Kommentar til Marite Juul og Erling Bergan

. i kategorien Aktuelt

debatt 11Å insistere på at krenkinger er et adekvat virkemiddel for å fremme grunnleggende verdier som ytringsfrihet og pluralisme, sannhetssøking, demokrati og fri meningsdanning, er like dumt som – og tett beslektet med  - troen på tukt og straff som pedagogisk virkemiddel. Å være kritisk til krenkinger som sentralt virkemiddel i det flerkulturelle samfunnet for å fremme integrasjon, betyr ikke å bøye av og gå utenom.

Globalisering og digitalisering er trender vi ikke kan stoppe og stenge oss ute fra. Begge deler skaper nye utfordringer når det gjelder offentlighet og ytringskultur. Globaliseringen leder for eksempel til at vi får grupper og miljøer i landet som - i motsetning til meg som hvit, mann, professor og norsk statsborger eller Marite Juul som hvit, kvinne, norsk statsborger og bibliotekar - ikke er sosialisert inn i en del verdier som vi ser på som selvsagte og grunnleggende. For eksempel pluralisme med hensyn til livssyn og religion, ytringsfrihet, like rettigheter for kvinner og menn, aksept for ulike seksuelle legninger osv. Slike verdier kompromisser vi ikke med. Hvordan integrere dem som tilhører andre kulturer inn i dette grunnleggende verdisystemet, samtidig som vi åpner opp for mangfold? Det er utfordrende. Og det er en annen utfordring enn den Øverland grep fatt i på 30-tallet for svekke bispekollegiets og presteskapets – den tradisjonelle norske elitens – kvelende og begrensende hånd over offentlig debatt.

Den offentlige debatten skal fremme noen grunnleggende verdier, for eksempel toleranse og respekt for menneskerettighetene. Eller som det står i grunnlovens paragraf 100: Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. For noen generasjoner siden var tukt og straff anerkjente pedagogiske virkemidler i skole og oppdragelse. Slike virkemidler er det svært få som tror på lenger – kanskje bortsett fra noen ytterliggående kristenfundamentalister for eksempel i miljøet rundt Dagen/Norge i Dag, som nå, paradoksalt nok, er blitt sengekamerater med ytrings- og krenkingsfundamentalistene. Å insistere på at krenkinger er et adekvat virkemiddel for å fremme grunnleggende verdier som ytringsfrihet og pluralisme, sannhetssøking, demokrati og fri meningsdanning, er like dumt som – og tett beslektet med  - troen på tukt og straff som pedagogisk virkemiddel. Å være kritisk til krenkinger som sentralt virkemiddel i det flerkulturelle samfunnet for å fremme integrasjon, betyr ikke å bøye av og gå utenom.

Da Einar Førde i sin tid ble Kirke og undervisningsminister sa han noe slikt som at «eg skal ta bispane i handa og leie dei inn i politikkens rike». Ikke krenke og skremme dem inn.

Når jeg ikke har svart på utfordringene fra Marite Juul og Erling Bergan før nå, er det fordi jeg er akkurat kommet hjem fra en tre ukers ferie i Myanmar – et land dypt forankret i buddhisme, men samtidig med etniske minoriteter som det buddhistiske flertallet undertrykker, for eksempel rohingya –folket, som er blitt beskrevet som verdens mest forfulgte minoritet. Min grunnleggende religionskritiske innstilling sammen med min kritiske holdning til denne undertrykkende praksisen fra buddhistenes side, gjorde at jeg vurderte å ta i bruk min ytringsfrihet. Under mine mange tempel- og pagodebesøk hadde jeg for eksempel planlagt å gi uttrykk for min holdning ved å iføre meg en T-skjorte påført ytringen «Fuck Buddhism» og med en karikatur av Buddha tegnet som kakerlakk.

Ville jeg da ha blitt en ytringsfrihetens helt? Naturligvis ikke. For det første vil nok de aller fleste si at som gjest gjør man ikke slikt. Det er bare udannet, pøbelaktig og usivilisert.  Men når vi sier det, sier vi samtidig at det faktisk finnes en dannelsesnorm som bør gå foran ytringsfrihetsnormen. Ikke nødvendigvis foran retten til å ytre meg akkurat som jeg vil når jeg vil, hvor jeg vil og i den form jeg vil, men riktigheten av det og det kritikkverdige ved det.

Og så er det jo slik at den type ytringer som jeg vurderte å ha på min T-skjorte, ikke kan sies å holde et nivå som fremmer demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdanning. Her skiller den og mange av dagens aktuelle krenkinger seg fra Øverlands velformulerte og siviliserende provokasjon fra 1930-tallet. I opphavsretten opererer man med begrepet verkshøyde. Det er nok mange av dagens krenkende ytringene som ligger noe tilbake når det gjelder verkshøyde.

Menneskers holdninger og verdier er i ulik grad konstituerende for deres identitet. Når vi vet at vi beveger oss inn i et felt der vi vet – og som regel vet vi det – at  holdninger i sterk grad er identitetskonstituerende, bør vi være særlig varsomme med krenkende utsagn dersom vi skal få til en fruktbar kommunikasjon. Diskuterer vi formuesskatt eller innvandring eller privatisering av NSB eller religion og livssynsundervisning i skolen, kan vi harselere og gjøre narr så mye vi bare vil. Men på andre felt er det annerledes.

La oss ta et eksempel langt unna alle karikaturstrider og debatter om islam- diskusjonen om hvorvidt Norge bør tillate surrogati eller ikke. Det er åpenbart at dette er et tema som reiser viktige etiske problemstillinger som vi ikke kan skygge unna. Debatten må tas. Vi kan ikke bøye av og gå utenom ved å late som om de etiske dilemmaene ikke eksisterer. Men samtidig er det slik at noen foreldre faktisk har valgt å bli foreldre ved hjelp av surrogati. Alle forstår at for dem og for deres barn er dette noe som er konstituerende for selve deres liv og deres personlighet samtidig som det er et tema som må diskuteres i offentligheten. En debatt preget av harselering, krenkende utsagn og mangel på respekt vil da være grunnleggende feil: En slik debattform vil være uetisk fordi den er respektløs og den vil være kontraproduktiv fordi den vil sette bom for enhver kommunikasjon.

Krenkingsaktivisten framfor noen i norsk offentlighet har vært Børre Knudsen. Jeg vil anta at de fleste som nå argumenterer for krenkingenes nødvendighet – Juul og Bergan inkludert – ikke uten videre går god for ham som en ytringsfrihetens helt. Og når man tar avstand fra Børre Knudsens krenkinger, er det sannsynligvis nettopp fordi han angrep dem han krenket i et spørsmål som berørte dem i kjernen av deres personlighet.

Kan dette overføres til den aktuelle diskusjonen? Jeg tror det.

«Audunson er mann, hvit, professor, norsk statsborger og, så vidt jeg vet, heterofil», skriver Marite Juul. Implisitt: Ferdig med ham. Den formen for utdefinering kalles hersketeknikk.

- Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd JBI

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode