Lett å lese, lett å glemme

. i kategorien Aktuelt

SingularitetRomanen «Singularitet» av Marita Fossum begynner med et anslag som skaper forventinger: «Jeg skal begynne å prostituere meg». En kvinne som frivillig velger å gå inn i en virksomhet som har en egen evne til å få sinn i kok, vekker interesse. Flere spørsmål melder seg allerede etter denne første setningen: Hvorfor frivillige gjøre noe så nedverdigende som å selge kroppen sin? Kan dette gå bra? Hvor stor blir fallhøyden, hvor dyp blir tragedien? Eller tvert i mot, står vi overfor en kvinne som ønsker å rekke tunge til etablissementet og vise at selv prostitusjon kan være veien til et tilfredsstillende liv.

I neste avsnitt bringer forfatteren inn et nytt element som trekker historien i en ny retning og utvider spenningen: Hovedpersonen, en barnløs kvinne som viser seg å bli kalt Gullemor, finner en bevisstløs ung mann under en busk i Botanisk hage i Oslo, kun kledd i truse. Dette vekker nysgjerrigheten hennes, hvem var denne mannen, hva hadde han der under busken å gjøre? «Han kunne vært min sønn», tenker fortelleren, noe som tyder på at hun er et sted i førtiårene, kanskje nærmere femti.

Etter disse spenningsskapende momentene bremses romanen opp og vi følger Gullemor der hun observerer og reflekterer over det hun støter på i hverdagen. Det er fristende å si i en nokså innholdstom hverdag, hvor hovedpersonens fiffige og enkle tanker ikke makter å løfte romanen opp på et nivå som gir meg nok motstand.

Ganske tidlig avslører Gullemor seg som en nokså usympatisk og intolerant person, for eksempel i en kort samtale med farens nye kvinne, med kallenavn Danita, som Gullemor tydeligvis ikke liker: Danita snakker bred Gudbrandsdalsdialekt. Dette blir for drøyt for Gullemor, som spør om Danita kan snakke engelsk, noe hun – heldigvis – ikke gjør. Det koster henne heller ikke noe å karakterisere folk negativt: «Jeg har virkelig sansen for naive mennesker, de er så søte i all sin ubehjelpelighet.» Nå er ikke en hovedpersons karaktertrekk et kriterium på god eller dårlig litterær kvalitet, men for meg skjærer romanen seg på dette punktet: Fortelleren blir for pratsom og gjennomsyret av ironi, og altfor glad i smarte partier, som når Gullemor ringer venninnen Abigail: «(...) det føles som jeg blir utsatt for et kosmisk elektroattakk. Det er ikke farlig, sier Abigail, det er bare elektroner og protoner fra solstormer som slår inn i atmosfæren.»

Svaret på det eksistensielle spørsmålet om hvorfor hun frivillig ønsker å prostituere seg, kommer allerede på s. 12 da hun snakker med Abigail: «Jeg skal selvmarginalisere meg, sa jeg, det er et dels filosofisk, dels politisk, dels religiøst prosjekt. Hvorfor skal jeg ha det trygt, når andre frykter for sine liv?» Venninnen spør: «Men vil det hjelpe dem at du også er redd eller utenfor? Spurte hun, at ditt liv også henger i en tynn tråd? Det er her der religiøse perspektivet kommer inn, sa jeg, det er av medlidenhet og empati, aktiv empati.» Og venninnen svarere: «Dette blir for dumt (...) jeg føler at du kverulerer, at du driver gjøn med meg.»

Står vi overfor en upålitelig forteller i klassisk forstand, eller handler det om en forteller som egentlig ikke har noen mer intellektuell og emosjonell substans å by på enn i avsnittet over? Jeg lander på det siste. Hennes monologer og analyser av egne følelser og ideer, blir for anmasende, så lenge Gullemor bare går i ring rundt sine frustrasjoner og lukker alle muligheter til gjennomføre et større utbrytningsprosjekt enn det lite troverdige prostitusjonsprosjektet.

Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, men etter min mening følger ikke forfatteren anslaget på en interessant måte. Det blir prostitusjon på papiret, selv om det ender i et obligatorisk overgrep. Det eksistensielle dypdykket mangler. I stedet blir fortelleren værende på overflaten som en snorkler som koser seg i sola på grunt og rolig vann. Slik sett går «Singularitet» inn i en stor familie av romaner som ikke er plott-drevet, men som drives framover av digresjoner, refleksjoner og observasjoner i ulike retninger. En slik konstruksjon krever at fortelleren gir leseren en viss dose av meningsutvidende aha-opplevelser, ellers blir man fort gående og vasse i selvfølgeligheter, noe som dessverre er tilfelle i denne romanen.

Om jeg skulle ty til terningkast, lander jeg på 2, fordi jeg tross alt til tider opplevde et snev av underholdning. For eksempel når Gullemor jobber med en annonse for sitt sexsalg: «Klokken ett i natt hadde jeg et utkast, det lød som følgende: Passiv sex fra voksen kvinne med sjarm selges. Men før jeg sovnet, var teksten forkastet, den traff ikke målgruppen, dessuten kunne den tolkes som om jeg var funksjonshemmet, og da ville sikkert noen kunder bli skuffet når de oppdaget at jeg ikke var det.» Slikt får en alltids til å trekke på smilebåndet. Det samme gjelder kommentarer av typen «(...) jeg kunne aldri vært advokat, i hvert fall ikke spesialist på strafferett, for jeg er altfor opptatt av rettferdighet og anger, og det vektlegges mer utenfor rettsvesenet.» Men Marita Fossum smører for tjukt på. Det hjelper ikke om hovedperson flere ganger formidler en følelse av å stå utenfor og at «alt ved meg fremstår som utstudert», for hele romanen svekkes av den overtydelige ironien. Det kan være morsomt til å begynne med, men ganske snart utvikler den seg til et panser som lukker fortellingen inne en småborgerlig sfære uten verken sjarm eller spenning. Finn et liv, Gullemor, ta noen skikkelige utfordringer, sukker jeg mange ganger underveis i romanen.

«Det er en underfundig og original roman,» sier forlaget på sin skryteseddel for Marita Fossum (f. 1965) sin sjuende roman. Jeg er uenig. «Singularitet» er en roman som gir lite motstand, og som har lite, eller ingen, undertekst. Den er lett å lese, og lett å glemme.

Av Odd Letnes, redaktør

Anmeldt bok: Marita Fossum: Singularitet (2018), Forlaget Oktober.

(Teksten ble oppdatert 8.9.2018)

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode