Oppblomstring eller massedød

. i kategorien Nr. 2 - 2015

1 ForsidebildeKommunereformen gir folkebiblioteket en sjanse til å vise hvor viktig det er for lokalsamfunnet. Større kommuner behøver ikke bety dårligere tilbud, men da må bibliotekene påvirke reformprosessen.

Det kan være alvor denne gang. Den store kommunereformen er begynt å rulle, den første søknaden om sammenslåing er sendt. Dagens over 400 kommuner skal bli til langt færre. Prosessen er i gang i nesten alle landets kommuner.

Hvordan skal det gå med folkebiblioteket når lokalpolitikerne ruser seg på effektiviserings- og sammenslåingsvisjoner? Hvordan kan biblioteket selv påvirke om det kommer noe godt eller dårlig ut av kommunereformen?

For å kartlegge terrenget, har Bok og Bibliotek gjennomført en spørreundersøkelse blant alle landets fylkesbiblioteksjefer (se figurer på de neste sidene), og vi har snakket med en rekke aktører med ulik rolle i reformprosessen.

Kortversjonen er at vi har støtt på en behersket optimisme på folkebibliotekets vegne. 15 av 19 fylkesbiblioteksjefer er helt eller litt enig i en påstand om at «større kommuner vil ha bedre mulighet til å oppfylle målsetningene med folkebiblioteket.» Samtidig er det grunn til å vente effekter av sammenslåing som mange vil mene er negative: Over halvparten tror at bibliotekbrukerne i deres fylke om ti år vil ha lengre reisevei til biblioteket enn i dag. Og et flertall blant fylkesbiblioteksjefene tror også at det vil være færre biblioteksenheter (hovedbibliotek, filial osv.) i fylket om ti år.

     Reformen er i gang, men den vil ta tid, og utfallet er uvisst. Det gir bibliotekene land og strand rundt en mulighet til å være tidlig ute og påvirke prosessen. Biblioteksjefene må også benytte tiden til opplysning av lokalpolitikere, mener Norsk Bibliotekforenings leder Mariann Schjeide.

– Det sitter veldig mange politikere rundt omkring uten lånekort i lommeboka, som tror de kan noe om moderne biblioteksdrift. Men de kan veldig lite, de ser bare at det er utlån av bøker over en disk. Da må vi fortelle dem hva vi holder på med ellers, blant annet den nye formålsparagrafen som sier at vi skal være en uavhengig debattarena, sier Schjeide.

 

Sammenslåing I: Vestfold

Den første søknaden om sammenslåing i kommunalminister Jan Tore Sanners innboks er datert 6. februar 2015 og ble sendt fra Sandefjord, Stokke og Andebu kommuner i Vestfold. Den nye kommunen skal hete Sandefjord og se dagens lys 1. januar 2017. Bibliotekene i Stokke og Andebu har fått en slags garanti: I utredningen som ligger til grunn for vedtakene om sammenslåing slås det fast at «det skal være bemannede bibliotekfilialer i Stokke og Andebu. Bibliotekene i Stokke, Andebu og Sandefjord ivaretas som samlingssted og kulturutvikler.»

Utredningen er laget av politikere fra de tre kommunene i fellesskap. I dette arbeidet er det tatt hensyn til at biblioteket er en viktig samfunnsinstitusjon, sier rådmann Lars Joakim Tveit i Stokke. Han bekrefter at bibliotekene i Stokke og Andebu beholdes.

– Vi har sagt at man skal ha tjenester der folk bor. Det skal ikke være nødvendig å flytte dit tjenestene produseres. Det kan jo hende at bibliotekene kan finne et godt samarbeid om for eksempel felles innkjøpsordninger, de kan ha et større fagmiljø og vil kanskje organisere seg på en annen måte. Men publikumstilbudet skal opprettholdes, sier Tveit.

Ved siden av biblioteket har lokalpolitikerne lagt vekt på å beholde NAV-tjenester, helsestasjon og servicefunksjoner på rådhuset lokalt i Andebu og Stokke.

Andebu blir med 5719 innbyggere lillebror i den nye kommunen. Utover den lovende ordlyden i utredningen har det ikke kommet noe konkret om hva konsekvensene blir for bibliotekene, forteller biblioteksjef i Andebu Jørgen Hovde (bilde neste side). Til nå har den nasjonale -debatten om bibliotekenes skjebne i kommunereformen vært preget av frykt for nedleggelser og utarming, men Hovde er optimist.

– Man vet jo ikke hvordan budsjettene ser ut når det har gått et par-tre kommunestyreperioder. Men sånn som det er nå, er jeg ikke redd for bibliotekene, snarere tvert om. Det tror jeg også handler om at vi har tre biblioteker som er godt forankret i lokalsamfunnet, sier han.

Biblioteksjefene i de tre kommunene har hatt uformelle samtaler, og skal nå jobbe mer intensivt med sammenslåingen for å sette dagsorden i den videre prosessen. Ved å gå i dialog tidlig kan man forberede seg og hindre at prosessen blir dominert helt av de som ikke kan bibliotek. Og målet er biblioteksjefene enige om.

– Målet må være at 1+1+1 er mer enn 3. Nå slår vi sammen ressursene, og må komme med et styrket tilbud ut av dette, sier Hovde.

Blant det han håper kommer på plass, er lengre åpningstider, mer aktivitet i bibliotekene, for eksempel som møteplass og debattarena, og generelt et mer tilgjengelig bibliotek. Alle trenger ikke gjøre alt når tre biblioteker blir ett, påpeker Hovde.

– To ting som jeg ser umiddelbart, er for det første å koordinere, booke og ordne med arrangementer. Det andre må være de praktiske tingene knyttet til medier og bøker – bokinnkjøp og –mottak og katalogisering, sier Hovde.

 

Sammenslåing II: Midt-Troms

Landet rundt er ni av ti kommuner i gang med kommunereformen, ifølge en oversikt fra Kommunal Rapport. 340 kommuner er på utredningsstadiet, 25 er ferdige med å utrede, en håndfull forhandler om sammenslåing, og tre har altså sendt søknad. Det betyr at kommunereformen angår de aller fleste av landets folkebiblioteker direkte. Kommunene er pålagt å ha folkebibliotek, men hva hvis det blir radikalt færre kommuner?

     I Midt-Troms har de åtte kommunene i regionrådet nylig blitt enige om å utrede sammenslåing. Resultatet er åpent – prosessen kan også ende med at bare noen få av de åtte slår seg sammen. Uansett har politikere og innbyggere her en spesiell mulighet til å se inn i framtiden, for bibliotekene i tre kommuner har kommet sammenslåingen i forkjøpet. Siden årsskiftet har biblioteksjef Kristin Strand Iden i Lenvik kommune (11557 innb.) også sjefsansvaret for bibliotekene i kommunene Berg (918) og Tranøy (1510) på Senja. Dette vertskommunesamarbeidet skal være det eneste av sitt slag i landet. Hovedbiblioteket i kommunesenteret Finnsnes i Lenvik har flyttet inn i en kunnskapspark sammen med bl.a. et studiesenter, et pedagogisk senter, et museum og et lite vitensenter. De øvrige bibliotekene har spisset profilen.

– De har fått profil som barne- og ungdomsbibliotek og skal også legge til rette for voksne studenter. Øvrige brukerbehov legges det til rette for her sentralt på Finnsnes, sier Iden.

Nettopp det å utvikle det enkelte biblioteks profil er en potensiell rasjonaliseringsgevinst av det positive slaget ved kommunereformen, mener Iden. Prosessen kan føre til en revurdering av om biblioteket har den rette profilen. Ved å se det bibliotekene gjør i sammenheng, kan en utnytte midlene bedre.

– Jeg tror at vi har trygget bibliotekene på den måten. Vi har på en måte sikret bibliotekenes stilling ved at de er relevante, og har også gode alliansepartnere som vil skrike i lag med oss om det trues med nedleggelse, sier Iden. Skoler og barnehager er de fremste partnerne for de små bibliotekene.

Fylkesbiblioteksjef Birgit Larsen i Troms viser til at de mindre bibliotekene i vertskommunemodellen – de «lokale punktene» – har sine spesialiteter.

– I Berg kommune, på det lille stedet Senjahopen, har biblioteket vært en drivkraft i integrering. Det har vært møteplass med arrangementer – en sosial greie. Det er et bibliotek som er forankret i skolen, sier Larsen.

Samtidig er de lokale punktene bindeledd til hovedbiblioteket på Finnsnes.

– De kan formidle kontakt og være den som vet at det er noen som vet. Det store biblioteket på Finnsnes er en tjeneste for alle de tre kommunene som selvfølgelig har en helt annen bredde og faglighet enn de små punktene. Men de små punktene vet hva de er og hva slags oppdrag de har, og hva de skal og ikke skal, og det er en kvalitet, sier Larsen.

– Man må vite hva man trenger på små plasser. Uansett hvor mye vi maler fanden på veggen, så er det sånn at i små kommuner – og i Troms snakker vi om virkelig ekstremt små kommuner – har bibliotekene aldri vært og kommer aldri til å være noe fullskala bibliotektilbud, men en inngang til bibliotekverdenen, legger hun til.

 

Rasjonalisering, sentralisering...

En av de åtte kommunene i Midt-Troms, Bardu, er i utstrekning større enn hele Vestfold, men har bare 3985 innbyggere. Å generalisere løsninger med et slikt mangfold, blir mildt sagt problematisk.

– Jeg tror ikke det finnes noen generell løsning på kommunestrukturspørsmålet i Norge, som man kanskje kan se fra for eksempel Danmark. I Norge bor vi mye lengre fra hverandre i store deler av landet, men Vestfold minner veldig om Danmark. Her bor vi forholdsvis tett, det er mange byer, og på en sykkeltur en søndag formiddag passerer du fire-fem rådhus. Vi kan tenke på en annen måte enn det de kan for eksempel i Sogn og Fjordane og Finnmark, sier rådmann Tveit i Stokke.

Likevel, hva kan sies generelt om mulige rasjonaliseringsgevinster for bibliotekene ved sammenslåing, og hva de skal brukes til? Fylkesbiblioteksjefene anser «kompetansehevende tiltak blant de bibliotekansatte» som den viktigste på en liste vi ba dem ta stilling til. «Ruste opp hovedbiblioteket i den nye kommunen» kom på annenplass.

Mariann Schjeide i Bibliotekforeningen peker også på kompetanse. I en større kommune kan noe bli gjort med bibliotekarens faglige ensomhet, som hun selv har merket som ansatt på et lite bibliotek.

– Faglig ensomhet fører til at en ikke klarer å fornye seg, en blir gående i de samme sporene. Vi kan få et mye større faglig fellesskap. Det ser vi med andre typer enheter som barnevernstjenester, veterinærer, som fra før har laget fellesskap på tvers av kommunegrenser. Vi ser hvor mye bedre tjenester det blir, også med en viss rasjonalisering, sier Schjeide.

Biblioteket får et oppsving når det satses på samarbeid med andre aktører, fra kombinasjonsbibliotek med skole til flerbrukshus der biblioteket samlokaliseres med f.eks. idrettshall, svømmehall eller kino, framholder hun.

– Det er mer schwung over det enn å ha biblioteket i andre etasje på samvirkelaget. Vi vet at der det satses på nybygg og å få tjenester under samme tak, der øker bruken voldsomt.

De gamle kommunesentrene som vil miste rådhuset, kan beholde publikumsnære funksjoner som servicekontorer. Utredningen for nye Sandefjord nevner at slike kontorer kan legges i tilknytning til bibliotekene, og flere vi har snakket med tenker det samme.

I større kommuner med lengre vei til rådhuset vil det bli behov for nye måter å engasjere og informere innbyggerne i de demokratiske prosessene på. Opprettelse av nærdemokratiordninger, omtalt som utvalg eller organisasjoner knyttet til ulike lokalsamfunn i kommunen, gir også muligheter for bibliotekene. De kan bli en arena for både opplysning og debatt om lokal utvikling. I spørreundersøkelsen sier 16 av 19 fylkesbiblioteksjefer at biblioteket er det naturlige møtestedet for nærdemokratiske ordninger.

     En slik rolle for biblioteket kan innebære mer enn å være arenaen der folk treffer politikere og kan være med og drøfte, spørre om og påvirke viktige saker i lokalsamfunnet, mener fylkesbiblioteksjef Kristin Storvig i Nord-Trøndelag.

– En viktig del av å utvikle nærdemokrati er også at folk skal ha muligheten til å lese seg opp, sette seg inn i temaer og saksområder – ha kilder som offentlig informasjon, men også litteratur, som gir nødvendig kunnskap til å kunne være en aktiv deltaker i lokalsamfunnet. Biblioteket som nærdemokratiarena kan fylle flere roller enn det man vanligvis snakker om, sier Storvig.

Nord-Trøndelag fylkesbibliotek er i startfasen med et større prosjekt om kommunereformen og bibliotekene, der nærdemokrati er et av mange temaer som vil bli tatt opp.

Alle gode ideer til tross, regional sentralisering drives av tunge samfunnsprosesser og kan ikke akkurat motvirkes av bibliotekene alene. Regionale byer og sentra vokser videre. Mariann Schjeide har permisjon fra biblioteksjef-jobben i Ålesund, og har observert utviklingen der: Biblioteket i Ålesund fungerer som et regionbibliotek, og 20–25 prosent av de registrerte lånerne kommer fra kommunene rundt byen.

– Vi må kanskje innse at det går mot større enheter. Men jeg skulle ønske en kunne tenke nytt rundt mobile tjenester, sier hun.

 

Advarsel: Eksterne utredere

Sammenslåinger besluttes lokalt av kommunene selv. Hvem har så makten over prosessen? Her er fylkesbiblioteksjefene klare i vår undersøkelse: 18 av 19 sier at det er lokalpolitikere og rådmenn som har størst innflytelse på hvordan bibliotekets stilling i en ny kommune utformes. 11 av 19 peker også på biblioteksjefene selv og ordførerne, mens avisredaktører og næringslivsledere ikke tiltros makt i dette spørsmålet.

Så hvordan skal man sette inn støtet mot de lokale makthavere? For det første må man erkjenne at kommunereformen er her, mener rådmann Tveit i Stokke.

– Måten å håndtere dette på, er å orientere seg om hvordan man best kan jobbe i en kommunereform, ikke jobbe mot den. Hos oss sitter fagpersoner fra de tre kommunene og snakker om hva som er bra i den enkelte kommune og hva som kan bli bedre.

Det virker åpenbart at bibliotekene bør involvere seg i et tidlig stadium av reformprosessen. Men det er ikke bare å stille med en bunke krav. Tveit anbefaler at både ledelse og ansatte først setter seg sammen, analyserer sterke og svake sider og kommer fram til en felles forståelse av hva som kan forbedres i den nye kommunen.

– Man må ha dette forankret blant dem som skal styre prosessen, og så må man ha med seg tillitsvalgte og kanskje også brukergruppene, sier Tveit.

En vanlig etappe i reformprosessen er at kommunene bestiller en ekstern utredning av et konsulentselskap eller forskningsinstitutt. Bok og Bibliotek har sett på flere slike, og de inneholder lite eller ingenting om bibliotekene. Det har sine grunner, mener rådmannen.

– Når eksterne utreder, så må de finne svar på ting de kan finne ut av. Da går de fort inn i Kostra (SSBs kommunedatabase, red.anm.) og sammenligner tall. Det tror jeg blir et øyeblikksbilde som ikke gir politikerne noe grunnlag for å fatte en slik beslutning. Det som er viktig her, er at politikerne selv finner ut hvilke typer tjenester vi skal ha i den nye kommunen, på hvilket nivå. Når man setter ut til eksterne å gjøre jobben, får man ikke etter min oppfatning samme eierforhold til en prosess som om man gjør denne jobben selv.

Forsker Bent Aslak Brandtzæg ved instituttet Telemarksforsking har stått bak flere utredninger av ny kommunestruktur og gir råd til kommuner som vurderer sammenslåing. Han peker på at samlokalisering ofte er mest aktuelt innen spesialiserte tjenester som helse, landbruk, teknisk og barnevern, der mange kommuner har små og sårbare miljøer.

– Bibliotekene er kanskje ikke sånn at en må ha store fagmiljøer for å få dem til å gå rundt. Og samtidig er det en tjeneste som det er viktig å ha mest mulig nært innbyggerne, sier Brandtzæg.

 

Fremskynder fornyelsen

Samtalene om bibliotekets plass i de kommende (mulige) storkommunene kretser om institusjonens egen evne til å overbevise omverdenen om sin betydning – enten publikum er brukerne eller beslutningstakerne.

Et initiativ mange har tro på er å erobre posisjonen som kommunens viktigste arena for å diskutere nettopp sammenslåing. Både Lenvik og Andebu har satt kommunereformen på dagsordenen med egne debattmøter. Begge møtene var godt besøkt; Lenvik trakk fullt auditorium i samarbeid med lokalavisen Troms Folkeblad, og debatten ble også strømmet på nett. Fylkesbiblioteksjefene rapporterer at i ni av fylkene har biblioteker allerede arrangert debatter om kommunereform, og flere planlegger å gjøre det i løpet av 2015. For øvrig har biblioteker i samtlige fylker i løpet av det siste året gjennomført debatter og arrangementer i tråd med den lovfestede rollen som uavhengig arena for offentlig samtale og debatt.

Det er altså mulig at reformprosessen kan sette fart på nytenkning og omstilling i folkebibliotekene. Så mange som 15 av 19 fylkesbiblioteksjefer er helt eller litt enig i en påstand om at «kommunesammenslåing vil fremskynde en fornyelsesprosess som bibliotekene uansett må gjennom».

Fylkesbiblioteksjefene er beherskede optimister også når det gjelder bruken av biblioteket i framtiden: Om ti år vil andelen bibliotekbrukere blant innbyggerne i fylket være omtrent som i dag eller høyere, mener 13 av 19. Bare en mener andelen vil være lavere.

Hva folk vil bruke biblioteket til i framtiden, sier også noe om hva folkebibliotekene bør prioritere framover. Om ti år vil den klassiske bibliotekbruken, «låne/få tilgang til bøker/medier» fortsatt være den viktigste, mener fylkesbiblioteksjefene. Som nummer to kom «sosial møteplass», mens tredjeplass gikk til «delta på kurs og andre læringsaktiviteter». Funksjonen som sosial møteplass gikk også igjen i flere intervjuer: Biblioteket kan bli et av få gjenværende samlingssteder og dermed få enda større betydning på mindre steder der bank, post og de fleste butikker allerede er nedlagt.

For bibliotekfolk er oppdraget nå klart, mener Mariann Schjeide:

– Vi må inn og fortelle hvor uunnværlige vi faktisk er. Vi må fortelle at dere vil få merke det den dagen vi ikke er her mer. Jeg tror også det er av avgjørende betydning å ikke se bibliotektilbudet isolert, men sammen med andre tilbud i kommunen. Vi må nå bruke de store, svulstige ordene om biblioteket som en viktig premissleverandør for at et lokaldemokrati skal kunne fungere.

Kristin Strand Iden i Lenvik advarer mot å ta lett på bibliotekets eksistens. Dersom politikerne nøyer seg med strengt å følge lovens krav, kan de nye storkommunene stå igjen med bare ett folkebibliotek. Med andre ord en massedød av biblioteker i takt med reduksjonen i kommunetallet.

– Vi skal ikke ta noe for gitt. Det at bibliotekene finnes, og gratisprinsippet, er et politisk prosjekt. Det er ingen naturlov at det er sånn – vi betaler egenandel for medisiner. Så vi må jobbe smart, og vi må jobbe strategisk. (Se også kommentar side 20).

- Av Olav Anders Øvrebø, journalist

 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode