Kong Dewey og reolene

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 6 - 2015

leder 11Det er i år 75 (teksten sto på trykk som leder i Bok og Bibliotek nr 6/2015, red.anm.) år siden vi fikk bibliotekarutdanning i Norge. Dette feieres med konferanse og bok i regi av Høgskolen i Oslo og Akershus – og flere artikler i denne utgaven av Bok og Bibliotek. Men under den offisielle godstemningen ulmer det. Vi så det tydelig i den rolle- og kompetansedebatten som gikk i biblioteksektoren i høst, i kjølvannet av Deichmans stillingsannonse for den nye Tøyen-filialen. Jeg skal ikke kommentere de forskjellige posisjonene i debatten, men heller peke på et spennende innlegg fra Niels Windfeld Lund på Biblioteknorge. Her skriver han blant annet:

«En mulighed, i det mindste som tankeeksperiment og for at komme videre i diskussionen, er at man siger, at ALLE som arbejder på bibliotek pr. definition er bibliotekarer i stedet for at knytte det til bestemte uddannelser, så ville man have mulighed for at diskutere også på lokalt plan, hvad en bibliotekar skal kunne for at fungere optimalt i dagens biblioteker.»

Dette er både radikale og forsonende tanker. De er radikale fordi de setter spørsmålstegn ved hvor nødvendig det er å ha – eller kanskje at alle har – bibliotekfaglig utdanning i et bibliotek. De er forsonende da de ønsker å styre unna den skyttergravskrigen vi ofte havner i når vi snakker om bibliotekarer og «de andre», altså de uten bibliotakarutdanning.

Synspunktene på hva som er viktig å kunne i et bibliotek, er mange. La oss ta noen klipp: I et intervju i Bok og Bibliotek nr 5/2016 (side 27) sier nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre: «De bibliotekfaglige kjerneoppgavene kan man lære teoretisk, mens for eksempel arrangementer, debatter og til dels formidling, er noe man først og fremst lærer gjennom praksis.»

I samme utgave (side 29) setter bibliotekar Henriette Primberg kundebehandling i sentrum. Hun sier: «Det viktigste for meg er kundebehandling. Jeg tenker at det er der vårt fokus skal være.»

I det bladet du nå har i hendene, sier biblioteksjef Kristin Danielsen ved Deichman at det er viktig med sammensatt ekspertise i et bibliotek, og at hensynene kan være flere enn rent formelle: «For enkelte stillinger vil alder, kjønn, erfaring, personlige egenskaper, hvilket team personen skal inn i og så videre, være vel så viktig som en formell utdanning.» (s. 40)

På side 28 tar bibliotekar Birger Brynildsen opp tråden fra Henriette Primberg og trekker en parallell til næringslivet: «Jeg har hatt mer nytte av tre ukers kundeservicekurs på Netcom og 7-eleven enn det de tre årene på høgskolen forberedte meg til.»

La oss vende tilbake til innlegget fra Windfeld Lund. Han sier: «Der har altid så længe der har været noget man kunne kalde faguddannede bibliotekarer været en til tider heftig diskussion om hvad de skal kunne, hvad deres kernekompetence skal være, om forholdet mellem uddannelse og «virkeligheden».»

Jeg kjenner meg igjen i det han skriver. Da jeg gikk på Statens bibliotekhøgskole i 1983-1986 diskuterte vi også rolle og kompetanse så det dugget på vinduene. I dag vet jeg at utdanning bare er ett skritt på veien til en jobb, de neste skrittene drives av praksis, personlige egenskaper og av og til tilfeldigheter. Men – vi har altså en profesjonsutdanning i Norge og det er viktig at den peker i riktig retning. Ellers kan vi fort bli rammet av Kodak-effekten: Fra å være folkets store filmleverandør med utsalg på hvert gatehjørne, ble Kodak offer for den digitale utviklingen. I dag holdes et kraftig krympet Kodak i live av en håndfull eksklusive regissører som fortsatt sverger til å lage spillefilm på analog måte. Overført til vår virkelighet: Det er viktig at morgendagens bibliotekarutdanning ikke beveger seg framover med blikket i bakspeilet mot en tid da Kong Dewey fortsatt regjerte med streng hånd i en gullalder tuftet på reoler.

- Odd Letnes, redaktør

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode