanikk. Skadelig innflytelse i form av tegneserier, krim- og westernlitteratur, film og etter hvert fjernsyn ble oppfattet som en trussel mot den norske kulturen. Den gang hadde vi en sterk kulturelite som kunne si slikt – og de ble ikke motsagt. Derfor var det også helt naturlig at finansieringen skulle skje ved skatt på den kolorerte, underholdende og lettsindige ukepressen. Fidjestøl viser hvordan Helge Sivertsen faktisk oppfordret forfatterne til å stille seg bak dette forslaget. «Og dei var ikkje vonde å be. Forfattarane satte seg ned og skreiv vekebladkritiske innlegg så skrivemaskinene gjekk varme.» (s. 31). Nå var det smussen som fikk betale for det skjønne.

I 1973 fikk de kulturelle autoriteter en skikkelig støkk. Den første Kulturmeldingen sa at staten ikke skulle gi en offisiell kulturdefinisjon. Derimot var det viktig å interessere seg for «kven det er i vårt samfunn som reelt har det privilegiet å definere kulturinnhaldet for seg sjøl og andre.» Kulturrådet stod for en Oslo-basert elitekultur. Det var helst den som skulle formidles ut til resten av landet. Fidjestøl viser at denne politikken ble oppfattet som «gamaldags og borgarleg.» (s.140)  Han minner om at Norge hadde forandret seg: Vi sa ikke lenger De til hverandre, nå var det du som gjaldt.

Rådsmedlemmene hadde en reell grunn til frykt. Kvalitetsbegrepet var i fri flyt og bevilgningene på vei ut til distriktene. Likevel var det tungt for Rådet å samles om at den folkelige kulturen også kunne ha sine kvaliteter. Et av bokens mest slående eksempler handler om da Alf Prøysen fikk Rådets ærespris, rett før han døde i 1970. Ennå var det noen som oppfattet Prøysen bare som «ein brukskunstnar, ein songsnikkar og barnetimeonkel». (s.91). Prøysen var dødssyk, men Rådet rakk så vidt å gi ham prisen før det var slutt.  Tildelingen ble enstemmig, men for første gang var det nødvendig å gi en ekstra begrunnelse. Prøysen hadde bidratt med brobygging mellom kunstnerisk kvalitet og folkelig kultur. I dag er Rådets målsetting heldigvis oppdatert. Kulturrådsloven sier at målet er å «stimulere samtidens mangfoldige kunst- og kulturuttrykk.» Prøysen er ikke «bare» kultur, men ble til slutt også kunst.

Boken forklarer Rådets skiftende rammebetingelser. Men den er også en god historisk veiviser til norsk kulturpolitikk. Det starter med etterkrigstidens demokratisering av kulturens «goder», fortsetter med det (fler-)kulturelle demokrati og den matnyttige og kommersielle «kulturismen». Det ender med den blå-blå regjeringens såkalte «frihetsreform». Den har foreløpig ført til en redusert innkjøpsordning. Rådet fikk større frihet, men mindre penger. Eller for å si det med Fidjestøl: «Den nye fridomen blei i praksis ein fridom til å velje sjølv kvar det ville kutte.» (s. 318).

Rådets kart – og terreng

Kulturrådet startet med 11 rådsmedlemmer og en administrasjon på 3. I dag er det omtrent samme antall medlemmer, men administrasjonen har økt til ca. 130. Nye arbeidsoppgaver har kommet til (for eksempel fra ABM-utvikling). Det er opprettet fagkomiteer med delegert myndighet. Likevel kan man si at Kulturrådets organisasjonsform har vært stabil i alle disse årene. Hva er da grunnen til at Rådets rykte og prestisje har vært så skiftende fra år til år? Svaret ligger i bokens heftige og direkte skildring av den intense kampen som har vært mellom statsråder, departement og på den annen side Råd og administrasjon. Forfatteren skjuler ikke sporene etter «kortarmede» (styringslystne) statsråder som Kleveland, Horn og Giske. Det er ingen som skånes. Forholdet mellom rådsleder og administrasjon viser også store forskjeller. Jon Bings lederstil tillot gjerne epost-vekslinger direkte med saksbehandlerne. Da nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein overtok lederrollen (samtidig som hun var underlagt departementet som embetsmann) gikk all kommunikasjon formelt og korrekt via Rådets administrative leder.

Kulturlivets egne nettverk har også fått makt og innflytelse over Rådet. Fidjestøl gir en god begrunnelse for å motsi gamle forskningsbaserte sannheter om at etableringen var et godt eksempel på «det korporative ​​aspektet ved norsk kulturpolitikk». I prosessen ble forleggerforeningens formann bevisst holdt utenfor både av statsråd og av forfatterforeningens formann. «Planen blei snikra ferdig på bakrommet», og oppsummeringen er slik: «Dette var ikkje korporativisme, men kameraderi.»  (s. 25).

Samlet sett gir boken et unikt innsyn. Den korrigerer altså oppfatningen av at det er så viktig hvordan boksene og linjene ser ut på organisasjonskartet. Ofte er det andre faktorer som bestemmer. Det er de enkelte aktørene som avgjør. Det handler om at makt og handlingsrom ikke er noe man får, men noe som man må skaffe seg. Et eksempel er Se og Hør-redaktør Knut Haavik. Han ble oppnevnt av Fremskrittspartiet og møtt med stor skepsis. Men han ble en synlig og godt poengtert talsmann for Rådet og mot statsråd Giske. Slik ble han mer synlig enn Rådets ​
leder, Moe Skarstein, som valgte å gå «tenestevegen med departementet». (s. 277).

Før nyttår rakk Thorhild Widvey å oppnevne nye rådsmedlemmer og peke ut ny leder. Dette er en nyttig bok for dem som skal inn på sine nye plasser. Fidjestøl har gitt dem og alle andre en spennende innføring i Rådets oppgaver, kunstneriske skjønnsavgjørelser, «kortarmede» statsråder – og ikke minst: Rådets nå lovfestede selvstendighet.

-- Av Øivind Frisvold, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, avd. ABI

Omtalt bok: Eit eige rom – Norsk kulturråd 1965-2015, av Alfred Fidjestøl. Samlaget.

- - - -

INNKJØPSORDNINGANE FOR LITTERATUR

Kulturrådet administrerer fem innkjøpsordningar for litteratur og ei ordning for tidsskrift. Dei innkjøpte titlane blir formidla til bibliotek over heile landet.

Kulturrådet administrerer fem innkjøpsordningar for litteratur og ei ordning for tidsskrift. Dei innkjøpte titlane blir formidla til bibliotek over heile landet.

Under innkjøpsordningane for litteratur kjøper Norsk kulturråd inn nye boktitlar for å sende dei vidare til norske folke- og skulebibliotek og til nokre undervisningsstader og bibliotek i utlandet. Desse bøkene kjem i tillegg til dei titlane biblioteka sjølve kjøper inn over eigne budsjett.

Rådet har i dag fem innkjøpsordningar for litteratur:

Ny norsk skjønnlitteratur 773 eksemplar av bøker for vaksne (703 p-bøker og 70 e-bøker), 1550 eksemplar av bøker for barn og unge (1480 p-bøker og 70 e-bøker)

Omsett skjønnlitteratur for barn, unge og vaksne (ca 120 titlar i 500 eksemplar)

Ny norsk sakprosa 773 eksemplar (703 p-bøker og 70 e-bøker)

Ny norsk sakprosa for barn og unge (ca 25 titlar i 1 480 eksemplar)

Teikneseriar (inntil 15 titlar i anten 1480 eller 703 eksemplar)

Prøveordning for omsett sakprosa (inntil 10 titlar frå 2013 til og med 2015)

I tillegg har Norsk kulturråd ei innkjøpsordning for tidsskrift, som inneber at heile årgangen av inntil 15 kulturtidsskrift blir distribuert gratis til norske folkebibliotek.

Kor mange titlar som blir kjøpte inn av ny norsk skjønnlitteratur, varierer for kvart år, ettersom alle bøker som er vurderte til å ha høg nok kvalitet, kjem med på innkjøpsordningane. Forlaga må allereie ha trykt og gitt ut bøkene før dei blir vurderte for innkjøp.

Når det gjeld fagbøker for barn og ungdom, omsett litteratur, sakprosa og teikneseriar (såkalla selektive ordningar), er det øvre titteltalet bestemt på førehand, og innkjøpet gjort etter ei kvalitetsvurdering og deretter ei prioritering av dei beste bøkene.

For alle innkjøpsordningane gjeld særskilde retningsliner. Eigne vurderingsutval er oppnemnde for å sjå til at dei påmelde bøkene er gode nok til å få statsstøtte, og at dei oppfyller krava ordningane set til sjanger. Ein kan ikkje klage på anna enn sakshandsaminga.

(Kilde: Norsk kulturråd)

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode