Katalogisere med sverd: samuraibibliotekarens vei

. i kategorien Nr. 5 - 2011

Om du spør en bibliotekar hvilke tenkere som er viktige å vite om får du nok raskt Ranganathan og Dewey som svar. Om jeg i tillegg svarer Miyamoto Musashi vil muligens de færreste vite hvem det er, og de som vet kunne nok lurt på om jeg forstod spørsmålet riktig. Likevel mener jeg at Miyamoto Musashi er en mann bibliotekarer bør vite noe om, og kanskje til og med lese noe av.

Av Jimi Thaule, bibliotekar ved Læringssenter og bibliotek ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Musashi ble født inn i en samuraifamilie i Japan mot slutten av 1500-tallet. Dette var en voldelig periode i Japans historie, og Musashi kjempet ikke bare i krig, men var også en vellykket duellant. Som samurai fulgte Musashi bushido, som direkte oversatt betyr “krigerens vei”. Det er en streng filosofisk kodeks som henter inspirasjon fra taoisme, shintoisme, konfusianisme – men mest av alt zenbuddhisme, hvor do (tao) er et viktig begrep som betyr vei. Man skal finne sin vei, og følge den gjennom livet. Under Tokugawashogunatet (1603-1868) utviklet bushido seg til å bli så mye mer enn en kodeks for krigere. Idet samuraiene gikk fra å være krigere til å være administratorer, kunstnere og forvaltere ble også bushido forvandlet.

Bushido er en såkalt dygdsetikk, som legger vekt på subjektets motivasjon og personlighet fremfor handlingers intensjon eller konsekvenser. Det er dyd som står i fokus, og en dydig person er en god person – eller rett og slett dugende. Det er en tanke ikke langt unna det vi finner i antikkens Hellas, men i en vesentig annerledes historisk kontekst. Kodeksen ble utformet over lang tid, og den første boken om bushido ble skrevet allerede på 1200-tallet, omtrent samtidig som det første shogunatet oppstod. Når jeg trekker frem Musashi er det fordi han var en av dem som bidro til å gi bushido et innhold utover det krigerske. Blant annet var Musashi en mester med malepenselen.

Bushido bruker naturlig nok kamp som allegori for hvordan man skal leve livet sitt. Tittelen på dette lille essayet spiller på tanken om at man skal leve med skarpt sverd. Når man trener kendo (sverdkunst) bruker man tresverd, men ideen er at man skal fekte som om sverdet var ekte – og slik skal man også leve. Enten man maler kaligrafi, duellerer eller katalogiserer i Bibsys så skal man tenke at sverdet er skarpt og at tap innebærer døden. Det handler altså om fokusert nærvær og vilje til å være den beste på sitt felt. Man skal føle på livet i alt rundt seg, og i seg selv og bruke denne energien aktivt.

Bushido er basert på syv dyder: rettskaffenhet, mot, godhet, respekt, ærlighet, ære og lojalitet og en god samurai følger disse i alle gjøremål. Det er også gode dyder for en bibliotekar, men jeg vil spesielt trekke frem mot og ære. Som bibliotekarer er de fleste av oss offentlige embedspersoner og legger kanskje større vekt på lojalitet og rettskaffenhet enn disse to. Det er litt synd, for mot og ære handler om yrkesstolthet og viljen til å forme sin egen verden. Som bibliotekarer sitter vi på stor ekspertise, kompetanse og kunnskap – men vi bærer den ikke villig frem for verden og det er ikke sikkert samfunnet rundt oss oppfatter på samme vis. Vi må tørre å stikke hodet frem, og når vi gjør det skal vi huske på at sverdet vårt er skarpt. Vi følger bibliotekarens vei, og det er ikke noe å gjemme under teppet.

Musashi var som nevnt en viktig aktør i en brytningstid med overgang fra et krigersk til et langt mer fredelig samfunn. Etter slaget ved Sekigahara i år 1600 (Hvor Musashi etter legenden kjempet på den tapende siden) og frem til “åpningen av japan” i 1845 var Japan preget av fred og perioden kalles til og med “pax tokugawa” av noen (etter det latinske ordet for fred, og slektsnavnet til shogundynastiet). Det var ingen kriger for samuraiene å utmerke seg i, og de måtte tilpasse seg den nye tiden. Som adelige i et føydalsamfunn ble deres plikter raskt mer samfunnsorienterte og interessene gikk i retning av filosofi og kunst, samtidig som man beholdt krigerens vei som grunnlag. Samuraiene var rett og slett samfunnets bærebjelker, helt fra shogunen på toppen, via de lokale guvernørene og ned til den enkelte embedspersonen. Det er til en viss grad en analog situasjon til den vi bibliotekarer må forholde oss til i dag – selv om vi knapt kan kalles adel. Vi har riktignok ikke spesielt krigersk bakgrunn, og det norske samfunnet er også ganske fredelig og tilpasset vår type virksomhet, men vi står likevel midt oppe i store forandringer for vår virksomhet og informasjonsnavigasjon er i ferd med å bli en like viktig søyle i vår økonomi som føydaladelen var i Japan under samuraitiden.

Tittelen på essayet er samtidig litt ironisk ment, siden de færreste av oss katalogiserer spesielt mye i dag. Yrket har endret seg, og vår dygd må følge etter. Vi lever i et informasjonssamfunn av en helt annen type i dag, enn for 15 år siden. Det kan det ikke være tvil om. Klassifikasjon og katalogisering er fremdeles en stor del av bunnen i vår profesjon, men det er kommet så mye mer til. Hvem hadde egentlig sett for seg hvor mye IT-kunnskaper vi skulle besitte anno 2011, om man ble spurt på midten av åttitallet?

Her ligger også en aldri så liten advarsel. Da admiral Perry tvang shogunatet til å erkjenne at verden rundt Japan eksisterte førte det med seg forandringer av ymse slag. Det var motvillige forandringer, men de kom like ubønnhørlig som en naturkatastrofe. En av dem var at keiserens makt ble “restaurert” under keiser Meiji (1868-1912) på bekostning av shogunatet. Dette medførte opprettelsen av en hær og samuraiene ble fratatt privilegiene sine. Bushido som ideal forsvant ikke, men ble nå et bærende prinsipp for en ny og folkelig nasjonal ideologi, snarere enn en kodeks for samfunnseliten. Evnen til å tilpasse seg var det så som så med, og i 1871 fikk det tragiske følger og et stort antall samuraier døde i et fånyttes opprør mot den nye staten. Selv om de fleste nok har en idé om at et velrettet slag med AACRII kan forårsake skader så er det nok ikke så aktuelt at bibliotekarer skal gripe bøkene og gjøre opprør.

Derimot er det en tanke om at dersom vi ikke møter fremtiden før den møter oss kan vi bli akterutseilt. I dagens japanske samfunn er samuraien et symbol, og for noen et ideal, men det er det hele. Det er ingen samuraier igjen. Parallellen til fremveksten av informasjonssamfunnet er klar. I økende grad blir ferdigheter og oppgaver som tradisjonelt sett har vært vårt domene nødvendig å mestre for “vanlige borgere”.

Vi og vår informasjonskompetanse blir aldri overflødige, og vi forsvinner ikke, men vi får konkurranse. For eksempel viser undersøkelsen Bok og Bibliotek gjorde om folkebibliotek (Bok og Bibliotek 3/2011) at mange oppfatter litteraturhusene som en trussel mot folkebibliotekets finansielle grunnlag. Noen er bekymret, det er ikke jeg. Ikke minst ser vi at grensene for hva et bibliotek er, og hva vi kan låne ut blir utvidet. Det er ikke lenger film og musikk som er det nye og radikale utlånsmaterialet, det er skateboard. Ethvert samfunn er i konstant endring, og slik er det også med bibliotekene – både fordi vi selv tar initiativ, og fordi andre institusjoner kommer inn på «vårt» territorium. På mange måter kan man bruke duellering som en allegori for vår posisjonering i forhold til konkurrentene våre, og vi må våge å være best på vegne av vår seier.

Bushido har lenge vært populær som inspirasjonskilde og allegori i næringslivets øverste strata, sammen med Sun Zis legendariske lærebok i krigskunst. Det handler blant annet om å gripe initiativet, og å forme slagmarken før den former deg, og å tro på sin egen suksess. Samuraiene mente at den som hadde størst sakki, blodtørst, nesten alltid seiret i en duell. Man må tørste etter seier – om ikke akkurat blod. I en duell er det ingen sølvmedalje, og man må våge å ville være best.

Samuraiens dygdsetikk lar seg lett oversette til turbokapitalismens og finansakrobatenes verden, men jeg tror faktisk vi har mer å hente siden vår dygd som bibliotekarer er både bredere og mer ansvarsbevisst. Samuraiene var ikke bare blodtørstige krigere, de var også kunstnere, administratorer og filosofer. På vegne av vårt yrke, våre institusjoner og våre egne stillinger skal vi ikke være redde for å gå i duell, og vi skal gjøre det med fundament i de dydene biblioteket står for: åpenhet, demokrati, ytringsfrihet og retten til informasjon. Dette er en oppgave vi skal ivareta med ære og mot, men også med ydmykhet og kløkt. Det er ingen andre som har vår unike posisjon i informasjonssamfunnet. Det er ikke noe å skjule, det er noe å fronte – og videreutvikle i humanismens tjeneste. Det er en stor oppgave som hviler på oss, og vi skal kjenne på vekten av den når vi bærer den, men samtidig være klar over at den ikke for stor for oss. Når vi går i duell skal vi ikke utslette våre motparter, men vi skal utvikle oss til å være den beste tilbyderen av vår kompetanse og våre tjenester.

Fra tid til annen kommer det opp debatter som handler om bibliotekets rolle i dagens, og fremtidens samfunn – og temperaturen kan bli høy. Ikke minst kommer debatten opp når det er snakk om bibliotekarutdanningen. Hvem skal ivareta skolebiblioteksopplæringen? Hvem skal drive utviklingen? Skal vi være generalister, akademikere eller hylleryddere? Skal det være bøker, eller skal det være filer som er vårt fokus? Noen ønsker seg tradisjonelle biblioteker, mens andre knapt vil være et bibliotek overhodet. Jeg tror vi kan ta vare på både tradisjonelle og moderne aspekter i en og samme organisasjon, men vi må våge. Samuraienes lærdom er enkel: du skal ha tro på at du lykkes med det du gjør, og du skal tro at du er den beste til jobben. Alternativet er utslettelse. I konkurransen om midler, oppmerksomhet og anseelse kan det lønne seg å ikle seg en samurais rustning, og lukke hendene om et skarpt sverd – om enn aldri så imaginært.

 

 


Kommentarer   

0 #3 Jimi 17-11-2011 21:09
Takk for god kommentar Tormod. :-)
Siter
0 #2 Tormod Haglund 09-11-2011 06:40
...himmel! :o
Bibliotekarer, mente jeg. Fortreffelig arena å skrive fagtittelen feil, gitt.
:s
Siter
+3 #1 Tormod Haglund 09-11-2011 06:37
Meget velskrevet, og en flott allegori på et utdøende (?) fags utfordringer i et moderne overflodssamfunn og dettes overdrevne, ufiltrerte og lite systematiserte informasjonsflom.
Personlig håper jeg biblotekarenes rolle og posisjon ikke bare ivaretas, men at statusen heves og gis den respekt den fortjener.

Uten dyktige biblotekarer blir samfunnet fattigere...
Siter

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode