Nasjonalbibliotek for alle?

. i kategorien Aktuelt

IFLA 2015 logo(20.8.2015) Nasjonalbiblioteket må ikke være et bibliotek for eliten, men for hele folket, proklamerte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre på sesjonen for nasjonalbibliotek på IFLA torsdag.

aslakHan fortsatte: "For 20 år siden trodde vi at internett skulle gjøre oss visere, meir innsiktsfulle, at vi skulle utforske store kilder frå mange land. Nå vet vi hva som skjedde: Internett er blitt stedet der folk laster ned vidoer av morsomme katter. Internett er blitt øyeblikkets medium. Vi ser hva vennene våre har gjort den siste halvtimen, vi ser hva som har skjedd i verden den siste timen. Vi er blitt besatt av øyeblikket. Biblioteket må være et alternativ til dette.
Vi må gå fra lagring til aktiv formidling – lage historier til det norske folk om hvem vi er, vi skal lage store utstillinger, konserter. Bibliotekene over hele landet skal bli en møteplass. Nasjonalbiblioteket har to store oppgaver som er blitt understreket i bibliotekstrategien som regjeringa la fram forrige uke: Et sosial møtested og et digitalt tilgangspunkt."

Ved siden av Myhre var det presentasjoner fra Canada, Nederland og Sør-Afrika. Mye er forskjellig, men mye er også sannelig likt. På kulturkvelden på tirsdag satt jeg for øvrig ved bordet sammen med den sveitsiske nasjonalbibliotekaren som ledet dagens sesjon. Han var bekymret over at han ikke trodde han klarte å uttale etternavnet til den norske nasjonalbibliotekaren. "Men det gjør kanskje ikke noe," sa han, "for han er visst så ukonvensjonell at fornavn rekker?" Og det gjorde det.

A+B i Canada
I Canada har Nasjonalbiblioteket og Nasjonalarkivet blitt slått sammen. Det har tydeligvis vært en tung prosess som følge av både kulturforskjeller og økonomiske kutt. Men nå later det til å fungere godt, i følge Guy Bertiaume som i fjor ble utnevnt til Canadas nasjonale bibliotekar og arkivar. Bruken av felles nett-tjenester har økt – særlig fra sleksgranskerne som finner både bøker og dokumenter. Bertiaumes er historiker og hans inngang til de felles oppgavene, var veldig konsentrert om kulturarv-bevaring og formidling.

Kommunesammenslåing og færre bibliotekenheter i Nederland
Jos Debeij fra Det kongelige biblioteket i Nederland fortalte at man de siste årene har halvert antallet kommuner samtidig som antallet biblioteker har gått fra 400 til 160. Bibliotekene opplever nedgang i bruk. I dag er 4 millioner av en befolkning på nesten 20 millioner registrert som bibliotekbrukere. Nedgangen i lån har vært enda sterkere: Fra 1980 til 2013 er antallet lån halvert. "Verden endres," sa Debeij, "blant annet leser folk mindre." Jeg stusset på det utsagnet: Er det virkelig riktig? Man leser kanskje færre bøker og aviser, men man leser sannsynligvis mer tekst i dag enn tidligere?

"Vi trenger en felles forståelse av hva folkebibliotek skal være. Og vi trenger en ny felles digital politikk," sa Debeij videre. Det hørtes veldig likt den norske bibliotekstrategien. Nederlands oppskrift kom gjennom en ny biblioteklov i 2014. Her får det Kongelige biblioteket tre oppgaver:  1) Å drifte nettverket med websider mm for alle bibliotek. 2) Å gjøre det nasjonale biblioteket digitalt tilgjengelig. 3) Å sikre tilgang til informasjonstjenester for funksjonshemmede. Det er en utfordring å slå saman folkebibliotekenes digitale tjenester og nasjonalbibliotekets digitale bibliotek, mente Debeij, som viste til rapporten «The power of network» https://www.kb.nl/sites/default/files/docs/strategicplan-2015-2018.pdf

Tøffe utfordringer

Siste taler var Rocky Ralebipi-Simela, den sør-afrikanske nasjonalbibliotekaren. Hun har nok tøffere utfordringer enn de andre innlederne. Bare 14 % av Sør-Afrikas befolkning sier at de leser bøker. Da ministeren for kunst og kultur nylig la fram et forslag i parlamentet om store bevilgninger til bibliotek, møtte det motstand fra en ung kvinne i det nye partiet EFF, fortalte Rocky. "Vi trenger ikke bibliotek," sa den unge representanten, "det vi trenger er boliger og jobber." Der var ministeren enig, men mente også at det ikke gjort på en dag. "Derfor må vi faktisk starte med å bygge bibliotek, for der starter kunnskapen som skal gjøre det mulig å skaffe jobber og boliger," sa ministeren i følge Rocky.

Jeg spurte de fire innlederne om hva slags rolle akademiske bibliotek bør spille i en nasjonal bibliotekstrategi. Hvis formålet er læring  og økt digital tilgang til alle, er det vel viktig at de akademiske bibliotekene har en plass? I  Sør-Afrika holder universitetsbibliotekene seg for seg sjøl, svarte Rocky, de må sjøl møte opp på festen, om vi skal regne med dem. I Canada fungerer samarbeidet mellom fag- og folkebibliotek svært godt, mente den canadiske nasjonalbibliotekaren. I Norge har vi et problem med at folkebibliotek og Nasjonalbibliotek ligger under kulturministeren, mens fagbibliotekene ligger under undervisnings- og forskningsministeren. Det er en situasjon jeg ikkje kan endre på, mente Aslak Sira Myhre.

Et nærliggende oppfølgingsspørsmål kunne ha vært at nettopp fordi biblioteksektoren er delt på to ministre, så trenger vi en felles nasjonal strategi. Det finnes jo en del eksempler på at hvis saken er viktig nok, så klarer man å etablere planer på tvers av departementsgrensene. Historisk sett er det en ny situasjon i Norge: I mange år hadde vi en Nasjonalbibliotekar for folkebibliotek og en Riksbibliotekar for fagbibliotek. Så ble dette slått sammen i ABM-utvikling. Deretter ble ABM-utvikling nedlagt og bibliotekansvaret overført til Nasjonalbibliotekets direktør – Nasjonalbibliotekaren som etterhvert har gjort det tydelig at han ikke har ansvar for fagbibliotekene. Jeg tror ikke vi fra fagbibliotekene skal kreve noen ny Riksbibliotekar, men tvert i mot jobbe fortsatt for en felles strategi og mer samarbeid.

Midnattsbibliotekar
Komiteen for informasjonskompetanse arrangerte workshop i dag med tittelen frå ord til handling. Kva kan vi gjøre for å implementere MIL – Media og informasjonskompetanse – i hele samfunnet? UNESCOs generalforsamling vedtok i 2013 en definisjon på informasjonskompetanse, etter forslag frå IFLA: Informasjonskometanse er kunnskap, holdninger og ferdigheter som er nødvendig for å vite når og kva slags informasjon man har bruk for, hvordan få tilgang til den, hvordan vurdere kvaliteten på den, og hvordan bruke den på en etisk måte. (min forenklede oversetting). Det finnes ingen kvikk løsning på å gjøre folk informasjonskompetente, det krever mye hardt arbeid. Men fremfor alt er jeg overbevist om at vi må vri fokuset fra hva vi bibliotekarer mener at brukerne må kunne, til et fokus på hva brukerne mener de trenger.

Jeg satt i gruppe sammen med Shehaanah Mohammed fra Western Cape University og Hilde Kaalvik fra Høgskolen i Sør-Trøndelag. Shehannah fortalte om et spennende prosjekt med å implementere den amerikanske bibliotekforeningens nye retningslinjer for informasjonskompetanse på deres bibliotek. http://www.ala.org/acrl/standards/informationliteracycompetency Shehaanah fortalte ellers om deres Midnatts-bibliotekar som hun bare hadde hørt om, men aldri møtt.  Klokka fem kom det en bibliotekar på jobb som jobbet fram til stengetid ved midnatt. Midnatts-bibliotekar syntes jeg var et godt uttrykk, men det er kanskje ingen som vil ha slik jobb i Norge?

Avslutningseremoni og velkommen til Columbus
Konferansen ble formelt avsluttet i kveld. Jeg hadde håpet på et svingende kulturelt Afrika-innslag, men det ble det ikke. I stedet var det takketaler: President Sinikka Sipilä takket, ny president takket, den gamle presidenten Ingrid Paret ble utnevnt med en ærespris, den nasjonale arrangementskomiteen ble takket og det ble kåret en vinner for best kommunikasjon og informasjon blant særkomiteene og den beste poster-presentasjonen. I tillegg inviterte leder og nestleder i neste års IFLA-konferanse alle til å komme til Columbus, USA. Columbus er OCLC sin hjemby, og hjem for Ohio State University og en rekke folkebibliotek som skal pusses opp for et par hundre millioner fram til å kunne vises i august 2016.

Det mange var spent på, var hvem som var blitt valgt til å være hjemby for IFLA-konferansen i 2017. Det ble Wroclav i Polen: En by som på mange måter representerer det multikulturelle Europa. Fram til 2. verdenskrigs slutt, var byen en del av Tyskland under navnet Breslau. Annen verdenskrig innebar 100% utskiftning av hele befolkningen. Tyskerne ble jaget vestover, folk fra øst-Polen – dagens Hviterussland og Ukraina – ble flyttet til Wroclav. For å sette et polsk stempel på byen, ble også store polske bibliotek flyttet med til Wroclav. I dag er byen stolt av sin fortid – stolt over å være en by med over 70 navn på ulike språk som har hatt tilknytning til byen.

- Lars Egeland, Læringssenterdirektør, Høgskolen i Oslo og Akershus

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode