Offentlighetens akvarium

. i kategorien Bok og Bibliotek nr. 6 - 2016

 

professorn 11Kan det amerikanske valget lære oss noe om offentlighet som er relevant for norske folkebibliotek når de skal utforme sin rolle som arenaer for offentlig samtale og debatt – bortsett fra at det viste oss en offentlighet i forfall, der skjellsord overtok for rasjonalitet og politiske argumenter og der det private og det politiske ble sauset sammen i en usalig røre?

Jeg tror vi kan lære noe helt vesentlig om en offentlighet som langt på vei har løsrevet seg fra samfunnet omkring og som utvikler seg mot å bli frittsvevende og seg selv nok. En av offentlighetens sentrale funksjoner er å formidle mellom nivåer og sektorer i samfunnet – formidle mellom sivilsamfunn og myndigheter, mellom det statsviterne Tommy Tranvik og Per Selle har kalt småskalanivået og storskalanivået.

Nordahl Grieg omtalte i sin tid Theatercafeen – 1920- og 30-tallets sentrale møteplass for aktørene i den tidens offentlighet – lett foraktfullt som «akvariet». Spørsmålet er om dagens offentlighetsaktører også befinner seg i et slikt akvarium og at en hovedoppgave for bibliotekene som infrastruktur er å slå hull på glassbollen og bidra til en offentlighet som er forankret i de samfunnene der menneskene lever sine liv og der impulser fra de ulike nivåene kan overrisle hverandre.

Når kommentariatet nå slikker sine sår, er det stadig tilbakevendende spørsmålet dette: Hvordan kunne vi ta så feil? Hvorfor så vi ikke hva som var i ferd med å skje i USA og som ledet til valget av Trump, eller hva som forgikk i Storbritannia og som ledet til Brexit. I den forbindelse vises det gjerne til Haakon Lie og Einar Gerhardsen, som bare trengte å åpne vinduet i Folketeaterbygningen på Youngstorget for å lukte trender og tendenser i samfunnet utenfor.

Men i Haakon Lies og Einar Gerhardsens tid hadde man en offentlighet med en helt annen type forankring enn det som er situasjonen nå. Man hadde organisasjoner med bredt medlemsgrunnlag og der synspunkter kunne formidles mellom lokalledd, regionalledd og det nasjonale nivået. For igjen å gripe til Tommy Tranvik og Per Selle: De har vist hvordan vi i Norge har hatt integrerte sivilsamfunnsorganisasjoner fra det lokale til det sentrale nivået  - organisasjoner som hadde masseoppslutning og en ideologisk forankring. De tradisjonelle massebevegelsene som arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen, lekmannsbevegelsen, nynorskbevegelsen osv, konkluderer de, «reached out and touched people wherever they lived, thereby turning passive subjects into full-blown citizens». (Tranvik & Selle, 2007, s. 59). Avisene var en del av dette, for dette var i partipressens tid. De fleste byer hadde i alle fall to aviser som representerte – en som representerte ett av de borgerlige partiene og en som representerte arbeiderbevegelsen. Slik hadde man en finmasket struktur for offentlighet.

Nå skal man ikke romantisere. Det er ikke en tid det uten videre er noen grunn til å ønske seg tilbake til. Systemet var autoritært. Like mye eller mer enn organisasjonene og avisene fanget opp signaler og bevegelser ute i samfunnet og formidlet dem oppover, ble de brukt til å sende direktiver nedover. Når Haakon Lie og Einar Gerhardsen åpnet vinduene ut mot Youngstorget, var det langt fra bare for å kjenne i hvilken retning andre blåste. Det var for å blåse selv, og de skapte vinder som ofte ikke ga de utenfor noe annet valg enn å vende kappen etter dem. Den kritiske journalistikken hadde dårlige kår i partipressens og partipiskens tid. Forholdet mellom partiene og de avisene som støttet dem var nærmest symbiotisk. Arbeiderbladets redaktør ble valgt på partiets landsmøte. Redaktørene i Dagbladet og Aftenposten møtte på møtene i stortingsgruppene til henholdsvis Venstre og Høyre. Innsideinformasjonen de da fikk tilgang til, måtte betales med lojalitet.

Fra midten av 1970-tallet løsnet partitilknytningen gradvis – først for de borgerlige avisenes vedkommende, noe seinere for arbeiderpressen.

Altså: Ikke noe å ønske seg tilbake til. Oppløsningen av båndene mellom avisene og de politiske partiene, ble av de aller fleste opplevd som en frigjøring av journalistikken og som en forutsetning for at mediene kunne utøve samfunnsoppdraget knyttet til en kritisk overvåkning av makthaverne.

Men som alltid: Noe av det å utøve samfunnsoppdraget sitt knyttet til kritisk overvåking av makthaverne går tapt. Noen barn som vi gjerne skulle ha hatt med oss videre, forsvant med badevannet. Og ett av de negative utslagene for en fungerende og bærekraftig offentlighet av denne prosessen, er at forbindelses- og kommunikasjonslinjene ut til samfunnet som gjør at offentligheten kan gjøre det en skal, som er å formidle mellom sivilsamfunnet der borgerne lever og arbeider, opplever problemer, sorger og gleder, langt på vei er brutt. Den offentlige sfæren er blitt en lukket boble der aktørene kommuniserer seg imellom. Nordahl Griegs akvarieparallell fra 1930-tallet er sannsynligvis mer dekkende for dagens offentlighet enn den var på Nordahl Griegs tid. En bok av foran nevnte Tommy Tranvik og Per Selle fra 2003 som ble skrevet innenfor rammene av den siste norske maktutredningen, behandler dette problemet. Boka bærer den talende tittelen Farvel til demokratiet – nasjonalstaten og de nye nettverkene. Vi har fått en situasjon i Norge som ligner det som lenge har vært situasjonen i mange andre land i Vest-Europa og i USA, der man ikke har hatt sivilsamfunnsorganisasjoner med masseoppslutning som har vært vertikalt integrerte. I stedet får vi en utvikling mot Nordahl Griegs akvarium, der de som svømmer rundt i akvariet i begrenset grad påvirkes av det som skjer i samfunnet utenfor, og de som arbeider og lever i samfunnet utenfor, i liten grad påvirkes av det de som svømmer rundt inne i glassboblen sier og gjør.

Drivkreftene bak denne utviklingen er dels knyttet til digitaliseringen, men kanskje i enda sterkere grad til de ideologiske strømningene som forkynner nyliberalismens og globaliseringens velsignelser. I Norge er utviklingen tett knyttet til de regjeringene som under ledelse av politikere som Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg demonterte den sosialdemokratiske velferdsstaten.

Mange er opptatt av hvordan internett kan lede til framveksten av ekkokamre, der vi bare eksponeres for synspunkter og verdier vi liker, i stedet for å bli utfordret. Men det finnes knapt noe sterkere ekkokammer enn Dagsnytt 18, der den frittsvevende offentlighetens aktører møtes daglig og bekrefter hverandre. Da blir det vanskeligere å fange og forstå det som skjer utenfor – det som ledet til Brexit eller til valget av Trump.  Det er jo faktisk slik at det å være aktør i offentligheten, absurd nok, er i ferd med å bli en egen profesjon. Det er blitt mer og mer vanlig at de som deltar i den offentlige samtalen i mediene, undertegner med «samfunnsdebattant» som yrkesbetegnelse. Tydeligere kan ikke den offentlige samtalens fristilling fra virkeligheten illustreres. – Jeg representerer ingenting, jeg er samfunnsdebattant.  Da tømrermester Ole Torstensen i 2014 skrev sin artikkel i Morgenbladet om de manuelle, vakte det stor oppsikt – ikke bare på grunn av at han satte søkelyset på et viktig problem, men også fordi det ikke er vanlig at en med den type forankring til virkeligheten, deltar i diskusjonene i offentligheten. Det burde naturligvis vært omvendt. Det oppsiktsvekkende er at vi har fått et sjikt som presenterer seg som samfunnsdebattanter, uten å markere noen annen tilknytning til samfunnet og virkeligheten.

Da jeg for 20 år siden hadde min doktordisputas, ba en av de biblioteksjefene som hadde vært mine respondenter om ordet ex auditorio.  Jeg skalv litt i buksene da. Var det virkeligheten – datamaterialet mitt – som slo tilbake? Heldigvis gikk det aldeles utmerket, men er det ikke det vi nå stadig oftere opplever, seinest da vi våknet om morgen den 9. november: Reality strikes back. Virkeligheten godtar ikke den frittsvevende elitens fortolkninger.

Og hva har dette med bibliotekene som institusjoner for offentlighet å gjøre?

Har bibliotekene som et finmasket og desentralisert nettverk og med en allsidig tilknytning til sivilsamfunnet lokalt og regionalt, potensial til å bidra til å gjenreise en offentlighet som er forankret i den virkeligheten der menneskene lever sine liv? Utfordringen er ikke mindre enn det.

-- Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, AVD. ABI

Tranvik, T & Selle, P. (2007). The Rise and Fall of Popular Mass Movedments. Organizational Change and Globalization – the Norwegian Case. Acta Sociologica, 50(1), 57 - 70

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode