Hvorfor trenger vi profesjonene?

. i kategorien Bok og Bibliotek Nr. 5 - 2015

professorn 11Hvorfor må man ha utdanning som farmasøyt for å etablere en forretning som selger medisiner, eller utdanning i barnehagepedagogikk for å ha fagansvar i en barnehage?

Da flertallet i den departementsoppnevnte bibliotekskomiteen av 1919 argumenterte for nødvendigheten av bibliotekfaglig profesjonsutdanning i alle typer bibliotek, la de profesjonens samfunnsoppdrag til grunn: En barnebibliotekar trenger ikke i sitt daglige arbeid kunnskap om inkunabler og bibliotekaren ved Library of Congress vil til daglig ha liten nytte av det hun eller han har lært om barnebibliotekarbeid. Men gjennom profesjonsutdanningen «har de lært å se alt bibliotekarbeide som en enhet».
Det vil si: gjennom den refleksjonen over samfunnsoppdraget som en profesjonsutdanning stimulerer til og som er en helt sentral dimensjon ved enhver profesjonsutdanning, kan det spesialiserte arbeidet som en bibliotekar utfører ved den virksomheten og den avdelingen der vedkommende er tilsatt, settes i sammenheng med profesjonens helhetlige samfunnsoppdrag. Det er avgjørende for realiseringen av samfunnsoppdraget. Måten denne komiteen tenkte på i sin rapport fra 1921 kan vi lære av i den pågående diskusjonen om bibliotekarer eller ikke-bibliotekarer i dagens folkebibliotek.

Men la oss først ta et mer allment utgangspunkt. Lov om barnehager med forskrifter slår fast at lederen i en barnehage og alle ansatte med pedagogisk lederansvar skal ha utdanning som barnehagelærer. Man kan ansette mennesker med andre fagbakgrunner i vilden sky. Både bibliotekarer og kokker kan helt sikkert yte verdifulle bidrag i en barnehage. Men den som skal ha faglig lederansvar og sørge for at virksomheten settes inn i en førskolepedagogisk kontekst, skal ha profesjonsutdanning på feltet. Derfor kan vi tallfeste hvor mange tilsatte med utdanning som barnehagelærere det skal være i en kommune og med jevne mellomrom skriver avisene om mangelen på personale med denne fagutdanningen. I april i år kunne for eksempel Aftenposten melde at Oslo mangler 500 barnehagelærere.
Hva er bakgrunnen for at man på mange virksomhetsområder har krav om profesjonsutdanning? Hvorfor må man ha utdanning som farmasøyt for å etablere en forretning som selger medisiner eller utdanning i barnehagepedagogikk for å ha fagansvar i en barnehage?
Når en profesjon oppnår legitimitet for kravet om jurisdiksjon, som profesjonsforskerne kaller det, over et visst arbeidsområde, har det ulike årsaker. Én viktig årsak er naturligvis at det å utføre de aktuelle arbeidsoppgavene, krever avansert og spesialisert kunnskap som må læres gjennom profesjonsstudier. Utilstrekkelig mestring av profesjonskompetansen, kan sette liv og helse i fare. Det er bakgrunnen for at man for de helsefaglige profesjonenes vedkommende har autorisasjonsordninger. De skal sikre at ikke mennesker uten solid profesjonsfaglig kompetanse slippes løs på områder der mangelen på slik kompetanse kan gjøre uopprettelig skade. Men det er ikke bare denne kompetansen som er grunnlaget for den legitimiteten profesjoner har. Profesjonenes samfunnsoppdrag og etikk er også av avgjørende betydning.
Samfunnsoppdraget innebærer at profesjonsutøveren har et oppdrag som går utover det å fremme interessene til den virksomheten hun eller han er ansatt i. En sykepleier ansatt på et sykehjem drevet av det private konsernet Aleris, har et ansvar som går utover det å fremme konsernets interesser. Sykepleieren er i minst like høy grad forpliktet på sykepleieprofesjonens samfunnsoppdrag. Det er en viktig bærebjelke for tilliten til profesjonsutøveren. Profesjonsetikken og profesjonskollektivets kontroll med at den enkelte profesjonsutøveren handler i samsvar med de etiske normene skaper trygghet for at profesjonsutøveren ikke lar egeninteresse styre sin praksis. Skal jeg kjøpe en leilighet eller en bil forventer jeg ikke annet av eiendomsmegleren eller bilselgeren enn at de forfølger sin egeninteresse, som er å oppnå høyest mulig pris. De vil sannsynligvis ikke aktivt peke på og promotere feil og mangler ved boligen eller bilen. Derfor er det tryggest å ha med en rådgiver som er kyndig med hensyn til bygningsspørsmål eller biler når en slik handel skal sluttes. Når vi forholder oss til profesjonsutøvere er det ikke – eller bør det ikke være – slik. Vi forventer at legen har pasientens beste og samfunnsoppdraget for øye når hun eller han gir sine råd, at læreren har elevenes beste og samfunnsoppdraget for øye, at bibliotekaren brukerens interesser og samfunnsoppdraget for øye osv.

Denne treenigheten mellom solid profesjonskompetanse, samfunnsoppdrag og etikk finner vi i alle profesjoner. Men sannsynligvis er det slik at balansen mellom dem varierer. Tilliten til en kirurg vil i helt avgjørende grad styres av kirurgens teknisk-faglige dyktighet og rulleblad. Tilliten til en allmennlege, og vurderingen av allmennlegens kompetanse, påvirkes nok i sterk grad også av andre forhold, for eksempel kommunikative evner. Og for mange profesjoners vedkommende vil legfolk i mange tilfelle mene at rent teknisk kunne arbeidet vært utført uten profesjonsfaglig utdanning. Det vil sannsynligvis ikke ende med noen katastrofe om en person med lang erfaring i å arbeide med barn og som ellers har det som kalles personlig egnethet, får pedagogisk lederansvar for en barnehageavdeling. Ikke på kort sikt. Man kan skaffe seg realkompetanse på feltet sosialt arbeid på mange vis, og det vil kanskje heller ikke på kort sikt føre lukt ut i fordervelse om en person uten sosionomutdanning men som har god realkompetanse og er godt egnet, ansettes som sosionom i NAV.
Men på lang sikt vil en ansettelsespolitikk som ikke legger avgjørende vekt på profesjonskompetanse undergrave kvaliteten i barnehagene og sosiale tjenester.

Her kommer de to andre dimensjonene i det som er profesjonskompetanse i tillegg til den faglige kjernen inn: samfunnsoppdraget og profesjonsetikken. Bibliotekenes samfunnsoppdrag er komplekst og det har utviklet seg over tid. Men det utgjør samtidig en helhet og det står i en historisk kontinuitet. Nå er det fokus på rollen som møteplass og biblioteket som debattarena. Men møtene og arrangementene i biblioteket er virkemidler som skal bidra til å realisere de grunnleggende verdiene i bibliotekenes samfunnsoppdrag. Det økte fokuset på møter og debatter må settes inn i denne konteksten. Det krever refleksjon over hvordan samfunnsoppdraget må utvikles og tilpasses for å være relevant under endrede betingelser og refleksjon over hvordan møteplass- og debattfunksjonen kan utformes slik at denne virksomheten blir relevant og viktig for samfunnsoppdragets grunnverdier.
Bibliotekene i dag trenger, slik det er framholdt i debatten, ekspertise på mange områder. Men disse ekspertisene må knyttes sammen og det som skal knytte dem sammen og skape helhet, er samfunnsoppdraget. Slik refleksjon er en viktig del av profesjonaliteten – den bibliotekfaglige profesjonaliteten. Ved universitetenes litteraturvitenskapelige institutter er sannsynligvis ikke studier av og refleksjon over bibliotekenes samfunnsoppdrag en sentral del av undervisning og faglig virksomhet. Det er nok først og fremst ved bibliotek og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo og Akershus og dokumentasjonsvitenskap ved Universitetet i Tromsø at dette er en viktig del av den kompetansen vi prøver å formidle til studentene. Derfor tror jeg det er av stor viktighet at det vi kan kalle de ulike ekspertområdene i biblioteket har denne profesjonsfaglige forankringen. Det var ved Det Informationsvidenskabelige Akademi (IVA) – tidligere bibliotekskolen i Danmark, nå et institutt ved Københavns Universitet – den viktige og mye brukte fireromsmodellen for folkebiblioteket ble utviklet; det er ved bibliotekstudiene i Oslo og dokumentasjonsvitenskap i Tromsø at begrepene lavintensive og høyintensive møteplasser ble utviklet, bibliotekets potensial som sosial kapitalbygger og aktiviteten til dem som ikke låner er blitt utforsket og analysert. Man må ikke skjære over den kunnskapsgrenen man sitter på. Sier man at en ubestemt krets av utdanninger er like relevante og at det man trenger å kunne om bibliotek, kan læres på stedet og i praksis, er det det man faktisk gjør.

En del av profesjonaliteten er også at man har øye for de historiske linjene i en utviklings- og forandringsprosess. Det er et viktig ankerfeste mot å bli forført av døgnfluetrender. Når dagens bibliotekledere peker på det nye ved for eksempel rollen som uavhengig møteplass og debattarena er det på mange vis litt forstemmende. For dette er jo midt i tradisjonen. Det er midt i samfunnsoppdraget slik det utkrystalliserte seg i folkebibliotekenes barndom og slik det ble nedfelt i folkebibliotekloven av 1971 – formuleringer som fremdeles er kjernen i dagens formålsparagraf. Jeg mener: På 1920-tallet satte Grünerløkka filial opp Shakespeares En midtsommernattsdrøm med barn og unge fra bydelen i rollene. Stykket ble til og med vist på Centralteateret. På 30-tallet hadde Sandaker-Torshov filial diskusjonsklubb der ungdom fikk trening i borgerferdigheter. Det fireromsmodellen beskriver som opplevelsesrommet, det performative rom, læringsrommet og deltakelsesrommet var tilstede i fullt monn.
Jeg ser fram til en reportasje i Aftenposten om bibliotekarmangelen i Oslo.

Av professor Ragnar Audunson,
Høgskolen i Oslo og Akershus, AVD. ABI

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode