Ja til kulturfondsbøkene

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 1 - 2016

13 Kulturradet helside s 12

 

Siden jeg begynte i Bok og Bibliotek i 2007 har jeg av og til møtt bibliotekfolk som er skeptiske til Kulturrådets innkjøpsordning for skjønnlitteratur fra 1965. Det har forundret meg, må innrømme det, at skeptikerne ikke i stedet ser på bøkene som en del av bibliotekets litterære gull.

I stedet har jeg hørt uttalelser som: Det er nesten ingen som låner disse sære romanene, og det er enda færre som leser disse smale lyrikksamlingene. Vi gidder ikke en gang å åpne kassene, men setter dem rett ned i kjelleren. Ikke en gang i magasinet, men i kjelleren, sammen med tomflasker fra julebordet og den pungterte sykkelen til den forrige biblioteksjefen. Når jeg er ute på reise og får adgang til bak bibliotekkulissene, kan jeg fortsatt se halvåpne pappesker i gangen eller i en krok eller et annet sted det ikke burde være noe: Hm, tenker jeg, er det kulturfondsbøker, mon tro?

De mest ihuga motstanderne av innkjøpsordningen er klare i sin tale: Gi oss heller pengene direkte til bibliotekene! For i demokratiets navn kan det å motta statlig finansierte bøker på denne måten, best ses på som en krenkelse.

Mitt inntrykk er imidlertid at kritikken har lagt seg de siste årene. Man krangler ikke lenger om saken på Biblioteknorge-lista så serveren bryter sammen, et forsonende skjær har lagt seg over det hele. Kanskje skyldes det de stadige kuttene i bibliotekbudsjettene og at statens gavepakke med bøker derfor ønskes mer velkommen. Kanskje skyldes det også at det er Kulturrådet som i dag sørger for at bibliotekene har et minsteutvalg av ebøker til utlån. Eller skyldes det en erkjennelse blant bibliotekfolk av at utvanningen av kvalitetsbegrepet har gått for langt i forsøket på å tekkes publikum, og at biblioteksjefene nå setter større pris på de «sære» og «smale» kulturfondsbøkene enn tidligere. Det var uansett svært gledelig å kunne presentere Bokgildene rundt Oslofjorden i Bok og Bibliotek nr 6/2015. Bokgildenes mål er nettopp å løfte fram og formidle kulturfondsbøker.

Nei, jeg har aldri helt forstått kritikken av innkjøpsordningene. Jeg er tvert i mot glad for at ordningen ble opprettet og at den fortsatt eksisterer, og har blitt utvidet til å gjelde også barne- og ungdomsbøker, oversatt litteratur, faglitteratur og saksprosa. Til dem som med et fnys sier at ordningen først og fremst støtter forlagene og ikke bibliotekene: En støtte til forlagene er også en støtte til folkebibliotekene. Forlagene og bibliotekene befinner seg innenfor den samme litterære institusjonen, og er gjensidig avhengig av hverandre. Appellen blir: Få kulturfondsbøkene opp av pappeskene og ut i hyllene der de hører hjemme, gjerne med forsiden ut. Og gi dem formidlingshjelp. Det fortjener både forfatterne, forlagene og bibliotekbrukerne.

Vi har i denne utgaven av Bok og Bibliotek viet god plass til en omtale av boka Eit eige rom. Norsk kulturråd 1965-2015. Den rommer et stykke norsk kulturhistorie som angår bibliotekene direkte, og for egen regning er det fristende å spørre: Hva hadde bibliotekene vært uten innkjøpsordningene? Vanskelig å si, men jeg tror de hadde vært mer preget av bokhandlernes bestselgertyranni enn å være det stedet hvor man finner både bestselgere og smale forfattere – og dessuten den lange, lange halen.

- Odd Letnes, redaktør

Teksten sto på trykk som leder i Bok og Bibliotek nr 1 - 2016.

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode