Litteratur fra skyttergravene

. i kategorien Nr. 4 - 2014

 

40--Australian-infantry-small-box-respirators_Ypres_1917-oppslag.jpgFørste verdenskrig forandret ikke bare europakartet og kartet over Midtøsten og Afrika. Den forandret også dagliglivet, politikken og kunsten. Ikke minst forandret den litteraturen, gjennom de traumene som preget skyttergravsgenerasjonens bøker. Og selv om vi i dag ser på antikrigsholdningen i mange av disse bøkene som helt selvfølgelig, var en slik holdning på ingen måte noen selvfølge ved krigsutbruddet i 1914.

Ikke minst de mange engelske soldatene fra middel- og overklassen var før krigen oppflasket med romantiske og storslåtte idealer om heltedød, gjennom klassiske bøker som Illiaden og Odysseen. Å ofre livet for fedrelandet, ble sett på som et stort ideal. Mange tok også med seg disse bøkene, eller bøker av andre klassiske forfattere, ut i felten. De var lite forberedt på det som ventet dem. Døden i skyttergravene var ikke romantisk, som ved Troja. Ofte var den også fullstendig meningsløs, som når tusener av soldater ble sendt rett mot de tyske maskingeværene, over åpent lende: Den første timen av slaget ved Somme i juli 1916 ble nesten 20.000 britiske soldater meiet ned, uten nevneverdig framgang. Heller ikke sivilbefolkningen var forberedt på hva som skulle komme, og visste i stor grad heller ikke hva som skjedde ved frontene. Den romantiske poeten Rupert Brooke, som tilhørte den såkalte Bloomsbury-kretsen av litterater og forfattere og var en av Virginia Woolfs favoritter, ble selv en av de unge døde, på vei mot det famøse invasjonsforsøket på den tyrkiske Gallipoli-halvøya i 1915, der han døde av et moskitostikk. Han er minnet i det såkalte «Poetenes hjørne» i Westminster Abbey, sammen med 15 andre diktere fra første verdenskrig.

Det romantiske Europa

40-in-stahlgewittern-074219011.jpgUngguttene fra de andre krigførende nasjonene hadde ofte like romantiske forestillinger som engelskmennene. Europa hadde gjennomlevd en nesten hundre år lang fred etter napoleonskrigene. De krigene som hadde funnet sted, hadde vært lokale og kortvarige. Den mest skjebnesvangre av dem, den tyskfranske krigen i 1870-1871, var i realiteten avgjort på noen uker. Det var derfor all mulig grunn til å tro at også framtidens kriger ville bli kortvarige, og soldatene som jublende reiste til de forskjellige frontene i august 1914, regnet i fullt alvor med å være hjemme igjen til jul. Mange av dem, som den østerrikske maleren og skuespillforfatteren Oskar Kokoschka, mente også at dette var et stort eventyr, som det gjaldt å bli med på før det var for sent. At det hele skulle vare i over fire år og rive med seg så å si hele den verdenen de kjente og var født inn i, kunne selv ikke dikterne og kunstnerne forestille seg. De stridende møtte derfor krigen nærmest med en undrende forventning, som den tyske forfatteren Ernst Jünger skildrer i sin berømte og omstridte bok Im Stahlgewitter (I stålstormer). – Oppvokst i en tidsalder preget av trygghet følte vi alle en lengsel etter det uvanlige, etter den store faren. Krigen hadde fylt oss, som i en rus, skriver han om ankomsten til fronten i Frankrike.

Med perserkrigene i ryggsekken

Jünger, som levde til han ble 102 og som tjenestegjorde i begge verdenskrigene, var ikke alene om å ha slike følelser. Krig var romantikk og individuelt heltemot, der hovedpersonen kanskje døde, men var sikret en plass i det nasjonale heltegalleriet etterpå. Maskingeværet og den industrielle krigføringen, «materialslaget», der det var liten plass til individuelle heltedåder, var ennå ikke sunket inn i soldatenes bevissthet. Jüngers bok er derfor, lest med våre øyne, et merkelig, nesten stoisk verk. Den er blottet for den avskyen for krig som preger krigsskildringer fra vår egen tid, og som vi nå tar som en selvfølge. Av og til uttrykker den likevel sorg, også over døde fiender, som når disse blir funnet med personlige brev på seg, noe som brått gjør dem til mennesker. Boken er heller ikke preget av dødsangst: Forfatteren stiller seg kjølig registrerende til hendelsene, også når kulene rammer hans egen kropp, som under tyskernes siste store – og mislykkede – offensiv i 1918. Boken er blitt kalt en konservativ tyskers opplevelse av krigen, og Jünger hadde heller ikke noe forhold til den senere nazismen, som han avskydde. Den allerede før krigen hyllede engelske lyrikeren Wilfred Owen dro også ut i krigen med klassisk dannelse, samt med grekeren Xenofons skildring fra perserkrigene, Anabasis, i ryggsekken. Xenofon var på mange måter et forbilde for hele generasjonen, som en kjempende filosof og patriot som var villig til å risikere livet for sine idealer. Mellom trefningene skrev Owen etterligninger av klassiske heksametre, på latin.

Adjø til alt det der…

40-1-3-graves-goodbyetoallthat-1957a-full.jpgNoe lignende gjorde Owens landsmann og kollega Robert Graves, den senere kjente romanforfatteren, som i sitt verk Good-Bye To All That (Adjø til alt det der) forteller hvordan han forkorter tiden i skyttergraven med å lese den romerske dikteren Catullus, og med å skrive latinske epigrammer. Både Owen og Graves skulle likevel snart komme til å gi uttrykk for helt andre holdninger. Owens senere dikt får mer og mer preg av antikrigsstemninger, som der han bruker det klassiske latinske sitatet Dulce et decorum est Pro patria mori – det er vakkert og riktig å dø for fedrelandet – til å beskrive hvordan en soldat dør av gassforgiftning, mens han kaller hele ordtaket «en gammel løgn». Da hadde han selv vært utsatt for en hel serie rystende opplevelser, foruten at han under et sykehusopphold hadde møtt antikrigspoeten Sigfried Sassoon. Og Graves skildrer hvordan han under en sykepermisjon rett og slett begynner å lengte tilbake til fronten: Alle der hjemme er forblindet av propaganda, idealiserer fortsatt krigen, og aner ikke hva som foregår. Graves avskyr det hele, og alt han vil er å komme tilbake til kameratene i skyttergravene igjen, til tross for at han har oppnådd nettopp det han ønsket: Det såkalte «perfekte såret», det som sender soldaten hjem, men lar ham overleve. Vi er ikke så langt unna den amerikanske Vietnam-fiksjonen femti år etter og de dype traumene som preget både denne generasjonen og generasjonen fra første verdenskrig, mener den svenske litteraturviteren Jesper Höglund i en artikkel i Dagens Nyheter. Men Graves overlever, og det gjør ikke Wilfred Owen. Han blir drept i november 1918, 25 år gammel, bare noen dager før krigen er over.

Et skrekkens sted

Forfatteren som Owen møtte på sykehuset, Sigfried Sassoon, beskriver skyttergravene som «et skrekkens sted, en fryktens og fortvilelsens plass som ikke engang den villeste fantasi kunne tenkt ut», og der det bare var mulig å overleve «ved å vise samme motstandskraft som et dyr eller et insekt». Sassoon, med et tyskklingende fornavn som kom av at hans mor beundret Wagner-skikkelsen Siegfried, meldte seg som frivillig, og ble som sekondløytnant sendt til Vestfronten, der han møtte Robert Graves. Han ble også dekorert for tapperhet, etter å ha erobret en tysk skyttergrav helt alene. Deretter skal han ha satt seg rolig ned og begynt å lese en diktsamling han hadde med seg. Etter å ha sett venner dø på slagmarken, og etter å være blitt påvirket av Bertrand Russell og andre pasifister, slo imidlertid krigshelten Sassoon om og skrev et brev til sin kommanderende offiser, der han ga uttrykk for at den forsvarskrigen han var gått med i, nå var blitt en krig for aggesjon og erobring. Samtidig endret diktene hans seg og ble grotesk realistiske. Sassoon fikk lynraskt diagnosen granatsjokk og ble innlagt på sykehus, men ble likevel forfremmet til løytnant. Han levde helt til 1967, skrev en rekke romaner, og ble også engasjert på venstresiden i britisk politikk. Den mest kjente krigsboken hans er Memoires of an Infantry Officer – En infanterioffisers memoarer – fra 1930.

Intet nytt fra Vestfronten

40-Remarques.jpegKrigsromanen over alle krigsromaner fra første verdenskrig er likevel tyskeren Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten fra 1929. Romanen er absolutt illusjonsløs, og åpner med en scene der hovedpersonene gleder seg over at kompaniet deres nå er så desimert at rasjonene er blitt større. Også her får vi spennet mellom krigens råskap og den fredelige hverdagen hjemme, der foreldre og andre ingenting vet eller forstår. Tittelen spiller på en vanlig formulering i kommunikeene fra den tyske overkommandoen: Intet nytt fra Vestfronten. Alle idealer faller, ikke minst læreren Kantorek, som har ivret for at guttene i romanen skal melde seg som frivillige for fedrelandet. Og som hos Owen og Graves lengter hovedpersonen etter en viss tid tilbake til fronten, og til de få, men ærlige kameratene som ennå lever. Remarque, med det opprinnelige navnet Erich Paul Remark, skrev senere også en rekke beslektede romaner, blant annet Tre kamerater. Han var ikke den typen forfatter Adolf Hitler og Joseph Goebbels ønsket i Tyskland etter 1933. Nazistene satte da også ut et rykte om at han egentlig het Kramer, som er et jødisk navn, og at han bare hadde snudd dette navnet baklengs da han ble forfatter. Denne opplysningen står fortsatt å lese i enkelte biografier. Remarque valgte derfor å slå seg ned i Sveits. Der ble han en internasjonal kjendis, som blant annet hadde et forhold med Marlene Dietrich. Senere ble han gift med en ny filmstjerne, amerikanske Paulette Goddard. Han døde i Locarno i Sveits i 1970, 72 år gammel.

Hemingway og Agatha Christie

40-Hemingway.jpegAndre forfattere sto for de samme innsiktene som Remarque. En av disse var amerikaneren Ernest Hemingway, som hadde vært frivillig ambulansesjåfør på den italienske fronten, og som skrev romanen Farvel til våpnene. Den er hva verden siden skulle komme til å oppfatte som typisk «hemingwaysk» – korthuggen, med knappe setninger og lakonisk i formen. Hovedpersonen Frederick Henry, amerikaner som Hemingway, registrerer det som skjer, men lar de europeiske bipersonene, som hans engelske venninne som har mistet kjæresten ved Somme, en italiensk prest og andre, kommentere selve krigen og trekke konklusjonene. Selv om krimdronningen Agatha Christie var britisk, gjorde hun i sympati med det belgiske folket sin uforlignelige romanhelt, Hercule Poirot, til belgier. I minst en episode av tv-serien om Poirot ser vi ham derfor i belgisk politioffiseruniform fra før første verdenskrig, i ferd med å etterforske et giftmord i det gamle Brussel. Agatha Christie arbeidet som frivillig sykepleier for sårede soldater ved et sykehus i Torquay i Sør-England, før hun i 1916 ble apotekmedhjelper. I likhet med de fleste andre briter var hun provosert over den tyske innmarsjen i det nøytrale Belgia. I propagandaen ble den tyske innmarsjen også brukt for å grunngi Storbritannias krigsdeltakelse, mens analytikerne mer kjølig mener at det nok mer var bekymringen for det britiske imperiets framtid som var årsak til at landet gikk med i krigen.

Absurdistene kommer

Den tsjekkiske anarkisten Jaroslav Hasek, som selv hadde måttet kjempe i den østerriksk-ungarske hæren, skrev på sin side en serie om den tapre soldaten Svejk, som må kjempe i den samme hæren. Svejk er en tilsynelatende naiv person, men han tar innersvingen på offiserene ved å utnytte alle autoritære systemers store svakhet, nemlig ved å følge alle ordrer helt ut i det absurde. Hasek rakk å skrive tre bøker i serien, alle preget av ubetalelig komikk og det lille menneskets uheroiske kamp mot keiseres og generalers galskap. En del forfattere var likevel ikke fornøyde bare med å argumentere mot krigen. De ville også ødelegge det idealiserende og etter deres mening løgnaktige språket som de mente hadde gjort krigen mulig. Dermed meldte surrealistene og dadaistene seg nå på banen. Men også blant dem var det generasjonskløfter. Guillaume Apollinaire, som blir oppfattet som selve oppfinneren av ordet «surrealisme», kjempet selv i verdenskrigen, uten særlig mange motforestillinger. Han oppfattet den som et farlig men lokkende skuespill, som skulle gi plass til det nye. De yngre surrealistene følte derimot avsky for krigen, og var mer på dadaistenes linje. Jacques Vachés Krigsbrev, full av svart humor, viser hvordan krigen oppløser alle faste normer og gjør alt lovlig. Det samme gjør Louis-Ferdinand Célines Reise til nattens ende, en roman full av absurde hendelser og grotesk humor og et angrep på all vedtatt moral, der hovedpersonen både blir romersk galleislave og soldat på Vestfronten.

Valmuene i Flandern

Norge var ikke krigførende under første verdenskrig, og vi har ikke noen egentlige skjønnlitterære romaner fra denne krigen. Men vi har en fremragende øyenvitneskildring av nordmannen Knut Werswick, som kjempet for kanadierne, og som skildrer den avhumaniseringen som skjedde med soldatene: Fra menneske til soldat. Nordahl Grieg behandlet krigen i dramaet Vår ære og vår makt fra 1935, som handler om norske sjøfolk og redere. Nesten 1900 norske sjøfolk mistet livet, de fleste etter å være torpedert av tyske ubåter. Grieg oversatte dessuten Rupert Brooke og han skrev om Sigfried Sassoon i sin bok «De unge døde». Dikt av Wilfred Owen og Sassoon er også oversatt til norsk. Et av de mest kjente diktene om slagmarkene ble likevel ikke skrevet av en brite, men av den kanadiske legen John McCrae. Det handler om valmuene i Flandern, som var det eneste som ville gro mellom skyttergravene. I engelsktalende land er valmuen derfor blitt både et symbol på den store krigen og et minne om soldatene som døde der. Diktet blir fortsatt sitert: In Flanders Fields, Poppies blow Between the Crosses, Row on Row… McCrae går så over til å skildre lerkene på himmelen og kanontordenen i det fjerne, før han minner om at det bare var noen dager siden de døde var i live. Så endrer diktet karakter, og blir en appell om å ta kampen opp. Diktet ble derfor brukt både i den offisielle propagandaen og til å selge krigsobligasjoner. Av samme årsak ble det også avvist i den litterære verden. Men den kanadiske allmennheten elsker det, og går, i likhet med britene, fortsatt med røde valmuer 11. november. Dermed gjenstår bare å nevne at også den berømte engelske fantasiforfatteren J.R.R. Tolkien trolig var preget av sine opplevelser i første verdenskrig. Som ung kjempet han i slaget ved Somme, og så mange av sine venner dø. Disse erfaringene kan ha preget The Silmarillion, hans dystreste og lenge upubliserte verk. Handlingen foregår før hans mer optimistiske Midtjord – Middle Earth, med de glade og tillitsfulle hobbitene. Den slutter med undergang, men også med ny innsikt og med en ny jord. Første verdenskrig sluttet også med at vi fikk om ikke en ny jord, så i hvert fall en ny verden, til det bedre og til det verre. Og de nye innsiktene, om krigens dårskap og umenneskelighet, var det ofte skyttergravsdikterne som ga oss, på begge sider av fronten.

- Av Reidar Jensen, frilansjournalist

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode