Jeg kan ikke lese … !

. i kategorien Nr. 5 - 2011

Aktuelt-11«Jeg hater å lese, jeg vil aldri lese mer i mitt liv», sa min sønn lavmeldt til meg da han gikk i 2 klasse. Han tilføyet «men jeg vil at du alltid skal lese høyt for meg».

Av Ine Marit Torsvik Bertelsen

Det er ingenting som engasjerer meg mer en lesepolitikk, det er ingenting som er viktigere. At vi er i en brytningstid når det gjelder ferdigheten å kunne lese blir vi minnet om hver dag. Utfordringene vedrørende leseproblematikken blir flere, mer mangfoldige, krevende, vi får nye begreper vi må forholde oss til og teknologien forsterker og understreker behovet for en sterkere statlig styring av lesepolitikken. Behovet har vært uttalt lenge, det vi trenger er en helhetlig og sektorovergripende lesepolitikk. Eller kanskje vi har det, bare vi velge å ikke iverksette den? Eller den er så fragmentert mellom kulturdepartementet og kunnskapsdepartementet at vi ikke ser den?

Statlig lesepolitikk. Gjennom stortingsmelding om bibliotek (St.meld. nr. 23 (2008-2009)) vedtok Stortinget å markere året 2010 som et Nasjonalt Leseår. Meldingen ble fulgt opp i statsbudsjettet hvor vi kunne lese at ”I 2010 foreslår regjeringen en budsjettmessig oppfølging av bibliotekmeldingen. Dette omfatter midler til gjennomføring av et leseår i 2010 som start på et leseløft i perioden fram mot 2014” For leseløftet 2011 har man valgt ut bibliotek og lesestimuleringstiltak for barn som satsingsfelt.

Jeg er den første til å innrømme at resultatet av den nasjonale lesepolitikken kanskje ikke svarte til de høye forventningene noen av oss hadde til prosjektet «Leseløftet 2011 – 2014». Er det slik at de utallige millionene som var og er bevilget til prosjektet er kommet lesesvake til gode? Kunne prosjektet vært administrert på en annen måte? Er det riktig å la Nasjonalbiblioteket lyse ut midlene til ymse, tradisjonelle, kjedelige prosjekter innenfor biblioteksektoren? Eller? Heldigvis har vi to år igjen av leseløftet, to år til å kunne styrke den nasjonale lesepolitikken og dermed også leseferdighetene i befolkningen hvis vi vil.

Vegring mot iverksetting? Rapportene, forskningsprosjektene, stortingsmeldingene og innspillene fra interesseorganisasjonene er entydige, vi har utfordringer og de er mange. Flere og flere kan ikke lese. Gruppen funksjonelle & digitale analfabeter er heterogen. Jeg undrer meg derfor på hvorfor vi, med den kunnskap vi besitter, ikke gjør nok for å styrke leseferdighetene i samfunnet?

Jeg kan ikke glemme TF-rapport nr. 249 « Evaluering av bokavtalen» - produsert av Telemarkforskning hvor de utvikler en matematiskformel for utregning av litteraturpolitikken.

M = α + β1 DB +β2 X t + β 3 t + u

«M er en malvariabel, enten delmal eller hovedmal, i litteraturpolitikken. Det kan vare for eksempel boklesing eller bokpriser, og disse er avhengige variable i analyseopplegget».

Hovedformålet med evalueringen er å vurdere hvilken effekt Bokavtalen har hatt som litteraturpolitisk virkemiddel. Jeg undre meg på hvorfor Kulturdepartementet nok en gang har bedt om en utrdening om litteratur- og språkpolitiske virkemidler og er spendt på hva gruppen Oslo Economics, Simonsen advokatfirma og Oeconomica forventer å finne denne gang som avviker fra tidligere funn, en ny formel?

Fra Nasjonal lesepolitikk til kommunal lesepolitikk. Etter å ha jobbet med nasjonal lesepolitikk i en del år har jeg mistet helt troen på barne- og ungdomslitteraturen i bokform. Trenden i Europa er at barn om kun kort tid velger å ikke lese bøker. Det nye lesemønsteret blant de unge debatteres daglig i media. Den viktigste saken for barne- og ungdomsforfattere virke å være opprettelse av en Nordisk Råds barnebokpris, men hva skal du med en pris når det om kort tid ikke lenger finnes rendyrkede barnebøker?

For meg er lesepolitikk så viktig at jeg har nå valgt å gå inn i kommunestyret der jeg bor for å kunne være med på å styrke bibliotek- og skolesektoren i min kommune. Utfordringene blir mange, men kanskje påvirkningsmuligheten til praktisklesepolitikk er desto større.

Jeg kan ikke lese …!

Viktig politikk. Jeg var i møte med ungdomsskolen sist uke for å få hjelp til å tilrettelegge skolehverdagen for min sønn som har en meget sjelden øyesykdom som gjør at det å lese er vanskelig, men ikke umulig. Bøker har aldri vært et alternativ for han, vi har måtte finne andre lesetreningsmåter for å styrke leseferdigheten hos ham.

Jeg snakket lenge med norsklæreren som hadde lang erfaring med å undervise i språk. Han uttrykte at «det er ingen som leser bøker i dag, ikke kan de skrive heller, de skriver bare et sms-språk og hvor langt vil de komme med det? De flinke elevene klarer seg alltid, uansett, men det som bekymrer meg er at de svake elevene bare blir flere og flere, og det er ingen ting jeg kan gjøre for å hjelpe dem».

Utfordringene står i kø i kommunen, ikke bare i skolesektoren men også ved biblioteket hvor utlån har sunket med syv prosent fra i fjor. Det er mer enn noen gang før.

Lesepolitikk har aldri vært viktigere.

 

 

 


Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode