Nasjonalstrategen

. i kategorien Nr. 1 - 2015

9-AslakSiraMyhre_1.jpgDa Aslak Sira Myhre ble utnevnt til nasjonalbibliotekar, var det mange som sperret opp øynene. Dette var annerledes, dette blir spennende, var reaksjoner over lunsjbordene og i bibliotek-sektorens sosiale medier.

Av Odd Letnes redaktør

– Vi gratulerer Aslak Sira Myhre med en spennende og svært viktig jobb. Den nye direktøren får en viktig rolle med å utvikle bibliotekene i Norge, sa daværende leder i Bibliotekarforbundet, Monica Deildok, i april 2014.

– Spenstig og særdeles spennende valg!! Hjertelige gratulasjoner til Sira Myhre og til de som har gjort den spennende ansettelsen!! skrev biblioteksjef Ola Eiksund, Arendal bibliotek, på Bibliotek­norge-lista.

Men innerst inne stusset nok noen litt også. Og tok ironien fatt:

– Eg er djupt såra og sundskoten, her må det bli nasjonal bibliotekarstreik: Fyren har jo knapt nok sett sine bein på Statens bibliotek- og  informasjonshøgskule, mente Ivar Stokkeland, bibliotekleder ved Norsk polarinstitutt.

Ut av skapet?

Var han skapbibliotekar? Var det virkelig sånn at Sira Myhre gikk med en godt skjult drøm om å bli nasjonalbibliotekar? Var det sånn at når han diskuterte forholdet mellom bibliotek og litteraturhus, som han har gjort mange ganger de siste årene på konferanser og i media, så skulle han ønske at han helst satt på «andre siden», blant bibliotekarene?

Det korte svaret lyder «Nei».

For den hemmelige våte drømmen hans har aldri handlet om å bli nasjonalbibliotekar. Det var heller ikke sånn at han en vakker vårdag i 2014 våknet og så lyset: Jeg vil bli nasjonalbibliotekar.

Han ble spurt, som det heter, om å komme på intervju.

– Det første jeg tenkte var at søkerlista var mager og at de trengte flere navn. For å være ærlig hadde jeg ikke store forventninger om å få jobben. I ettertid ser jeg at det kanskje var en fordel, for jeg hadde ganske lave skuldre under intervjuene og følte meg fri til å si hva jeg ville.

Større bibliotekbehov

Han  pekte under jobbintervjuene på tre felter han ville satse på. Det første handlet om folkebibliotek.

– Det vi gjør med folkebibliotekene nå og de neste ti årene, vil forme bibliotekene i hele dette århundret, mener han. – Videre lever vi i en tid som krever mer og ikke mindre bibliotek.

– Hva begrunner du det med?

– Det er to trekk i tiden som folk intuitivt tror peker mot at bibliotek blir mindre viktig, men som egentlig betyr det motsatte. Det ene er Google. Vi har lett for å tro at så lenge vi har Google trenger vi ikke flere kunnskapskilder. Men det er feil. Vi har tilgang til uendelige mengder kunnskap via nettet, men det gjør behovet for kildekritikk og katalogisert, kvalitetssikra kunn­skap større, ikke mindre. Google gjør deg ikke til din egen bibliotekar, det vet vi nå. Søkemotoren stiller kun en begrenset del kunnskap til rådighet og den fungerer best når du vet hva du vil ha. Men når du bare finner den kunnskapen du visste at du lette etter, da blir du ikke klokere. Bibliotekene står på andre enden av skalaen. Bibliotekenes arbeid med klassifikasjon, katalogisering og gjenfinningssystemer, er enormt mye mer omfattende. Google gir oss toppen av isfjellet. Bibliotekene gir oss i tillegg bredden og dybden, sier nasjonalbibliotekaren som nå lener seg framover med armer som understreker poengene.

- Det som også krever mer satsing på bibliotek, er at mange av de tradisjonelle møteplassene som postkontorer, bokhandlere, platebutikker, nærbutikker og liknende blir lagt ned, mener han.

– Da tenker man at nå må vi snart legge ned biblioteket også, og at det er en slags rest av sovjetsosialisme som gjør at vi opprettholder disse filialene. Men folk har ikke mistet behovet for å møtes fysisk. Sosiale møteplasser er en viktig del av et samfunn, og når de andre forsvinner er biblioteket den perfekte møteplassen hvor du kan komme som den du er uten noen kommersiell interesse og tilbringe hvor mye tid du vil innenfor en ramme av kultur, kunnskap og opplevelser.

Arena og metadata

Det andre punktet han la vekt på under ansettelsesprosessen, var at han ønsker å utvikle nasjonalbibliotekets rolle som formidler av sine enorme kunnskaps- og kulturressurser. Nasjonalbiblioteket er Norges hukommelse, men samlingene må aktiveres og løftes fram på en enda mer aktiv måte enn i dag, poengterer han.

Det tredje han tok til orde for, som er i forlengelsen av de to foregående punktene, er å utvikle Nasjonalbiblioteket som en åpen arena for publikum, akkurat som folkebibliotekene nå for eksempel skal bli arenaer for offentlig debatt.

– Vi må også styrke denne utadvendte ­siden, ved å ha arrangementer og utstillinger, både her i lokalene våre på Solli plass og på nettet. Eller i form av vandreutstillinger og liknende som tilbys folkebibliotekene

– Har du kommet på noe mer etter at du ble varm i trøya?

– Jeg har blitt manisk opptatt av metadata. Vi må sluttføre overgangen fra det analoge til det digitale i bibliotekenes katalogisering og gjenfinning av bøker og kunnskap. Det vil si felles metadata, ei bok – én registrering, felles biblioteksøk, felles autoritetsregister og den store webdeweyen. Dette er tjenester som vil frigjøre ressurser i landets biblioteker, og gjøre veien til boka, artikkelen eller filmen kortere for lånere. Og det er tjenester nasjonalbiblioteket skal levere. Nasjonalbiblioteket har jobbet med dette lenge, og nå har vi lagt en plan som gjør at det kan komme til et bibliotek nær deg ganske snart. Metadata først er slagordet mitt nå, det så jeg ikke komme da jeg startet.

Det viktige rommet

Nasjonalbibliotekaren tror på bibliotek­rommet. I et historisk perspektiv er det ikke utlånet som har båret fram bibliotekidéen, poengterer han. Det viktigste er den bruken av kilder som har foregått i selve biblioteket. Dette forandrer seg ikke i en digital tid. Tvert i mot vil digital tilgang i folkebibliotekene vil bli stadig viktigere.

– Men kan vi ikke bare sitte og surfe hjemme i vår egen stue?

– Nei, og det er det som er hele poenget. Rettighetsbelagt musikk, film, aviser, skjønnlitteratur og faglitteratur kan ikke gis ut gratis på generelt grunnlag. Dersom folk kunne sitte hjemme i sin egen stue og laste ned eller streame det de måtte ønske av rettighetsbelagt materiale, ville det potensielt ødelegge hele kulturøkonomien og vilkårene for å skape kunst og kunnskap.

– Nettopp her kommer folke- og fagbibliotekene inn. Vi har i dag fått på plass avtaler som for eksempel avistjenesten, som gjør at vi kan tilby mye av dette gratis til bibliotekets brukere innenfor bibliotekets vegger. Dermed får brukerne en merverdi ved å gå på biblioteket. Jeg vil at vi skal flytte stadig mer av Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek ut i folke- og fagbibliotekene.

Volum, volum, volum

– Vil Nasjonalbiblioteket kunne åpne opp «den dype weben» for folkebibliotekene, altså sørge for at databaser og tidsskrifter som i dag ligger bak betalingsmurer, blir fritt tilgjengelig for folke- og fagbibliotekene?

– Veiene fram dit kan være mange og lange. Tilgang på denne delen av internett kan koste mye penger. Da kommer spørsmålet: Hvem skal betale? Andre ganger kan man kanskje oppnå tilgang gjennom forhandlinger. Men slikt tar også tid. La meg derfor svare slik: Dette er en del av de langsiktige målsettingene, og Nasjonalbiblioteket ønsker å bidra til størst mulig digital tilgang for brukerne. I det arbeidet må vi være både pragmatiske og tålmodige, for dette er et stort arbeid.

Volum er et viktig stikkord for Sira Myhre. Hvis det skal være et poeng for brukeren å gå til biblioteket og søke kunnskap på en pc eller en mobiltelefon, må han finne mye mer enn et tilsvarende søk ville gitt hjemme i stua. Det er for eksempel en grunnidé bak NB Digital.

– Vi digitaliserer ikke bare et utvalg av det som er trykt i Norge, vi digitaliserer alt! Dette gir Nasjonalbibliotekets samlinger et enormt volum, noe som oppleves av brukerne som viktig og interessant.

Kommunereformen

Fra å være et noe uklart politisk prosjekt, er kommunereformen nå i ferd med å bli en konkret sak som stadig oftere dukker opp i den offentlige debatten. Også i biblioteksektoren. Hvilke konsekvenser tror Sira Myhre den kan få for bibliotek-Norge?

– Jeg tror jeg må svare sånn: Mitt viktigste krav til kommunereformen er at den ikke må føre til svekkelse av bibliotektilbudet. Både regjeringen og Stortinget er heldigvis opptatt av å styrke biblioteksektoren. Nasjonalbibliotekets rolle vil derfor hele tiden være å påpeke at bibliotektilbudet ikke må svekkes som en følge av kommunesammenslåinger.

– Hva skjer så hvis det likevel skulle føre til nedleggelse av filialer?

– Det er ikke Nasjonalbiblioteket som bestemmer over filialstrukturen til norske bibliotek. Selv om det ikke alltid kjennes sånn, tror jeg det i det store og det hele er en god idé. Noen ganger kan det være riktig å flytte en filial, eller legge en ned, fordi folk har flyttet på seg eller fordi biblio­tektilbudet organiseres annerledes. Kunnskapen om hva som er rett vil være lokal.  Det Nasjonalbiblioteket kan gjøre er å holde fast på at bibliotektilbudet ikke skal svekkes som en følge av en eventuell reform, og argumentere for bibliotekene overfor kommunepolitikere og rådmenn. Samtidig bidrar vi med utviklingsmidler og infrastruktur som gjør at kommunene, uansett hvordan de kommer til å se ut, kan utvikle sine bibliotek på en best mulig måte, sier han og legger til.

– Vi kan også legge til rette for tjenester og tilbud som kan fylle bibliotekene med innhold. Men som jeg påpekte ovenfor, møteplassen og digital tilgang krever fysiske bibliotekrom. Det er i seg selv gode argumenter for filialer og fysiske bibliotek.

Statlige øremerkinger

«Nedleggelse av bibliotek» bringer inn et annet stort tema, som fra tid til annen dukker opp i biblioteksektoren: statlige garantier og øremerkinger. Det har senest kommet ønsker om at staten skal overta driften av bokbåten Epos på Vestlandet. Er det en riktig vei å gå?

– Nasjonalbiblioteket er et forvaltningsorgan, det er ikke vi som lager lover og regler. Statlige øremerkinger til biblioteksektoren er derfor en sak for Stortinget og ikke for Nasjonalbiblioteket. Sannheten er at det er et stort flertall på Stortinget som sier nei til statlige øremerkninger. Det er viktig at man tar dette inn over seg i biblioteksektoren. Det staten kan gjøre, og som kulturministeren nettopp har gjort, er å øke tilskuddsmidlene. Dersom nivået på 48 millioner kroner i året opprettholdes, snakker vi om en halv milliard kroner på ti år. Det er mye penger.

– Kunne noe av dette gått til drift?

– La oss ta utgangspunkt i bokbåten Epos. Jeg vet at noen mener at staten burde overta ansvaret for den. Men Nasjonalbiblioteket kan ikke uten videre gjøre det. Da må vi få et pålegg fra Stortinget. La oss gå et skritt videre i diskusjonen. Hvis vi overtar Epos, ville det være det samme som å overta Sandaker filial for Deichman. Det ville starte en uheldig utvikling. Dersom man vet at staten går inn og overtar filialer i kommuner med trange budsjett, ville sannsynligvis mange rådmenn begynte å tenke: Ok, vi varsler nedleggelse av filial X eller Y og håper at staten vil komme med en hjelpende hånd. Da ville ikke Nasjonalbibliotekets utviklingsmidler ha hjulpet mye. 48 millioner årlig er veldig mye om vi kanaliserer dem til aktivitet i bibliotek landet rundt, og veldig lite om det skal brukes til å drive bibliotekfilialer.

– Når det er sagt, tror jeg at både bokbåt, bokbuss og andre oppsøkende bibliotektjenester blir viktig i årene som kommer. Vi må ut for å ta med folk inn i biblioteket.

NBs todelte rolle

– Nasjonalbiblioteket er både bibliotek og utviklingsorgan. Det har fra tid til annen kommet kritikk av at dere bruker for mye penger på dere selv. Hva mener du om det?

– Jeg har merket meg denne diskusjonen, men jeg ser ikke motsetningen. Vi har en todelt oppgave, ja. Vi skal samle inn og sikre landets hukommelse, og drive formidling og forskning. Samtidig er vi et strategiorgan og serviceorgan for biblioteksektoren. Depotbiblioteket i Mo i Rana er et godt eksempel. Vi bruker ikke penger på å ruste opp depotet i Mo i Rana for vår egen del. Det handler først og fremst om å avlaste folke- og fagbibliotekenes behov for magasin, slik at de kan bruke ressursene sine til formidling og andre aktiviteter som kommer brukerne til gode.

– Når vi nå satser på å utvikle bedre fellestjenester, er også det noe som kommer biblioteksektoren til gode. Det samme gjelder utviklingsmidlene hvor vi stimulerer til nyskaping og kreativitet.

Fag og folke

– Etter at fag- og forskningsbibliotekene mistet Riksbibliotektjenesten, opplever enkelte at de ikke lenger blir sett. Andre opplever at fag- og folkebibliotekene lever i hver sin verden og savner mer samarbeid. Hvordan ser du på forholdet mellom fag og folke?

– Jeg er redd denne typen bekymringer er et uttrykk for en liten sektor på defensiven, sier Sira Myhre. Han mener at frykten for at den ene typen bibliotek blir favorisert i forhold til andre, er ubegrunnet.

– Vi må komme bort fra denne konkurranseoppfatningen. I min verden er et bibliotek et bibliotek enten vi snakker om fag- eller folkebibliotek. De problemene et folkebibliotek møter i overgangen fra analog til digital tid, møter i prinsippet også et fagbibliotek. Dersom vi skal snakke om konkurranse her, må det være at norske bibliotek er i konkurranse med resten av verden, med Google og tilsvarende tjenester og medier.

– Ser du behov for mer samarbeid?

– Både ja og nei. Dersom fag- og folkebibliotekene kan sirkle inn viktige felles relevante problemer og utfordringer, ønsker selvsagt Nasjonalbiblioteket å bidra til å løse dem. Men jeg er ingen tilhenger av at man oppretter utvalg og komiteer for sin egen skyld. Det er misbruk av ressurser.

Sammen om ebøker

Foreløpig er ebøkenes andel av det totale bokmarkedet liten, og lite tyder på at ebøkene med det første vil ta over for papirboka. Det er for eksempel ikke eboka som truer bokhandlerne, det er nettsalget av fysiske bøker. Men på sikt vil det skje store endringer, og man må ikke være den store sannsigeren for se at ebøkene kommer til å ta en stadig større andel av det totale bokmarkedet.

Det nasjonalbibliotekaren er mest opptatt av, er at vi ikke undergraver det norske litterære systemet.

– Jeg er fristet til å si at det norske litterære systemet er det mest velutviklede i verden. Det sikrer inntekt til forfatterne og forleggerne, det sørger for kvalitet og for bred distribusjon omkring i landet via bokhandlere og bibliotek. Det er imponerende hvor mange forfattere fra lille Norge som oversettes til ulike språk omkring i verden.

– Forfatterne og forleggerne er redde for at dette systemet skal gå i stykker i overgangen fra det analoge til det digitale?

– Denne frykten må biblioteksektoren dele. Det norske litterære systemet er et trepartssamarbeid hvor bibliotekene er en vesentlig del, som kjøper av bøker, som distribusjonskanal, formidler og kulturbærer. Men vi er like avhengig av forfattere og forlag som de er av oss. Bryter systemet sammen, bryter det sammen for oss alle. Det bør være utgangspunktet ved alle de forhandlingsbord vi skal møtes ved de neste årene. Vi har hatt en felles interesse av å bygge dette systemet og vi har en felles interesse av å skape et tilsvarende system i den digitale verden. Vi må gjøre det med og ikke mot teknologien og ingen må bli for griske om det skal gå. Det er mitt utgangspunkt.

Bibliotek og litteraturhus

– Hva lærte du som leder av Litteraturhuset i Oslo, som du nå kan bruke i forhold til biblioteksektoren?

– Personlig  lærte jeg mye om å bygge opp en institusjon og drifte den. Jeg tror likevel de mest relevante erfaringene i forhold til min nye jobb, er hva vi lærte sammen på  Litteraturhuset. Vi startet ikke som en konkurrent til Deichmanske bibliotek i Oslo, som enkelte feilaktig har trodd. Tvert i mot sto det i stiftelsesdokumentet til Litteraturhuset i Oslo at vi skulle være en inspirasjonskilde for folkebibliotekene. Vi skulle skape en ny type offentlig arena for debatt og andre arrangementer, vi skulle prøve og feile og vise nye muligheter. Så skulle bibliotekene kunne høste av våre erfaringer uten å måtte gjøre våre feil. Det var tanken.

– Når jeg så ble spurt om å bli nasjonalbibliotekar, og med kulturministerens oppjustering av utviklingsmidler, så ser jeg en sammenheng. De erfaringene vi har gjort på Litteraturhuset når det gjelder programmering, publikumstenkning,  arrangement, teknikk, markedsføring og liknende, kan komme veldig godt med nå når bibliotekene skal realisere sin nye formålsparagraf.

– Hvordan kan dere nå få formidlet dette til bibliotekene?

– Det viktigste virkemiddelet vi har er tilskuddsmidlene. Jeg ønsker å kanalisere dem mot arrangement, tilrettelegging for arrangement og volum. Man blir ikke god til å være møteplass eller debattarena av å gå på kurs, det blir man gjennom å lage arrangement. Jeg håper å kunne gjennomføre en fireårsplan hvor alle bibliotek over hele landet har fått økt rom for formidling, møter, foredrag, debatter og opplesinger. Og arrangement for barn, ungdom og voksen, pensjonister og idrettslag.

– Vi kan tilby ressursene som gjør at biblioteksjefene kan fylle den nye formålsparagrafen med innhold. Og så skal vi sikre kompetansedeling. Mange bibliotek er allerede svært gode arrangører. Vi må sikre at deres ressurser gjør andre bedre. Og så må Nasjonalbiblioteket bygge opp en egen kompetanse som kan bidra over tid til både å initiere tiltak, evaluere, kartlegge og legge til rette for kompetansedeling for biblioteket som møteplass. Men det vil ta tid, dette er ikke noe som utvikles på nasjonale kurs og konferanser. Det utvikles gjennom prøving og feiling der du er.

Tenk kvalitet, ikke provokasjon

– Diskusjonen om bibliotek og litteraturhus har ofte vært preget av spenning, som om det handlet om et enten-eller. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at denne spenningen er medialt opphausa og at konflikten ikke er reell. Bortsett fra hvis en kommune skulle finne på å legge ned biblioteket og i stedet bruke pengene på litteraturhus. Men vi har ingen eksempler på at det har skjedd. Pengene til for eksempel Litteraturhuset i Oslo har ikke gått fra Deichmans budsjett. Jeg har dessuten aldri ment at vi skulle starte en storstilt utbygging av litteraturhus omkring i landet. Det er bare noen få større byer som har plass til både bibliotek og litteraturhus. I resten av kommunene er det biblioteket som er det naturlige litteraturhuset.

– Hvilket råd har du til slutt til de biblioteksjefene som nå sitter omkring i landet og lurer på hva slags diskusjoner og debatter de skal arrangere for å oppfylle formålsparagrafen i loven?

– Dere trenger ikke lage Dagsnytt 18. Dere trenger ikke lage kontroversiell debatt. Det er det viktigste. Dagsnytt 18 er vanskelig å lage for NRK, som er Norges største redaksjon. Ingen kan forvente at en bibliotekssjef i halv stilling skal kunne få til debatter TV2 har gitt opp å trekke folk til. Jeg ønsker et mangfold av arrangement og arrangementstyper i landets biblioteker, programmet i Ørsta skal være annerledes enn det i Volda. Foredrag og dannelse er like viktig som kontrovers for utviklingen av demokratiet. Forfattermøter, samtaler og debatter skal alternere. Uansett hva man gjør, tenk først og fremst kvalitet. Og kvalitet på et arrangement betyr at det er laget for et publikum, ikke for den som arrangerer .

– På Litteraturhuset var jeg veldig streng. Jeg sa ofte nei til et arrangement dersom jeg mente kvaliteten var for dårlig. Det håper jeg også biblioteksjefene gjør. Men aller viktigst: Lovendringen ble ikke gjort for at alle bibliotek er nødt til å ha et foredrag av en nazist i løpet av året. Du har frihet til å programmere kontroversielt, ikke plikt til det.

– Gjennom attentatet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble ytringsfriheten angrepet på det mest brutale. Hva tenker du om bibliotekene som forsvarer av ytringsfrihet og som arena for offentlig debatt i kjølvannet av attentatet?

– Denne type terror verken skal eller vil påvirke bibliotekenes virksomhet. Bibliotekene er arenaer for kunnskap, dannelse, formidling og debatt. Det var de før de groteske angrepene på Charlie Hebdo, og det skal de være etterpå,  avslutter Aslak Sira Myhre.

- - - -

Aslak Sira Myhre (f. 1973)

•          Studert historie og sosialantro­pologi i Bergen

•          Leder i Bergen Rød Valgallianse 1995–97

•          Medlem av bystyret i hjembyen Stavanger 1999–2003

•          Partileder i Rød Valgallianse 1997–2003

•          2003-06 leder av foreningen !Les

•          Ble i 2006 daglig leder av Litteratur­huset i Oslo og bygde opp institusjonen fra starten og frem til 2014

•          Har også arbeidet som journalist og vært en ivrig deltaker i samfunnsdebatten.

•          Fra 2014 er Aslak Sira Myhre sjef for Nasjonalbiblioteket.

 

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode