Jakten på «vidunderlig sex»

. i kategorien Bokanmeldelse

 

Trude MarsteinFrustrasjoner, kjærlighetssavn og selvrealisering kan bli spennende litteratur, når forfatteren behandler stoffet godt. Trude Marstein har bare delvis gjort det i sin siste roman, «Så mye hadde jeg».

Anslaget vekker interesse. Vi ledes rett inn i en familie sommeren 1973. Fortelleren, Monika, én av tre søstre, er da 13 år. Detaljene kretser ofte om pubertet og våknende seksualitet. «Den ene puppen er større enn den andre,» forteller Monika om seg selv, og «Ridebuksa er trang i livet.» Mer direkte blir det når hun observerer at fetteren Halvor «har hånden nedi shortsen» mens han ser på et bilde av en eldre kusine. Vi får også vite at Monika trekker ridebuksa «opp i livet så jeg kjenner sømmen i skrittet». Her legges det opp til en fortelling hvor erotikk og seksualitet vil spille en betydelig rolle, tenker jeg. Slikt kan jo bli pirrende.

Boka er inndelt i en rekke kapitler som er kronologisk ordnet fra august 1973 til januar 2018. Hvert kapittel er et stopp i Monikas liv hvor vi følger henne fra hun er ungdom er til middelaldrende kvinne. I 1980 møter vi Monika i hennes første kjærlighetssorg, hvor hun søker trøst hos tante Liv. Den voksne tanten, som selv har vært ute en vinternatt i følelseslivet, forsøker å gi motvekt: Det er ikke sikkert han er din store kjærlighet i livet, sier hun. «Men selv om han er det, så vet jeg at man fint kan leve uten sin store kjærlighet. Det bare kjennes ikke sånn akkurat nå, og en viss tid framover. Men så går det over.» Sikkert ganske irriterende å høre for ei jente på 20 år som opplever at livet går i knas, men jeg leser det som et frampek mot nye og minst like dramatiske kjærlighetshistorier i Monikas liv.

I tillegg til jakten på kjærligheten og et meningsfylt liv gjør også Monika stadige forsøk på å fylle forgjengelig tid med varig mening. Men allerede som 23-åring, i desember i 1983, møter vi en desillusjonert Monika: «Det er mildt da jeg kommer ut fra Østbanehallen, juledekorasjonene på Karl Johan glinser regnvåte. Jeg har så mye brutt og oppløst julestemning i meg, følelser jeg ikke lenger klarer å føle.» Her skulle jeg ønske Trude Marstein boret dypere i Monikas blandede forhold til jula. I stedet følger vi henne til bokollektivet i, ironisk nok, Sorgenfrigata, og hennes turbulente forhold til den eldre og gifte Roar.

I neste kapittel, som utspiller seg fire år seinere, er Roar ute av Monikas liv, og nå begynner det å vokse fram en monotoni i den fortellingen som begynte så friskt og lovende, og monotonien handler om Monikas nomadiske forhold til menn. I så og alle kapitlene i boka har Monika en ny kjæreste eller elsker. Det er for så vidt ikke noe galt i det, men den måten Monika går til og fra menn på, blir i mine øyne ikke skildret dypt nok. Lengselen etter å gå opp i en større enhet sammen med en mann og jakten på «vidunderlig sex» blir noe uklart, og etter hvert til en klisjé.

Monikas utroskap – hun er da samboende med Geir og de har fått datteren Maiken - med den gifte naboen Kalle, er ganske tynt skildret, som om utroskap er noe Monika hopper ut i med bind for øynene: «Jeg kunne ikke tro det som skjedde (...)» og «Jeg var druknet i en forbløffet kåthet uten evne til å stille spørsmål ved hva jeg drev med.» Da hun i ettertid oppsummerer for seg selv og prøver å finne årsaken til utroskapet, ender hun med et likegyldig trekk på skuldrene: «Og jeg vet at det Kalle og jeg har gjort, også kan ses slik: Hvorfor gjorde vi det? Fordi vi kunne det. Fordi Yvonne, Hanna, Geir og Maiken var borte.»

Hva er det Trude Marstein prøver å si? Monika kjemper, ja, men hva er det hun kjemper for? Det blir rett og slett kjedelig å følge henne gjennom alle hennes forhold, som vi raskt forstår aldri vil vare. God litteratur må etter min mening strekke seg etter noe ut over det hverdagslige og allmenne, enten det ligger i språket eller handlingen eller aller best i begge deler. Dette blir for mye vanlig hverdag for meg, for lite å bryne seg på. Monika lander selv på det banale da hun i en lengre passasje prøver å oppsummere livet mot slutten av boka:

«Så mye tid jeg har brukt opp gjennom årene, med all min intellektuelle og emosjonelle innsikt, all kunnskap og all erfaring, på å tenke meg fram til presise sannheter om meg selv: meg selv i verden, meg selv på det livsstadiet jeg er nå, meg selv i forhold til datteren min, kjæresten min og mine tidligere kjærester, kolleger, naboer. Jeg har lett fram og tilbake, funnet eller fulgt et intrikat mønster, men idet tankene faller på plass, rasjonelle og lettfattelige, er det bare banale, generelle sannheter som alle kjenner og som kan gjelde nesten hvem som helst.»

Det banale og generelle preger også resten av personene i boka. Jeg savner lidenskap og interesser som peker ut over hjemmets fire vegger, noe som kan åpne dører ut av romanens klaustrofobiske univers. Det blir for ultrarealistisk, og det blir kjedelig å få det i romans form. Jeg forventer at kunst skal trekke meg inn i noe jeg ikke har opplevd, riste i meg, åpne dører og perspektiver jeg ikke visste fantes, noe som kan være meningsutvidende i mitt eget liv.

Et stykke ut i boka, hvor Geir og Monika skal går fra hverandre, viser Marstein den samme unnvikelsen som da Monika bekjente sine såre følelser for jula. På randen til bruddet sier hun: «Vi har dukket ned i det vondeste i kranglene, Geir har sagt ting han aldri kan ta tilbake, og det har jeg også.» Her kunne historien ha fått et løft om Marstein hadde vist oss hvordan disse kranglene var, hva de inneholdt, i stedet for kort å referere dem i forbifarten.

Oppsummert vil jeg si at «Så mye hadde jeg» ikke holder det den lover. Fra en både pirrende og antydende start blir den pratsom og overtydelig. Språket i romanen er utflytende. Det vrimler av sanseinntrykk og registreringer som etter mitt syn bare er fyllmasse, av typen: «Vi sto ute i den skarpe maisola med skinnende biler og busser som kjørte inn og ut av de kraftige skyggene fra bygningene» og «Taxien kjører av gårde med tent lys på taket.» eller «Gloen fra røyken blusser opp når jeg trekker inn.» Her burde Gyldendal ha kostet på seg en strengere redigering, som kunne ha gjort romanen mindre utvannet. Fortelleren Monika kan framkalle både sympati og irritasjon, hos noen sikkert også avsky, og det er helt ok. Men hun er likevel ikke interessant nok til å bli en ekte tragisk skikkelse, som kan bære en roman på over 400 sider.

- Av Odd Letnes, redaktør

Anmeldt bok: Trude Marstein: «Så mye hadde jeg», Gyldendal, 2018

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode