– Man skriver fordi man ikke er lykkelig

. i kategorien Nr. 4 - 2014

 

52-Ferdinand_von_Schirach-oppslag.jpgFerdinand von Schirach ser selv harmonisk ut. Men skriver noveller og romaner om de skrekkeligste forbrytelser. Bok og Bibliotek intervjuet forfatteren i Berlin.

– Jeg er en stor beundrer av Thomas Mann, begynner von Schirach. Vi er på hans stamcafe i Berlin – i det minste virker det som det kan være hans stamcafé - et hyggelig, eldre, halvformelt sted i Wilmdersdorf, en av Berlins mest velstående bydeler. Alle kelnerne ser ut til å kjenne ham der, og i det jeg ankommer sitter han på et bord ved inngangen i dyp samtale med en mann som ser litt ubestemt ut. Ikke direkte forsoffen, men ikke høyborgerlig, eller til og med gammel overklasse som von Schirach selv.

En klient? Det er vanskelig å ikke dikte litt når man møter en av Tysklands for tiden største litterære eksportartikler – som dertil er forsvarsadvokat og skriver om kriminalsaker som visstnok ligner hans egne, i bok etter bestselgende bok. Vi beveger oss mot et mer beskyttet bord innerst i lokalet.

– Ich bin ein grosser Bewunderer von Thomas Mann. Jeg er en stor beundrer av Thomas Mann. Naturligvis av romanene og novellene, men av dagbøkene også. Han skrev en meter av dem. Von Schirach viser med hendene det fysiske omfanget av Manns dagbøker. Jeg spør om han har lest de fleste av dem, og han svarer bekreftende.

– De kom jo ut lenge etter Manns død, og viste at han hadde sider publikum ikke visste om da han levde. Hans homoseksualitet, hans usikkerhet?

– Hans humanitet. Hans ettertenksomhet. Det gjør inntrykk. For meg er det en åpenbaring om hvor ærlig og menneskelig han er. Det finnes to kunstnertyper, bohemene og de borgelige. Mann var en av de siste.

– Ligner han litt på deg selv i så henseende?

– Genau. Nettopp. Von Schirach smiler varmt, og på en måte mildt. Det gjør han ofte. Også når han snakker om Manns liv med alle tragediene, alle selvmordene (to av barna hans og to av søstrene tok livet av seg). Mann er blitt anklaget for å ha tatt tragediene ganske kaldt - det er von Schirach som bruker ordet «kald»  - men ifølge von Schirach var det en nødvendig beskyttelsesmekanisme. Mann ofret livet for kunsten, ifølge hans biograf Ronald Hayman. Og indirekte ifølge Mann selv. I novellen «Tonio Kröger», ofrer forfatteren Tonio kjærligheten og lykken – den blonde og vakre Hans Hansen og den blonde og vakre Ingeborg Holm – for kunsten.

– Man skriver fordi man ikke er lykkelig, sier von Schirach.

– Hvorfor oppstår kunst, all kunst, litteratur og musikk også? Hvorfor skriver en forfatter, hvorfor maler en maler, hvorfor komponerer en komponist? Den som er lykkelig vil aldri skape kunst, han trenger det ikke.
– Du ser jo lykkelig ut?

– Takk. Han smiler.

54-55-schirachpaulponziak_1.jpg - Slikt kan man aldri se utenpå. Det dreier seg om følelsen av å ikke passe inn. Og følelsen av å ikke passe inn har jeg hatt siden jeg var ti.

Barndommen
– Du hadde en karriere i mange år som fremgangsrik jurist. Hva skjedde? Hva gjorde deg til forfatter?

– Det var ikke én ting som skjedde. Jeg skulle ønsket jeg kunne fortelle deg om at jeg var i en stor flyulykke eller opplevde en krise lignende, men det hadde vært nonsens. Jeg bare stod opp en natt, satte meg ned og skrev.

– Men du var inspirert av sakene du selv har ført for retten?

– Selvfølgelig. For hver rettssak finnes det hundrevis, tusenvis av skriftlige nedtegnelser. Fra advokatene, intervjuer med vitner og så videre. Utfordringen er å finne essensen, sannheten, sier han.

Og essensen av en sak, et menneske eller en begivenhet, finner von Schirach enda mer i litteraturen enn i saksdokumentene.

– Litteraturen er sannere enn virkelig­heten. Poenget i historiene mine er at mennesket er som et isberg. Man møter en ­syvendedel av det som er over vannet. Men seks syvendedeler av mennesket er under vannet, man ser det ikke. Kanskje unntatt når det begår en alvorlig forbrytelse.

– Du går ofte tilbake til personenes barndom når du beskriver hva som førte til ­forbrytelsen. Man får ofte inntrykk at ­personene har en tragisk skjebne som de ikke kan unnslippe, at alt er fastlagt i barndommen?

– Barndommen er den viktigste perioden i våre liv. Alt vi er, ble fastlagt i barndommen. Hele vår identitet ble preget da, som en mynt som er preget på begge sider. Hvis en liten gutt en gang så sin mor tok på seg strømper med fiskenettmønster, kan han hele livet bli tiltrukket av kvinner som bruker slike strømper. Alle karaktertrekkene vår ligger fast fra vi er seks-syv år gamle, sier von Schirach.

I romanen Tabu lar han den middelaldrende, rutinerte og litt kyniske advokaten Biegler si: «Nei , mennesker forandrer seg ikke. Det gjør de bare i romaner. Vi står ved siden av hverandre. Vi berører knapt hverandre. Det finnes ingen utvikling. Vi opplever noe, kanskje går det bra, som regel går det skitt. Bare som skuespillere blir vi bedre. Vi lærer å skjule hvem vi egentlig er.»

Hitlerjugend
I von Schirachs egen barndom finnes det et isfjell så stort som det som sank Titanic – og det får vi ikke røre ved. Forfatteren bærer et etternavn som alle som var barn i Tyskland under naziepoken måtte ha kjent. For forfatterens bestefar, Baldur von Schirach, var leder for Hitlerjugend, eller Reichsjugendführer, som den offisielle tittelen lød, fra 1931-40, og så frem til krigens slutt gauletier og reichsstatthalter i Wien.

Ferdinand von Schirach har konsekvent nektet å fortelle om sin bestefar i mediene, og gjør intet unntak for oss, selv om vi forsøker oss.

– Jeg blir stadig spurt om jeg kan forklare hvem han var og hvorfor han gjorde som han gjorde, men det kan jeg ikke, for jeg kjente ham ikke, sier sønnesønnen, som var to år gammel da den tidligere lederen for Hitlerjugend kom ut fra Spandau-fengslet. Han bodde hos familien en tid da Ferdinand var veldig liten, men flyttet så, og sønnesønnen så bestefaren sin kun tre ganger.

– Da jeg var barn, visste alle om hvem bestefaren min var, men ingen var interessert. Jeg bodde hos min mors familie syd-vest i Tyskland, i en liten landsby hvor alle kjente hverandre.

– En beskyttet barndom?

– Jeg vil ikke si beskyttet, det var mer slik at barn og voksne levde separate liv. De voksne var ikke interessert i barn. Vi kjente dem ikke. Jeg visste ikke hva de voksne gjorde og mente og følte, og motsatt, sier han.

Men noe ubehag må han ha følt. I et essay i Granta, hvor han har sagt det lille han ønsker å si offentlig om farfaren, skriver han om tiden på jesuittisk privatskole:
«Vi fikk postsparebankbok med lommepengene våre, fire mark i måneden. Den første mandagen i måneden ga patrene oss bankbøkene, og vi gikk på postkontoret for å ta ut pengene. Det var lang kø hver gang, betjenten førte ennå inn tallene for hånd. Tredje eller fjerde gang vinket han meg frem. Han sa han hadde kjent bestefaren min, øynene hans glitret. Jeg kunne nå alltid gå forbi køen og rett frem til ham. Jeg løp min vei. En pater prøvde denne ettermiddagen å forklare meg hva nasjonalsosialismen var, hva min bestefar hadde gjort og hvorfor han var kommet i fengsel. Det var fortsatt forvirrende og lød som en historie fra en J.R.R. Tolkien-bok med fremmedartede vesener.
Tolv år gammel skjønte jeg for første gang hva han var. I historieboken vår var det et fotografi av ham: «Reichsjugendführer Baldur von Schirach». Jeg ser det ennå for meg: Navnet mitt sto faktisk i skoleboken vår.»

Til Bok og Bibliotek forteller von Schirach kort om jaktturer med faren, en mann han heller ikke egentlig kjente. Barndomshjemmet var et stort og  svært gammelt hus eller slott, som nesten var i ferd med å falle fra hverandre. Ikke ulikt det han beskriver i romanen «Tabu», hvor den unge mannen som er mistenkt for mord har en slik gammeldags overklassebakgrunn. Når jeg spør om hvem som passet på ham siden de voksne var så lite tilgjengelige, svarer han at de hadde «personale» – kokker og tjenestepiker. Han bruker flertall. Jeg spør ikke hvor mange.


56-Ferdinand.jpgI Tabu beskriver han det eldgamle huset nesten som et fortryllet eventyrslott, og slike elementer ser man også i artikkelen i Granta, hvor vi får høre at bestefaren « hadde en samling spaserstokker, i noen av dem var det bygget inn drammeflasker eller klokker, én inneholdt en florett, en annen så ut som stokken til eventyrfiguren lille Muck».

– Hvorfor tror du at din bestefar valgte innskriften «Jeg var en av dere» på sin gravsten?

– Det kan jeg ikke kommentere. Jeg er lei for det, men hvis jeg begynte å snakke om disse tingene, ville alle spørre meg om det, og jeg ville ikke fått gjort noe annet enn å snakke om det.

– Din romanpersoner Sebastian i Tabu og Caspar Leinen fra Collini-saken har begge gamle ting som de har med seg fra sine respektive barndomshjem, en  velbrukt dokumentmappe etter faren, f. eks. Har du også et slikt objekt fra din familie som betyr mye for deg?

Spørsmålet er knapt stilt, før han drar frem et sølv sigarettetui fra art deco-epoken, med en firkantet jadesten på lokket. Så tar han frem en sølvlighter, også den ser ut til å være fra mellomkrigstiden.

– Du kunne ha blitt en god detektiv. Jeg liker ikke nye ting. De har ingen karakter, sier han.
Men han forteller ikke hva de to gjenstandene betyr for ham, utenom at han røyker. Seks syvendedeler er fremdeles under vannoverflaten.

Han puster
Skriveteknikken hans minner litt om isbergmetaforen også. Det vil si: Han bruker så få metaforer som mulig, på sitt beste så få ord som mulig. Stilen er helt enkel, og bare litt av det som skjer, befinner seg over overflaten. «Glassklar» er et ord som er brukt om prosaen hans. Men man merker at noe foruroligende finnes under overflaten, kanskje skjer det et drap, kanskje faller hele tilværelsen sammen for hovedpersonen. Når det senere skjer noe skrekkelig, for eksempel at personens bestevenn og hele vennens familie blir utslettet i en ulykke, får vi vite det i én setning, som derfor virker ekstra sjokkerende.

– Jeg har undervist i kreativ skriving - ja ikke som fast lærer, for jeg tror ikke på det, litteraturen må komme innenifra - men som timelærer. En gang ba jeg studentene om å skrive at en mann pustet. De hadde alle slags fantasifulle forslag, at mannen gispet etter pusten, han drakk luften helt ned i lungene på en ettertenksom måte, at luften han pustet inn var varm og myk og duftet av syriner, osv. Jeg avbrøt og sa: Er atmet. Han puster. Det er ikke nødvendig å beskrive i detalj at noen puster. Vi vet  alle hva det er å puste. Så skriv at han puster. Det er nok, sier han.

– Skriver du kriminallitteratur eller vanlig skjønnlitteratur, eller er distinksjonen ikke interessant?

– Den er ikke noe interessant skille. Da jeg begynte som Rechtstanwalt, advokat, og arbeidet med kriminalsaker var det fordi jeg ville finne sannheten. I sivile saker dreier det seg om hvem som skal betale. I kriminalsaker er det liv og død. I vår tid har alle andre autoriteter tapt – som kirken, og politikk er det bare noen få som interesserer seg for. Rettsalen er et av de få stedene hvor det dreier seg om å finne sannheten.

– Så motivasjonen din som advokat og som skribent er dels den samme?

– Sånn kan man si det. Klarhet er avgjørende. De to lekdommerne i rettssalen må forstå alt som skjer. Man må snakke enkelt. Man må være direkte og kan ikke bruke adjektiver og lange fremmedord.

Tap av uskyld
Når en mann med von Schirachs familiebakgrunn debuterer med en bok som heter «Forbrytelser» og følger opp med en bok som heter «Skyld», kan man tenke sitt. Dette poenget har ikke gått andre journalister forbi heller, og von Schirach har svart på det utallige ganger. Til Bok og Bibliotek svarer han kun at selvsagt finnes det «en form for sammenheng», og lar det være med det.

Et tema som går igjen i von Schirachs bøker er at jus og moral ikke er det samme, og kan stå i direkte motsetningsforhold til hverandre. En av novellene dreier seg om  en ung pike som blir voldtatt av en gruppe musikanter og får livet sitt ødelagt. Etterpå kaster gjerningsmennene henne under scenen, urinerer på henne og spiller videre. De står aldri til ansvar rettslig, blir aldri tiltalt og mister ingen status i lokalmiljøet – fordi ingen kan finne ut hvem av dem som gjorde det. På spørsmål om slike avgrunner mellom moral og jus plager ham, sier von Schirach at noen ganger må det være sånn.

Men ikke alltid. Han bringer selv på bane et tema fra en av hans romaner, hvor det viser seg at mordofferet i sin ungdom var en naziforbryter – i nåtiden er han en eldre herre som går på jakt og spilte sjakk og har spaserstokker, omtrent Baldur von Schirach. Heller ikke i denne romanen seirer rettferdigheten. Det viser seg at en obskur lov ble vedtatt i Bundestag på 60-tallet, slik at forbrytelser for medhjelpere til naziforbrytere er blitt foreldet. Og slik kan man ifølge von Schirach ikke ta de gjenlevende naziforbryterne, med mindre man kan bevise at de drepte med sine egne hender.

Her holder Ferdinand von Schirach et helt lite foredrag om hvorfor dette er en  svært dårlig lov, og hvordan hans bok  har satt i gang en diskusjon om lover som har medført at nazi-forbrytere har gått fri, og at det er satt i gang en offentlig granskning. Den konkrete loven kan man ikke gjøre noe med, men han håper politikerne ikke gjør samme type tabbe igjen.

– Et annet tema jeg ser flere ganger i bøkene dine er tap av uskyld. Ofte er det advokaten selv som taper sin uskyld, ikke bare offeret…

– Det er det livet består av, at vi taper vår uskyld. Vi er alle skyldige, på en eller annen måte, mer eller mindre. Men uansett hvor skyldige vi er, er vi alle mennesker. Det er viktig for meg når jeg forsvarer klienter. Jeg forsvarer ikke forbrytelsen, men mennesket. Og mennesket er mer enn sin forbrytelse. Vi har alle så mye i oss. Ett og samme menneske kan skrive en opera og begå et mord. Hvis du sier om en forbryter at han er sin forbrytelse, vil han miste hele sitt menneskeverd.

– En eldre jødisk dame jeg har truffet her i Berlin, Rahel Mann, som overlevde Holocaust, fortalte meg at det kan være verre for etterkommerne av stornazistene enn for etterkommerne av jødene – på grunn av alle tankene om hva slags familie man kommer fra. Hva tror du?

– Det var pent sagt av henne, svært pent, men det tror jeg ikke. Det er verre å ha mistet hele sin familie. I min egen barndom skjedde det på ingen måte noe så grunnleggende.

– Her i Tyskland er uttrykket «den tyske skyld» en gjenganger i media. Nå er det snart gått 70 år siden annen verdenskrig. Når tror du at tyskerne vil - eller bør – slippe å oppleve seg om skyldige for jødeutryddelsen og krigen?
– Jeg tror ikke på noen kollektiv skyld, men på ansvar. Tyskland vil ha et spesielt ansvar f. eks. for Israel i overskuelig fremtid, og det mener jeg er godt og riktig. I senere år har det vært mye kultursamarbeid mellom Tyskland og Israel, og det er jeg glad for.

TV, teater og film
Ferdinand von Schirachs bøker er blitt en megasuksess i flere land, inkludert USA og Taiwan. I Japan er han en bestselger, der lager de også teaterstykker fra novellene hans. I hjemlandet er bøkene blitt film, og det har gått en TV-serie basert på noen av novellene.

– Jeg er blitt fortalt av en TV-serieskribent at TV-serien basert på dine noveller er noe av det beste på tysk TV de senere årene. Hva syns du?

– Jeg syntes også den ble bra, svært bra i forhold til nivået på tysk fjernsyn, sier von Shirach, og bedyrer at han ikke har endret seg som person etter den voldsomme suksessen. Som femtiåring er han den han er, er hans forklaring. I januar neste år starter tysk TV for øvrig opp med en ny serie basert på flere av novellene, og Colini-saken er i ferd med å bli skuespill for scenen. Dessuten er han i ferd med å skrive et skuespill selv.

– Hva skal skuespillet dreie seg om, er det en kriminalsak?

– Det vil jeg ikke fortelle om ennå, men jeg håper og tror at det vil forandre tysk teater.

Med dette hemmelighetsfulle utsagnet er intervjuet over, og von Schirach hjelper med sine perfekte, lett gammeldagse manerer journalisten på med kåpen. Kaffen har han betalt uten at vi har merket det. Ute på gaten blir han stående og røyke sammen med  personer av begge kjønn, alle aldre og etter alt å dømme diverse samfunnsklasser. Så ja, det er nok hans stamkneipe.

- Av Nina Kraft, frilansjournalist

(Utdrag fra von Schirachs romaner og fra hans artikkel i Granta er oversatt av Sverre Dahl.)

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode