– Jeg fulgte ikke drømmen min

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 5 - 2017

 

BoB5 2017 40 Aslak Hovedbilde

 

Som gutt drømte Aslak Sira Myhre om å bli fotballspiller, men han stortrives som nasjonalbibliotekar. Ikke minst nå som han har fått tak i en unik, fullstendig samling av norske kart fra 1482 til 1900.

Jeg er på kontoret til Aslak Sira Myhre for å snakke om tre ting. Primært: Den nye kartsamlingen som er ukens kulturhendelse idet jeg stiger over terskelen. Og dernest litt om planene for det «nye nasjonalbiblioteket» med café og mer utstillingsplass. Og til slutt – hvis det er tid – litt om ham selv.

Det er umiddelbart klart at han er den effektive typen som kutter alt utenomsnakk, så jeg merker meg kun at han er sortkledd, at den ikoniske hestehalen er på plass – men ikke nyvasket – og at kontoret hans er uten pynt eller tegn på hvem som holder til der. Her er det nøkternhet og sorte skinnsofaer. Her jobbes det.

Komplett og unik

– Dette er en komplet samling av alle trykte kart over Norge, Skandinavia og nordområdene mellom 1482 til 1900. Det eldste kartet er et ptolemaiosk kart (Klaudios Ptolemaios, astronom, geograf og matematiker, død 168, red.anm.) hvor noe som kan identifiseres som Norge er tatt med. Enda tidligere kart hadde bare inntegnet Danmark og deler av Skåne. Ptolemaios ble lenge glemt fordi han virket i Alexandria som tilhørte Bysants, og ikke Vestromerriket. Han ble først gjenoppdaget på 1200-tallet og under renessansen, begynner Aslak Sira Myhre.

Det kommer fort og flytende. Nasjonalbibliotekaren snakker som om han var kartspesialist – hvilket han ikke er, ikke formelt i hvert fall – men så er han jo en mann som har hatt en bratt læringskurve før, i mange sammenhenger, og direkte skåret for tungebåndet er han ikke.

– Naivt spørsmål, sikkert, men hvorfor er disse kartene så viktige?

– Mange grunner, sier han og lister opp:

Fordi samlingen er komplett – samleren hadde sørget for å få tak i alt som fantes, fra det aller første kartet over Norge som vi kjenner. William Ginsberg hadde økonomiske ressurser til det. Og han brukte tid, samlingen er bygget opp over 30 år. Hvis Ginsberg fant at en annen samler hadde en bedre utgave av et kart han selv hadde, kunne han bytte det til seg.

Den er også unik fordi den er så komplett for et landområde. Det finnes ingen tilsvarende komplett samling over f eks andre europeiske land, opplyser nasjonalbibliotekaren.

Og fordi kart er en uvurderlig kilde til kunnskap om mennesker i tidligere tiders syn på verden, både den fysiske og dels den mentale. Hvilke landområder som var med og hvilke utelatt. Hvor stort det var og hvordan byer og elver var tegnet opp. Gamle kart brukes ikke bare av kartografer, men også av historikere og andre fagfolk.

– Kart er et vindu mot verden. De er verdenshistorien visualisert. Hvis det er med gamle kart på en utstilling, trekker de flokker. Kart fascinerer. De beste av dem er kunstverk i seg selv, oppsummerer Sira Myhre.

– Og så er det sjøormer og uhyrer på gamle kart. Er det sjøormer på disse?

– Jovisst, det er sjøormer, svarer han nøkternt. Vi har nettopp gitt ut en bok om sjømonstre, og mange av dem er hentet fra gamle kart., men det er fra vår tidligere kartsamling.

Dreven ekspolitiker

Det var nasjonalbibliotekaren selv som bragte kartene til Norge, og jeg merker meg bak øret at han trolig fra første stund hadde en plan. Som tidligere rikspolitiker – leder av Rød Valgallianse (i dag Rødt) fra 1997 til 2003 – vet han jo godt hvordan man bør gå frem. Det er klokt å gå helt til topps for å få aksept, og å sørge for at det er nok penger i prosjektet. For ikke alle gaver er like populære. Gaver medfører kostnader. De må huses og bli sett eller brukt.

Det første Sira Myhre gjorde da fikk høre at den amerikanske milliardæren var norsk gift og samlet på kart over Norge, var å be om et møte med Ginsberg. Resultatet ble at han gjerne ville at samlingen skulle til Nasjonalbiblioteket dersom det ble bygget et kartsenter for forskning og formidling. Denne ideen tok Sira Myhre videre til Sparebankstiftelsen, som gikk i forhandlinger med Ginsberg om å kjøpe samlingen og deponere den på Nasjonalbiblioteket. Kulturminister Linda Hofstad Helleland ble holdt løpende orientert, og da avtalen var klar, spadde hun opp tre millioner årlig for å drive senteret. Det skal stå ferdig om halvannet år.

Men nyskapningene for resten av huset vil stå ferdig lenge før det. Snart åpner en stor utstilling om norsk offentlighet. Oppmerksomme biblioteksbrukere kan ikke ha unngått å legge merke til denne lille bokhandelen i foajeen i første etasje, samt den lille kaféen i annen etasje som skal omdannes til cocktailbar på kveldstid. I arealer som ikke ble brukt til noe annet enn gjennomgangstrafikk, sitter det nå unge mennesker med pc-ene sin. Det holdes møter ved café-bordene og folk i strøket har fått en ny møteplass. Programmet for aktiviteter –foredrag, musikk og utstillinger – som tidligere var en anelse traust, har nå fått ny giv. Det inneholder alt fra foredrag i konflikten i Israel/Palestina til romfartssenter til skaldelære til nye perspektiver på Olsen-banden, via diskusjoner om sensur i barnelitteratur, Gerd Liv Valla, Tore Rem og Siri Hustvedt.

Intet nytt litteraturhus

– Skal Nasjonalbiblioteket bli en konkurrent til Litteraturhuset – hvis suksess du skal ha hovedparten av æren for?

– Vi bruker et sett med virkemidler – foredrag, samtaler, debatter og utstillinger – og de buker Litteraturhuset, og de bruker landets folkebibliotek. Men vi har helt forskjellige tema. Alle våre tema er bygget på samlingen vår, enten det er bøker, film, manuskripter, noter eller kart, sier Sira Myhre.

– Det var ikke fordi du angret på at du sluttet i Litteraturhuset i Oslo – som hadde en usikker fremtid før de ble kjøpt opp av Fritt Ord – slik at du ville lage deg et alternativt litteraturhus med tøffe samfunnsdebatter i tillegg til litteraturkvelder?

– Nei. Litteraturhuset-debatter er gjerne dagsaktuelle. Vi baserer oss oftere på historisk materiale, som når vi trekker frem Eilert Sundt, både hva han gjorde i sin tid, og om metoden hans brukes i dag. Alt vi gjør, speiler samlingen vår. Nasjonens hukommelse er ikke verdt noe om den ikke brukes.

– Du vil bekjempe både nazister og jihadister, skriver du i Dagsavisen. Så Nasjonalbiblioteket er ikke en av arenaene hvor du mener denne kampen bør foregå?

– Det ser jeg ikke for meg. Spalten min i Dagsavisen skriver jeg ikke som nasjonalbibliotekar. Jeg har søkt, og fått tillatelse til, å fortsett å ytre meg om dagsaktuelle tema som privatperson.

– Du som var så mye i mediene i din tidligere jobb, synes ikke det ble stille og kjedelig i Nasjonalbiblioteket at du måtte skape liv og røre og coktailbar? Hva blir det neste? Rap? Tango?

– Neppe. Men jeg syntes det var få folk her, det er sant. Dette huset er bygget for å huse mange hundre mennesker. Så jeg ville fylle salene ved siden av disse fantastiske Per Krogh og Axel Revold -veggmaleriene i trappeoppgangene. Vi er på vei. Publikumsantallet er tredoblet på tre år.

– Vil du bli ofte bli å se i cafeen selv, for eksempel med et cocktailglass i hånden?

– Jeg kommer til å ha en øl i hånden. Jeg liker cafeen med utsikt til Per Krogh-freskene. Han er en av mine favorittmalere. Og nede har vi Gustav Vigeland.

– Og i den lille stumfilmutstillingen dere har akkurat nå, er det en liten filmsnutt fra 1911 hvor Per Krogh danser erotisk dans kledd i Pierrot-kostyme…

– Er det Per Krogh? Den må jeg ned og se.

En del av eliten

En del av debatten på sosiale media for tiden – og til dels i tradisjonelle media – går på elite versus «folket». Aslak Sira Myhre kommer jo fra et ildrødt parti med liten sans for eliter, så det er fristende å spørre ham om hvordan det føles å være så til de grader vellykket. Selv om han altså kun er privatperson når han står på trykk i Dagsavisen.

– Clinton og Obama, Jens og Erna tilhører alle en elite som folk reagerer på, skriver du. Er du ikke selv en del av eliten – og hvordan opplever du det?

– Det er åpenbart at jeg er av eliten, på to måter. I kraft av rollen som nasjonalbibliotekar og i kraft av å være skribent og debattant har jeg tilgang til makt. Økonomisk tilhører jeg de øvre lagene av befolkningen. Men det betyr ikke hjernen min har sluttet å virke. Heldigvis har jeg en klassebakgrunn som gjør at jeg allikevel er i stand til å forvalte dette. Tror jeg.

– Hvordan gjør du det? Gjør du en øvelse hver dag for å unngå å bli høy på pæra?

– Ja, når man er kommet så høyt oppe i pyramiden som jeg har kommet, når man skimter toppen, kan det være vanskelig å se fundamentet. Derfor må jeg fortelle meg selv en historie hver dag, hver uke, hver måned, om at «dette dreier seg ikke om deg.» Det er ikke andre som står på ryggen min, det er jeg som står på ryggen til andre.

– Omgås du dette politiske elitesjiktet privat? Jens og Jonas?

– Jeg omgås ingen privat, sier han gravalvorlig. Jeg noterer meg at han kan spøke også, for han er vel neppe noen eremitt, og han fortetter – like dønn saklig: – Jeg jobber mer enn de fleste og er gift og har to små jenter. Når jeg har fri, er jeg med eldstedatteren min på fotball. Hvem jeg omgås privat, og hva er privat? Noe av det som skjer i disse settingene er at privat og offentlig flyter sammen. Du blir kjent med andre i det siktet du tilhører og jobber i, og dermed utvikler nettverket seg organisk.

– Hvilke politiske standpunkter – ikke alle, nevn noen – har du forandret siden du var leder i Rød Valgallianse?

– Jeg står fortatt på listen til Rødt og er medlem av partiet og betaler kontingenten hver måned. Stort sett har jeg ikke forandret grunnholdning, men er noe mer positiv til det norske demokratiske systemet og hvordan det virker, og til embetsverket. Du blir det du spiser. Jeg er embetsmann. Ellers er hukommelsen min så dårlig at jeg ikke alltid husker hva jeg mente før og hvor jeg har skiftet standpunkt.

Angst, sjenanse og skam

Aslak Sira Myhre trives «kjempegodt» som nasjonalbibliotekar, forteller han, nå som han er tre år inne i jobben. Jeg spør om han har en litt lavere profil nå enn da han var leder for Litteraturhuset, men han bedyrer at det kun er arbeidsbyrden som gjør at han er mindre synlig i offentligheten. Han er ansvarlig for 450 ansatte og skal utvikle norsk bibliotekpolitikk – det tar sitt. Det som har overrasket ham mest er «hvor lang tid det tar av arbeidsdagen å gjøre det mulig å gjøre det man skal og hvor lite tid og krefter det blir igjen til å faktisk gjøre det. Det er den største forskjellen når man kommer inn i staten.

Så skryter han litt av bibliotekarene – «så få mennesker som har en slik enorm innflytelse og betydning i samfunnet. Alle har en historie om en bibliotekar som har betydd mye for dem.»

– Hvilken har du?

– Alle de ansatte på Stavanger bibliotek kjente meg av utseende da jeg var ungdom. Min første jobb, i arbeidsuken ungdomskolen, var på biblioteket. Jobben var å legge plastfolier på bøker i kjelleren. Å jobbe i bibliotek føltes som å komme hjem. Det var alt jeg ønsket meg som 14-åring, og da jeg ble 40, fikk jeg lov.

– Du har sterke meninger, må du holde dem i tømme og være mer diplomatisk enn det som egentlig ligger for deg?

– Svaret er ja og har vært det lenge. Den største faren er når du slutter å være diplomatisk og har blitt sånn.

– Jeg husker jeg syntes du var veldig flink på TV da du var partileder, med rekordlangt hår. I hvilken grad har det spilt noen rolle for din karriere at du er så utrolig flink i media?

– Aner ikke. Er ikke god på sjølmeldinger. Men det som er sikkert er at å få adgang til offentligheten gir en masse gratis. Du får trening i å beherske kommunikasjonsformen, og det å bli sett i media gir deg lettere innpass hos andre som blir sett i media. Det er en form for makt. Samtidig er det flyktig. De som er i tenårene og tjueårene har ikke sett meg i den rollen. For dem er jeg ukjent, eller i beste fall nasjonalbibliotekar. Jeg fikk mye mer oppmerksomhet da jeg var politiker. Det er bra at politikken engasjerer folk mer enn bare det å være kjent. Bra for Norge. For politikken er viktig.

– Og så hadde du kort hår en stund, eller kortere, men nå ser jeg at det har vokst…?

– Jeg holder meg til langt hår så lenge det er der. Det forsvinner tidsnok, sier han kort. Ikke yndlingstema kanskje. Eller jeg er for personlig. Men han har jo snakket offentlig om personlige tema før.

– En bibliotekar jeg snakket med mener at du egentlig er introvert, men har en ekstrovert side som du tar ut i media?

– Jeg liker ikke slike motebegreper. Men hvis vi skal bruke det, så har bibliotekaren kanskje rett. Jeg synes det er lettere å innta en rolle på en scene og snakke med mange i et forum hvor jeg kommer i profesjonell sammenheng, men jeg kan være sjenert i sosiale sammenhenger hvor jeg ikke har noen rolle, men bare skal være meg.

– Til Fagbladet har du sagt: Men jeg er stort sett fylt av angst hver dag, så det er ikke noe nytt. Angst, sjenanse og skam er mine grunnfølelser….

– Fortsatt sant.

Drømte om å bli fotballspiller

«Det er mer enn nok av folk i dette landet som går på dans og drama for å bli skuespillere, musikere eller kunstnere allerede,» har Aslak Sira Myhre skrevet i sin spalte Dagsavisen. «I løpet av tre tideler av et sekund kan google finne 431.000 treff på den eksakte frasen «Follow your dream»….Om du skal snakke med ungene dine om hva de skal gjøre med livet sitt, foreslå at de skal gjøre noe nyttig. Noe som er bra for andre enn dem selv. Noe samfunnet trenger.»

– Men du selv har vel fulgt drømmen din?

– Jeg har aldri fulgt drømmen min, utbryter han heftig.

– Du sa jo at du drømte i hvert fall om å bli bibliotekar da du var 14?

 – Den drømmen som var det helt store for meg da jeg var gutt, var å bli fotballspiller. Det er ingen tvil om at jeg har hatt fantastisk kjekke jobber og store muligheter i livet, men de valgene jeg har tatt har kommet fra hva jeg syntes var av samfunnsmessig betydning, ut av en plikt. Forestillingen om at det kom ut fra meg er nettopp et tegn på det jeg kritiserer i teksten min i Dagsavisen. Samfunnet skal ikke formes etter hva du har bruk for selv, men ut fra hva folk trenger sammen. Jeg har ikke fulgt noen av drømmene mine. Jeg drømmer om å være i Ryfylke og bygge hus og hogge skog og fiske! Jeg drømmer ikke om å sitte på Gardermoen på vei til et eller annet møte. Jeg liker jobben min, men jeg har valgt den ut fra hva jeg synes er viktig.

– Hva håper du at barna dine blir?

– Det er det for tidlig å mene noe om. Og det er opp til dem.

Flink til å bone

Jeg må innrømme at jeg ikke har gjengitt Aslak Sira Myhre helt korrekt i dette intervjuet. For jeg burde vel ha skrevet på nynorsk, eller aller helst på den praktfulle sør-vestlandske dialekten hans. Men jeg kan ikke skrive nynorsk godt nok. Det kan ikke han heller, viser det seg.

 – Du har også skrevet at radikalt bokmål ser ut til å gå over i historien: «For meg er det som om skriftspråket mitt blir tatt fra meg.» Har du vært inne på å gå over til nynorsk?

– Foreldrene mine hadde valget da jeg begynte på skolen, men synes det var nok at jeg var den der rare AKP-ungen, sier han – her refererer han til foreldrenes politiske ståsted, ikke sitt eget.

– Så de valgte bokmål. Det er blitt skriftspråket mitt. Språk er viktig, så jeg synes ikke det bare er å finne et nytt som voksen. Jeg har ikke hatt tid og overskudd. Men jeg driver og fusker. Jeg svarer på alle henvendelser og mailer jeg får på nynorsk med nynorsk. Og tekster. En gang skal jeg skifte for godt.

– Du har mellomfag i historie og bonesertifikat som renholdsarbeider, leser jeg i Wikipedia Hvilke fordeler og ulemper ligger det i det å ikke komme fra Oslogryta og å være såpass selvlært som du er?

– Alle bør ha minst et grunnfag i historie. Og et bonesertifikat.

– Hva er det egentlig?

– Slik! Han boner et imaginært gulv med et imaginært redskap. –Det er vel ikke så mye brukt nå. Jeg vasket og bonet gulv i to år. I Stavanger kommune, Rogaland sykehus og på Rosenberg verft og mange andre plasser.

– Hva har du lært som renholdsarbeider som kommer godt med i jobben du har nå?

– Jeg lærte å vaske og hvordan det er å ha et repetitivt arbeid som du utfører hver dag, uten kolleger, uten mobil, langt ute på en skole eller barnehage et sted. Jeg var den eneste hvite, de andre var innvandrere. Du bruker kroppen. Jeg fikk fysisk erfaringen i en vanlig jobb hvor få kommer til pensjonsalderen uten å ha blitt skadet i forkant. Faget historie gir – sammen med en vaskejobb – grunnlag for å forstå hvordan samfunnet er bygget opp og hvorfor det er blitt som det er blitt.

-- Av Nina Kraft, frilansjournalist

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode