Ingen jul uten julehefter

. i kategorien Nr. 6 - 2010

JulehefterDet er like før det er jul igjen, og da kommer juleheftene fram. I våre dager vil dette helst si tegneseriehefter eller lokale hefter, men tidligere var dette store, påkostede, landsomfattende magasiner med artikler, dikt og noveller.

Av Reidar Jensen, frilansjournalist

Ikke sjelden inneholdt heftene bidrag av stor verdi. Flere av Norges mest kjente forfattere, som Jonas Lie, Alexander Kielland og Sigrid Undset skrev julefortellinger – og illustrasjonene kunne være av kunstnere som Erik Werenskiold, Gerhard Munthe og Eilif Peterssen.

Det første norske juleheftet, Julegave eller en liden samling av udvalgte Selskabs- og Drikkeviser ved norske Forfattere dukket opp allerede i 1817, og det første norske juleheftet for barn, Julegaven for barnlige sind, kom i 1845. Dette var imidlertid bare forløpere. De første egentlige juleheftene, som ble utgitt på jevnlig basis og hadde firefargede omslag, kom på 1880-tallet, og først etter 1905 kom den virkelig store mengden av julehefter i Norge. Det samme skjedde i våre naboland. Både Danmark og Sverige har en rik tradisjon for julehefter, og gjennombruddet skjedde også her før første verdenskrig.

 

Puritanske tradisjoner

Ute i Europa kom de første, brede juleheftene på 1800-tallet. Omtrent samtidig, eller noe før, fikk også julekortet sitt store gjennombrudd.

I en del land var det en viss tradisjon for satire og spøk i forbindelse med julefeiringen. Dette gjaldt både i Tyskland og i England, der det ble feiret jul i lystige og for oss gjenkjennelige former helt siden ca. 1660, da restene av det puritanske Cromwell-regimet ble feid på dør. Siden julefeiringen nærmest ble ansett for å være en engelsk, kolonial uskikk, tok det tid før den slo an i Amerika. Den slags utskeielser var ikke noe for de puritanske sektene som hadde flyktet over havet og som kom til å danne grunnlaget for det som senere ble USA.

Det tok derfor tid før den amerikanske julenissen Santa Claus, han som bor på Nordpolen, tar seg fram med slede og reinsdyr og som hvert år hjemsøker oss på millioner av juleutstillinger og kjøpesentre, fikk gjennombruddet sitt.

Julen ble faktisk ikke offisiell høytid i USA før i 1870 og den første amerikanske forfatteren som skrev julefortellinger, var Washington Irving. Han blir nå oppfattet som en del av den tidlige amerikanske fabel- og grøssertradisjonen, men begynte å skrive historier med julemotiv på 1820-tallet. Deretter kastet andre amerikanske forfattere seg på trenden og snart fikk amerikanerne en riktig frodig, om enn tidlig kommersialisert juletradisjon, med julenisser, julekort, julehefter, julemiddager og det hele – tradisjoner som i et nytt århundre også kom til å prege det europeiske kontinentet.

 

Norsk nasjonsbygging

I Norden kom det første egentlige juleheftet, Juleroser, i 1881. Det ble utgitt i København, etter fransk forbilde, og Knut Hamsun hadde til sammen ni forskjellige bidrag i ulike årganger. Heftet fikk i 1885 undertittelen Skandinavisk juleblad, og ble et forum for forfattere og bildende kunstnere i hele Norden – fra Norge medvirket blant andre Arne Garborg, Jonas Lie, Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold.

Det første rene norske juleheftet av denne typen het Juleaften og kom i 1883. I Norge spilte juleheftene både på nasjonalromantiske og folkeopplysningsmessige strenger. Senere skulle de også få stor betydning for den norske målstriden, og for nynorskutviklingen. Dermed hadde disse heftene en betydelig rolle i nasjonsbyggingen rundt og etter 1905, mener forfatteren Tom Brenne, som i 2009 skrev boken «Norske julehefter» om juleheftenes historie.

Brenne mener at juleheftene representerer spennende kulturhistorie, og at perioden fra 1895 til 1920 var den kvalitetsmessig beste. For mange lesere var dette det første møtet med kjente forfattere og illustratører. Når deadline for juleheftene nærmet seg utpå sommeren en gang, la for eksempel Johan Falkberget alt annet arbeid til side for å kunne konsentrere seg om årets julehefter. Arbeidet var faktisk også meget godt betalt – i 1922 fikk Falkberget den da svimlende summen 500 kroner for en julefortelling.

Omtrent det som fantes av framtredende norske forfattere og illustratører leverte bidrag til juleheftene. En skal heller ikke se bort fra at dette var gode inntekter for norske forfattere, som stort sett ikke levde noe spesielt fett liv. Samtidig var de også sikret en betydelig leserskare: Det var i jula og høytidene folk flest hadde tid til å sette seg ned og lese, i en ellers travel og slitsom hverdag.

 

Rik kulturhistorie

Både rene ukebladforfattere og etablerte, skjønnlitterære forfattere skrev derfor i disse heftene. Sammen med «Detektivmagasinet» og en del ukeblad, var de faktisk med på å holde liv i underskogen av norske forfattere. At noen av dem «resirkulerte» fortellingene sine, til bruk i andre hefter året etter, skjedde nok. Det står likevel uomtvistelig fast at en rekke noveller og dikt av våre mest kjente forfattere først ble publisert i juleheftene.

Tom Brenne kan fortelle at dette blant annet gjaldt Knut Hamsuns novelle «Erobreren», som ble trykket i Jul i 1898. Rudolf Nilsens to kjente dikt, «Det lå en pjokk og lukte» og «Den nye dressen» sto først på trykk i Arbeidets jul. Frimann Clausens «Lykkeliten» kom i barnebladet Magnes julehefte i 1929, og i 1951 så Kjell Aukrusts »Bror min» lyset for første gang, i Østerdalsjul.

Mikkjel Fønhus var representert med fortellinger i ikke mindre enn 200 julehefter. I Jul i Norge var det i 1917 et eget kunstbilag med Eilif Peterssen. I 1918 hadde Juleglæde et inntil da ukjent bilde av Hans Gude på førstesiden, og Theodor Kittelsen preget flere førstesider også etter sin død i 1914. Harriet Backer var representert på forsiden av Jul i Norge med maleriet «Ved spinettet» i 1922, og i 1920 var Frits Thaulows «Hestene vandes» kunstbilag i Juleglæde. Også Den norske Forfatterforening utga fra 1915 til 1957 sitt eget julehefte, og da foreningen i 1993 fylte 100 år, ble en del av disse tekstene samlet og gjenutgitt.

 

Noe for alle – alltid

Alt i alt mener Brenne at innholdet i norske julehefter har variert fra det litterært høyverdige til rent kliss. Dette gjelder også illustrasjonene, som har svingt fra nasjonal kunsthistorie til de rene klisjeer.

Likevel kunne nesten alle, i et langt tidsrom, finne julehefter som passet nettopp deres bakgrunn og interesser. Allerede tidlig myldret det med kristelige hefter og julehefter fra misjonen. Avholdssakens julehefter var også populære, og hadde ry for kvalitet. Fiskerne hadde sine julehefter, bøndene også, og det utkom en hel flora med politiske julehefter for arbeiderbevegelsen.

Blant annet utga det daværende Klassekampen sitt eget julehefte og Arbeiderpartiet ga ut heftet Arbeidets jul, som i fem år ble redigert av dikteren Rudolf Nilsen. Den radikale bevegelsen Mot Dag ville ikke være dårligere, og ga derfor ut et julehefte med bidrag av blant andre Kristofer Uppdal og Arnulf Øverland. Eget julehefte hadde også vittighetsbladet Vepsen, som brukte å komme med juleutgaven Julehvepsen. Det samme gjorde kvinnebladet Urd, som hvert år ga ut sitt siste nummer som julehefte. Urd begynte for øvrig å komme ut i 1896, og var beregnet på kvinner i alle aldrer.

Etter hvert kom det til stadig flere lokale julehefter, samt julehefter for ulike bransjer og foreninger, inklusive Dyrebeskyttelsen, Oslo Lærerlag og Oslo Journalistklubb. Under krigen prøvde de nazifiserte organisasjonene seg med forskjellige julehefter, men uten å få det helt store gjennomslaget.

 

800 titler

Det ble i alt utgitt vel 800 forskjellige titler av norske julehefter. Floraen var rik og opplaget høyst variabelt, men i glanstiden kunne enkelte av dem nå et opplag på hele 100.000. Noen hefter kom bare ut en eneste gang, mens andre ble etablerte og velkjente publikasjoner, som leserne gikk og ventet på utover høsten.

Innhold og illustrasjoner forandret seg hele tiden. Bondetradisjonene ble avløst av juleskikkene i den borgerlige byfamilien, og også arbeidere og småfolk presset seg på. Men lek, underholdning og avkopling hører julen til for alle, og forleggerne og bokhandlerne så tidlig et marked .

De ofte høye opplagstallene og de mange ulike lesergruppene gjorde også juleheftene attraktive for annonsørene. Mange av heftene holdt det derfor gående til lenge etter krigen, selv om opplagene nå begynte å gå ned. Radio og fjernsyn presset på, og de store organisasjonene fant andre inntektsgrunnlag. Det siste av de store, landsomfattende juleheftene var kanskje Redningsselskapets hefte, Redningsskøyta, som lenge var et populært innslag i mange hjem langs kysten.

 

Ingeniør Knut Berg og annet godtfolk

Utover i 1920- og 1930-årene kom et annet, den gang nytt medium, som skulle overta mye av den plassen de tradisjonelle litterære juleheftene inntil da hadde hatt. Det var tegneseriene, som på slutten av 1800-tallet dukket opp i USA og senere erobret det meste av verden.

Først ute som vanlig, kommersiell tegneserie var The Yellow Kid, den gule gutten, som gikk i en løssalgsavis i New York og dermed kom til å gi navn til hele løssalgs- og tabloidpressen – den gule presse. Men nesten like tidlig ute var de to røverguttene Knoll og Tott, som var laget etter et eldre tysk forbilde, og som også var hovedpersonene i Norges første tegneseriejulehefte - «Knold og Tot i skole», fra 1911. Siden har de to og persongalleriet rundt dem - kaptein Vom med sin podagra, megler Smekk og de andre – fulgt oss til dags dato og er fortsatt kjente og kjære julegjester.

Det samme gjelder amerikanske «Fiinbeck og Fia» og – ikke å forglemme – norske 91 Stomperud, som fikk sitt første julehefte i 1938 og siden har hatt like stort strev med å komme seg hjem til Sørum hver eneste jul.

Den norske serien «Vangsgutane» står også høyt i kurs blant entusiastene og samlerne, som i timevis kan diskutere personene og de forskjellige episodene. Også «Ingeniør Knut Berg» bruker å vekke stor begeistring blant entusiastene. Her har vi nemlig noe så sjeldent som en norsk science fiction-tegneserie, i Jules Verne-tradisjonen. Den norske ingeniør Berg fyker fram og tilbake i verdensrommet, med mange slags transportmidler og i mange slags kostymer. Fra 2007 kommer heftet i nytegnet versjon, med tegninger av Knut Westad og helt nye historier av Bing & Bringsværd. Dessuten har vi «Tuss og troll», som også har sin tilhengerskare, men kanskje uten å nå de helt store lesergruppene.

 

Donald og Nemi

År om annet utgir forlagene vel 40 ulike tegneseriejulehefter, noen gamle travere, noen nye. Den absolutte favoritten i Norge og resten av Skandinavia er nok likevel heftene fra Disney-konsernet, og ikke minst de evigunge seriene til den sagnomsuste tegneren Carl Barks. Gjennombruddet for Donald Duck og de andre amerikanske seriene kom like etter krigen, da nordmenn og norske barn var sulteforet på underholdning. Det var få nye norske serier, og amerikanerne sto klar til å fylle markedet. På 1980- og 1990-tallet tok likevel den norske serieproduksjonen seg opp igjen, og de siste årene har særlig Frode Øverlis «Pondus» og Lise Myhres «Nemi» hevdet seg godt når det gjelder salg av tegneseriehefter til jul.

 

Gammeldags jul alltid det beste...

Det eksisterte i 2010 fortsatt rundt 30 tradisjonelle julehefter, de fleste av dem lokale og utgitt av historielag og andre foreninger. Bortsett fra de kristelige juleheftene, var imidlertid de gamle, landsdekkende juleheftene for voksne borte.

Flere av de store bibliotekene har samlinger med eldre julehefter, og arrangerer fra tid til annen utstillinger over dem. Heftene blir ikke lånt ut, men det går an å be om å få se på dem. Der kan vi få et førsteklasses innblikk i juleskikker og juletradisjoner både i nær og noe fjernere fortid – og mange av tradisjonene holder seg fortsatt, selv om de ytre rammene er forandret og fjernsynet har overtatt mye av rollen som samlende midtpunkt.

Det er likevel én ting alle julehefter, helt fra 1880 og fram til i dag, later til å være helt enige om: Alt var bedre før, da det alltid var hvit jul, gammeldags julestemning og ditto julefeiring. Kanskje gjelder dette også juleheftene selv – men jul blir det nok, i år også.


Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode