Kultur for kvalitet i høyere utdanning

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 2 - 2017

Realfagsbiblioteket på UiO var stedet der kunnskapsminister Røe Isaksen lanserte den nye stortingsmeldinga om utdanningskvalitet i høyere utdanning. Vi bibliotekfolk vet at bibliotek kan brukes til atskillig mer enn som dekor for pressekonferanser og TV-innslag.

I et innspill til meldinga før den ble skrevet, pekte jeg på at når det kommer en ny stortingsmelding om høyere utdanning, hiver bibliotekarene seg over den for å lese hva som står om oss. De siste 20-30 åra har det stort sett vært en rekke honnørord slik som at «biblioteket er universitetenes hjerte» osv. Det spesielle med denne meldingen er at den ikke engang inneholdt noe slikt tomprat. Den inneholdt nemlig ikke et eneste ord om bibliotek.
    Når dette blei påpekt sa kunnskapsministeren i et intervju med Klassekampen 22. 2. at «det at det ikke står noe om bibliotekene i stortingsmeldingen, var en god og betimelig påpeking. Det ser jeg. Vi burde ha nevnt bibliotekene, fagbibliotekene og universitetsbibliotekene». Spørsmålet er hva som nå skjer videre. Vil politikerne i utdanningskomiteen rette opp dette? Det får vi vite i løpet av våren. Mitt inntrykk etter å ha deltatt på høring om meldinga i Utdanningskomiteen 15. mars, er at komiteen vil si noe om bibliotekets betydning i utdanningskvalitet. Også Forskerforbundet påpekte at kvalitet i utdanningen også henger sammen med gode bibliotekressurser. Fra venstresida i komiteen var man svært oppmerksom på kritikken fra bibliotekhold, og fra høyresida var man opptatt av å si at «det ikke var vondt ment». Komiteen avgir sin uttalelse 30. mai.

Det er ikke stor uenighet om retningen som stortingsmeldinga peker ut. Innvendingene går på at planen ikke er nok konkret, ikke nok forpliktende. Men slik er de fleste stortingsmeldinger, de er ikke budsjettdokumenter. Innen høyere utdanning er det i tillegg tradisjon for stor autonomi til institusjonene. Departementet setter noen mål, men sier lite om finansiering av dem. De vil heller ikke detaljstyre institusjonene i hvordan målene skal oppnås. At regjeringa ikke nevner bibliotek i stortingsmeldinga, kan derfor oppfattes som om bibliotekpolitikk overlates til den enkelte institusjon.

På den annen side brukes det mye ressurser på fagbibliotek. Ca 1700 årsverk og en halv milliard til innkjøp av medier. Da bør man forvente at regjeringa har et bevisst forhold til hva som skal være bibliotekets bidrag i utdanningen. Det kunne være verdt en egen stortingsmelding, men det er også en god anledning når temaet er utdanningskvalitet og stortingsmeldinga ellers omfatter områder der biblioteket kan komme med viktige bidrag.
    Slik jeg oppfatter det er hovedutfordringene i meldinga hvordan vi kan hindre frafall, hvordan vi kan få en læring som er mer tilpasset digitaliseringa med større krav til kritisk tenking og kildekritikk, og ikke minst gode og hensiktsmessige arbeidsplasser for studenter.

Departementet er bekymret for frafallet blant studenter. Mange undersøkelser bekrefter bibliotekets rolle for redusert frafall. For eksempel viser en undersøkelse ved University of Minnesota at biblioteket hadde stor betydning for første-års-studentenes faglige utbytte. De som brukte biblioteket fikk bedre karakterer og hadde mindre frafall. Bibliotekarforbundet påpekte under høringa at det trengs mer forskning på norske forhold.
    Det er naturlig å tenke at bibliotekets rolle som tilrettelegger for kunnskapsressurser kan ha betydning for studieresultater. Men jeg tror det viktigste – særlig med tanke på frafall – er biblioteket som fysisk arbeidssted. Ved Læringssenter og bibliotek her ved HiOA gjennomførte vi en brukerundersøkelse blant studentene våre. Vel 81 % svarte at de brukte det fysiske biblioteket. Bare 11% sa at de foretrakk å arbeide andre steder enn i biblioteket.

Etter noen år med usikkerhet om de akademiske bibliotekenes framtid i lys av digitaliseringa, er det mange som mener at bibliotekene nettopp er en institusjon som passer til kravene i et samfunn med mye digitalisering. Rektor Ole Petter Ottesen sa det slik ved gjenåpningen av et fornyet HumSam-bibliotek nylig: «Jeg mener at biblioteket er selve ryggraden også i det 21. århundrets universitet. Betingelsen for å forbli relevant, er at bibliotekene utvikler seg i takt med endringene i studentenes læring og livsstil, og i takt med teknologienes begrensninger og muligheter.» Ottesen viste også til stortingsmeldinga som nettopp var kommet: Vi innfrir meldinga allerede etter en uke, sa han. Det han tenkte på var stortingsmeldingas påpeking av behovet for effektive men gode arbeidsplasser for studenter, arbeidsplasser som ville være attraktive i framtida.
    «Flipped classroom» er at studentene ser forelesningen på film på mobil, nettbrett eller storskjerm. Ofte sitter de nettopp i biblioteket i grupper. De kan stoppe forelesningen når de ønsker hvis det er noe de trenger å diskutere, mens de kan spole fram hvis det er noe de mener de ikke trenger å høre.
    I Stortingsmeldinga vises det til en undersøkelse fra Universitets- og bygningsstyrelsen i Danmark som viser at innføring av nye teknologier ikke har minsket behovet for å ha et fysisk sted å møtes, men måten områdene blir brukt på, har endret seg. Fokuset er flyttet fra faste plasser for studenter til fleksible plasser som brukes på skift.
    Det er også vår erfaring. Derfor omtaler vi biblioteket som arbeidsfellesskapet i den digitale tidsalder. Studentene trenger et fysisk sted å møtes. Ikke for å sitte aleine, men for å sitte sammen, og jobbe sammen. Ulike digitale hjelpemidler må være tilgjengelige samt ulike typer arbeidsplasser og gjerne en sofa å slenge seg i. Det er hensiktsmessig å konsentrere disse læringsmiljøene til bibliotekene fordi studentene vil møtes på et sted der alle ressurser finnes, og fordi det ikke er nødvendige med faste plasser. Å bygge opp separate områder med arbeidsplasser knyttet til de enkelte fagmiljøene vil være veldig ressurskrevende og ikke oppleves som mer attraktivt.
    På en workshop om gode studentarbeidsplasser her på HiOA nylig, var et av spørsmålene som skulle drøftes om studentarbeidsplasser skulle være i biblioteket eller i nærheten av det enkelte fagmiljø. Det enkelte fagmiljø, ble det spurt: er det lærernes kontorer? Studentene tramper vel ikke akkurat ned lærerne på kontorene, og om de gjør det anses det ikke som noen fordel. Da er det viktigere å diskutere om vi skal ha et bibliotek eller flere spredt på campus, men arbeidsplassene bør være i biblioteket.
    Biblioteklokalenes mangfoldige roller bekreftes gjennom Studentundersøkelsen til LSB her på HiOA: 31 % av studentene sier de kommer til biblioteket for å bruke PC, enda flere for å skrive ut. 64% sier at de kommer for å arbeide med oppgaver, 45 arbeider med pensum, 22% kommer for å treffe venner, 9 % slapper av i biblioteket og hele 33% spør bibliotekaren eller får veiledning.

Departementet skriver at kildekritikk og kritisk tenkning blir viktigere.  Å finne fram til informasjon, vurdere den og bruke den etisk og slik at man unngår plagiering, er nettopp en kjernekompetanse i bibliotekene. 100.000 studenter deltar på opplæring i bibliotekene hvert år, men innsatsen kan styrkes, ikke minst gjennom digitale lærepakker.  Mange bibliotek har også startet studieverksteder eller skriveverksteder som lærer studentene å skrive faglige oppgaver.

Stortingsmeldinga sier at undervisningen skal være forskningsbasert. Det pekes på at læreren må involvere studentene i sin egen forskning. Men både læreren og studenten trenger ferdigheter for å finne forskningen. Man må kunne mer enn å google. Opplæring i å finne informasjon blir ikke enklere til tross for enklere brukergrensesnitt når informasjonsmengden øker. Her er det store variasjoner mellom institusjoner og utdanninger i dag.
    Det meste av forskningen er tilgjengelig bak betalingsmurer. Hvor stor tilgangen er, avhenger av bibliotekets budsjett. Nasjonale lisenser kan være en økonomisk løsning som samtidig gir lik tilgang. Erfaringene fra Helsebiblioteket viser at nasjonale lisenser kan være billigere enn om man inngår lisenser for noen få institusjoner. Det betyr altså at det brukes penger på å hindre tilgang til informasjon, framfor å gi alle en likere tilgang. Et eksempel på det er Lippincott-tidsskriftene som før var tilgjengelig i Helsebiblioteket. En institusjon som HiOA betaler litt over 300.000 for tilgang til Helsebiblioteket. Når vi mistet Lippincott-tidsskriftene fikk vi en pris på ca 600.000 for tilgang til disse tidsskriftene aleine. For samme pris som et lite antall institusjoner ville betale for Lippincott-tidsskriftene, ville altså hele landet kunne ha fått tilgang via Helsebiblioteket. I en rapport fra Helsebiblioteket, Helsedepartementet og Cristin bekreftes det at det koster lite ekstra å inngå en avtale om tilgang for hele Norge.

Tradisjonelle forelesninger dominerer, mens det er behov for mer varierte undervisningsformer med bruk av digitale hjelpemidler og ansvar for egen læring. Bibliotekene har lenge hatt hovedansvaret for publisering av Open Access-forskning med en begrunnelse om at bedre tilgang øker forskningens kvalitet. I tillegg har man sagt at offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig. På samme måte kan man si om tilgang til læringsressurser. Flere bibliotek har involvert seg i produksjon og publisering av digitale læremidler.
    Ved HiOA har vi sammen med ansatte på Fakultet for Helsefag, laget flere digitale kurs. Et av dem er i anatomi og fysiologi. De første studentene fulgte dette digitale kurset kombinert med forelesninger i fjor høst. Resultatet er at strykprosenten gikk ned fra 36 til 6 på radiografistudiet, mens sykepleiestudentene ved Kjeller var den utdanningen som hadde sterkest bedring i studieprestasjoner.

Av Lars Egeland, direktør for Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo og Akershus

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode