Han kommer uten pistol

. i kategorien Nr. 2 - 2014

 

LarsPetterSveen 7Verden er blitt mindre, men litteraturen bør bli større. Det er ikke noe poeng at en forfatter skal ha et nært forhold til det han skriver om. Det skrives for mange norske romaner om kunstnere og akademikere, og for få om mennesker som bor helt andre steder i verden, mener Lars Petter Sveen.

Tekst: Nina Kraft; Foto: Trond Isaksen

Han kommer uten pistol. Hadde han vært en person i hans egne bøker – novellesamlingen «Køyre­ fra Fræna» eller romanen «Eg kjem tilbake»– hadde han garantert ikke møtt opp uten. For der er skytevåpen en del av en vanlig manns utrustning, og det skytes ustanselig – som i en amerikansk western.

– Hva slags forhold jeg har til skytevåpen? Ja, nå skal du høre: Jeg har tre skytevåpen. To er registrert, men... Nei, jeg bare tulla. Jeg har ikke noe forhold til skytevåpen. Jeg bor i et land hvor man ikke trenger å ha noe forhold til våpen. Men jeg synes ikke det er noe poeng at en forfatter skal ha en nærhet til det han skrive om.

En kjedelig yrkesgruppe

– Forfattere er i det hele tatt utrolig uinteressante. Når jeg treffer dem, er de jo interessante mennesker. Men jeg har hørt mange kjedelige forfattere. Jeg får nesten ingenting ut av intervjuer og «bokbad», fortsetter Lars Petter Sveen.

– Det var jo trist, nå som jeg har deg her.…

– Jo, det kan du godt si.

Han sier det ikke som om han prøver å provosere. Mild og blid sitter han der, svært lite krigersk – blek og tynn og med et langt smalt, ganske delikat ansikt. Lars Petter Sveen ser ut som en bibliotekar. Og det er han også. Skjønt akkurat nå jobber han for Foreningen !les. Skjønt det vil han helst ikke snakke om. Han vil overhode ikke snakke om seg selv. Han snakker derimot gjerne om våpen.

– Våpen er den viktig del av kulturen, se bare på alle krimbøkene og filmene. En pistol kan sees på som en forlengelse av kroppen.

– Du mener ikke penisforlenger?

– Nei, nei. Mer som et redskap, et frigjøringsredskap mot undertrykkelse, vil noen si. Våpen er så innarbeidet over alt. Så naturlig. En del av verden. Jeg er kjempefascinert av våpen. En pistol er et nydelig instrument. Det er et drapsvåpen, men vi mennesker omgir oss med dem. Se på populærkulturen, se hvordan konfliktområder flommer over av våpen. Og se hvordan fredelige, demokratiske land også flommer over av våpen. Det er ikke noe poeng for meg at man skyter med dem. Jeg skulle ønsket meg en film hvor alle hadde våpen, men ingen brukte dem. Det kunne ha blitt en utrolig fascinerende film.

– Det virker ikke så veldig naturlig på meg… Er det ikke et kjønnsperspektiv her?

– Det kan du godt si.

– Det er få kvinner med i bøkene din. Er det bevisst?

– Få kvinner? Jeg har skrevet to bøker foreløpig. Men jeg har ønsket å snakke om det mannlige. I den siste var kvinnen ved bålet sannhetens stemme. I min neste bok blir det kanskje like mange kvinner som menn.

LarsPetterSveen 6Fint i Fræna

Og slik fortsetter det. Ikke vil han snakke om oppveksten på Fræna, som hvis novellesamlingen er noe å gå etter, kan ha vært en smule traumatisk. Ikke om mor og far – det er mange vanskelige farsforhold i historiene hans, men hans egen far var «en bra far» og han har et «fint» forhold til hjembygda.

I debutboken virker Fræna som en mellomting av Twin Peaks og en skildring fra vikingtiden, men et solid innslag av bygdedyret, kommunehus, Arbeiderpartipolitikere, pickuper, landeveier, bensinstasjoner og skytevåpen. De fleste personene i novellesamlingen setter seg til slutt i bilen og kjører bort fra Fræna – og hvis de ikke gjør det, drømmer de om det. Men selv bedyrer han at han «trives» i hjembygda.

– Jeg trives i det universet. Jeg synes det var et godt univers å skrive i, et godt univers å lage fortellinger i.

– Du har jo gått på skriveakademi? Hvordan fungerer det – noen mener at det får alle de unge forfatterne til å bli like?

– Det er bare tull at alle blir like. I andre kunstarter – musikk, kunst, dans og teater – er det vanlig med utdanning. Men når forfattere tar forfatterutdanning, begynner noen å reagere. Det finnes en myte om hva en forfatter skal være – han skal skrive med hjertet utenpå brystet og være en stor kunster. Men skriving er hard jobbing. Det jeg lærte det året jeg gikk på Vestlandet skriveakademi, var helt nødvendig.

– Hva var det viktigste du lærte?

– Jeg tror det viktigste er å bli klar over om man vil bruke livet på å skrive eller ikke. Jeg traff en kollega nettopp, vi hadde ikke sett hverandre siden vi gikk på Skrivekunstakademinet i 2007. Vi var kommet fram til ulike svar. Han fant ut at han ikke var en forfatter. Jeg fant ut at jeg ville fortsette å prøve..

Norge – en liten øy

Det er følgende spørsmål – eller konstatering – som får ham på glid:

– Det er jo mye skitt i verden også…

– Ja. Det er det jeg vil skrive om! Det er ingen som kommenterer at det er jævlig mange kunstnere i norske samtidsbøker, ingen som sier at det er påfallende få næringslivsfolk i den norske litterære verden, eller at norsk litteratur sjelden beveger seg ut i en verden som er mindre fredelig enn Norge. Vi bor på en liten fredelig øy i en stor verden, hvor det foregår mye som det er mer verdt å skrive om enn privatlivet til forfatterne. Det er en ekstra magi ved å skrive om noe utenfor ens egen erfaringshorisont. Litteraturen gir frihet til å gjøre det, sier han og tilføyer:

– Verden blir mindre, men litteratur bør bli større. Sannheten om mennesket kommer klarere fram når man tar det ut av de vanlige, norske rammene. Litteratur, eller kunst overhodet, er å se verden med et annet blikk. Jeg er ikke så interessert i politikk i betydningen politikk i det norske samfunn. Men jeg skriver om det jeg synes er viktig og tar opp politiske tema. Altfor mye i den norske litteraturen dreier seg om nære relasjoner. Jeg vil løfte blikket litt og fortelle andre historier enn de vanlige.

Sveen ser ikke noe poeng i at han skal fortelle om sitt eget liv.

– Jeg synes det er utrolig kjedelig og uinteressant. Knausgård er en stor forfatter, men han er slett ikke den første som skriver om sitt liv, men han blir nok det store høydepunktet. Nå må vi komme oss videre.

– Du har skrevet varme omtaler av og forsvar for krim. Hvorfor så opptatt av denne sjangeren?

– Begrepet sjanger betyr ingenting. Det finnes gode og dårlige bøker innen alle sjangre. Derfor er det tåpelig når folk er for eller mot krim. Men jeg synes krimbøker er for opptatt av løsningen, at det ikke skal være noen løse tråder. Jeg liker løse tråder.

Det er også tradisjon for at krim skal være realistisk, og det synes jeg er noe tull. Krim er en ikke-realistisk sjanger, så hvorfor ikke blande inn elementer fra andre ikke-realistiske sjangre? Da jeg var barn så jeg på «X Files» på TV, den serien var helt grunnleggende for meg. I Norge har vi Asbjørnsen og Moe, med sine troll og vetter. Jeg har sans for Hollywoods zombier og vampyrer. Dette er like sanne fortellinger som å skrive om norske politibetjenter og private etterforskere i Oslo og Bergen.

LarsPetterSveen 2Guds barn

Han forteller at han er uhyre bevisst når han skriver, kanskje for bevisst, men det var allikevel først da han hadde skrevet ferdig «Køyre frå Fræna», at han ble klar over hvor mye den kretset om forholdet mellom far og sønn. Han tror det kom av at han selv skulle bli far da han skrev den, så det må ha vært i tankene hans. I sin neste bok, som kommer i september, skal han utforske familieforhold enda mer.

– Den vil hete «Guds Barn» og handle om Palestina på Jesu tid.

– Er den om Jesus?

– Jesus er med i boka, men den handler om fortellingene rundt Jesus, om kampen mellom det gode i oss og det vonde i oss. Jeg forsøker å gå inn disse gamle historiene som fremdeles er moderne for oss. Den vil ha klassiske motiver, realisme og fantastiske motiver. Jeg vil forsøke å skrive en moderne historie som en myte.

Når jeg ymter frampå om at den gamle kristendomskunnskapen nesten er blitt et lukket kapittel i vår relativt avkristnede tid, virker han helt uforstående og mener at slik er det slett ikke. Selv opplever han fortellingen om den barmhjertige samaritan som helt nærværende. Og historien av Jesubarnet, født i en stall.

– Bibelske fortellinger er en del av meg, og bibelske fortellinger er en del av samfunnet vårt, vi ser dem overalt, hele tiden, sier han.

På spørsmål om han har en kristentro, svarer han bekreftende, men uten å utdype. Han kommer fra det han kaller en «humanetisk familie», men mener han «alltid har vært kristen». Noen form for omvendelse – eller som forfatterkollega Jon Fosse konvertering til katolisismen – er det ikke snakk om. Men han beundrer Fosse.

– I anmeldelsene trekkes heller Cormac McCarthy frem som en mulig inspirasjon?

– Jeg ser det, men Jon Fosse betyr mye mer for meg. Jeg ser opp til ham. Han er

utrolig stor, med et unikt språk og en unik rytme. Det er utrolig inspirerende å høre ham lese egne tekster. Han stripper alt bart. Det synes jeg er inspirerende, sier Sveen.

22. juli

Vi diskuterer hvordan man best beskriver bøkene hans. At de ikke er hundre prosent realistiske er han helt med på, og det ønsker han ikke at det skal være. Det dukker for eksempel opp gjenferd, og det kan være uklart om personene i fortellingene ­befinner seg i våken tilstand eller har ­maretitt. Det er en mørk, ubarmhjertig atmosfære i både novellesamlingen og enda mer i romanen hans – som er ekstremt voldelig – men når jeg nevner ordet «dystopi», steiler han. Det liker han ikke. Han er heller ikke særlig lysten på å si noe om tid og sted utover at det ikke nødvendigvis er historisk. Og at det kan oppleves som urealistisk med så mye vold, er han ikke enig i.

– Der er mange land i verden i dag hvor staten ikke har voldsmonopol. Det er ikke urealistisk med mye vold, det kan ikke være slik at litteratur som skildrer norske forhold og Norge er realistisk, mens alt som gjør noe annet er urealistisk og annerledes.

– Du skrev jo romanen i 2008, flere år før 22. juli 2011, men jeg kunne ikke unngå å tenke på Utøya, at du på en måte hadde foregrepet det som skjedde. Har du noen tanker om det?

– Jeg kunne aldri ha skrevet boken etter 22. juli. Da kom det for nært. Det er nettopp fordi jeg sitter trygt og distansert at jeg kan ta opp slike vanskelige og store tema. Nærhet til stoffet for meg, handler om å kunne analysere det og legge det fram. Det kunne jeg ikke orket etter den grusomme terrorhandlingen i min egen by.

– Noen av novellene dine omhandler unge menn fra bygdene som føler seg lite verdsatt, og som kan være i ferd med å utvikle brune sympatier. Har du tatt tempen på uroen i en del av Norge før det dukket opp en faktisk terrorist – før vi andre ble oppmerksom på hvor mye hat som finnes?

– Jeg hadde heller ikke trodd at 22. juli kunne skje, men har i mange år vært opptatt av aggresjonen som finnes mot sosialisme, feminisme og innvandring, og som er kombinert med at man ikke vil høre på argumenter. Man tror så mye på sitt eget at man blir blind. Det er farlig. Men jeg ønsket ikke at leserne skulle finne så mange beskrivelser av konkrete politiske ytterligheter i boken, verken for mye ekstrem høyreside eller det motsatte.

Han skynder seg med å tilføye:

– Og jeg ønsket ikke å skrive en bygdebok – for et grusomt navn! Jeg ville skildre hele Norge, ikke Fræna. Norge og verden. Det vil jeg i bok nummer to og tre også. Jeg ønsker ikke begrense meg til Norge, jeg ønsker å begrense meg til fantasien.

Eichmann, ikke Deichman

Romanen «Eg kjem tilbake» begynner med at hovedpersonen, Lied, begir seg ut for å se på liket av en hengt mann, og fortsetter ut i en skog hvor en moralsk tvilsom person som kalles «Eikmann» er i ferd med å skape et alternativt samfunn, sentrert rundt et bibliotek. På veien kommer Lied over flokker av barn. Disse barneflokkene dreper uten å nøle hvis det lønner seg for dem. Barna kaster seg over lik, som de stripper for verdisaker og våpen. Det hele topper seg i en skytemassakre i biblioteket i skogen, hvor barna er blant ofrene.

– Skal Eikmann leses som Deichman?

Nå blir Lars Petter Sveen helt stille et øyeblikk, og utbryter:

– Nei, det, det hadde jo vært helt grusomt! Eichmann! Som i «Eichmann i Jerusalem» av Hanna Arendt.

Han forteller at han er svært opptatt av Hannah Arendt, som han synes var beundringsverdig, men at hennes teori om ondskapens banalitet må utfylles av andre teorier.

– Å si at noen er grusom fordi han mangler moral, er en moralsk ansvarsfraskrivelse. Hennes tese er god, men ikke utfyllende nok. Men jeg skjønner hvorfor. På hennes tid demoniserte man de onde nazistene. De ble satt utenfor samfunnet som de eneste som var onde, de som ikke er som oss. Men alle mennesker kan utføre onde handlinger. Man må stille folk til ansvar, sier han.

 – Det er ingen som har medfølelse i boken – alle personene oppfører seg som om den rå verdenen de lever i, er den eneste de kjenner til, barna også. Mener du å fortelle at de er blitt ville små dyr?

– De har tatt etter de voksne, deres våpen og språk og maktspill. De går inn i et spill de er oppvokst i og oppfører seg som små revolusjonære. Når man er i et system, angriper man ikke systemet som man er en del av. Man prøver å overleve i det, og de som ikke gjør det, vel – de dør.

Jeg ser dem med blikket til fienden. De er avpersonifisert, små vesener uten navn. I krig er det typiske at det er lederne som har navn. Det er de vi husker, ikke massene, soldatene.

– Er vi en sivilisasjon på vei nedover, hvor alt vil ende i vold og kaos?

– Nei, det tror jeg ikke. Men det er store problemer i verden som det gjøres for lite med – fattigdom, sult, klima, fordelingen av rikdom.

– I novellesamlingen din syntes jeg det dreide seg mye om skyld. Du beskrev flere mennesker som hadde ødelagt andres liv, enten fysisk eller psykisk. Hvilket forhold har du til begrepet skyld?

(Pause) – Det er ikke et ord jeg forholder meg til. Jeg vet nesten ikke hva ordet betyr. Ansvar har jeg mer sans for. I nesten alle konflikter hvor det skjer noe grusomt, er det noen som ikke vil innrømme at de hadde ansvaret. Få mennesker sier at de har gjort noe galt. Det er utrolig interessant, men også grusomt og provoserende – og noe jeg alltid vil skrive om. n

- - - - 

Navn: Lars Petter Sveen

Født: 30 oktober 1981

Utgitt: Køyre frå Fræna (noveller, 2008) og Eg kjem tilbake (roman 2011).

Sivilstand: samboer, to barn

Utdanning: bibliotekar

Yrke: Prosjektmedarbeider i Foreningen !les. Tidligere bibliotekar på Torshov i Oslo

Utmerkelser: Tarjei Vesaas debutantpris og Statens kunststipend i to år.

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode