Orden i kaos – et forsøk på å gripe Det Nye Biblioteket

. i kategorien Aktuelt

1

Tobakk, kaffe, brennevin, bøker, melk og mel. Alle disse varene har det til felles  at de står i hyller kun en kort stund før de vandrer videre ut i markedet og konsumeres og blir borte. Bøker i offentlige bibliotek står også i hyller. Men de blir ikke borte. De står der til evig tid for at de skal kunne brukes av forskere og menigmann. Gratis. Nå vil noen si at bibliotek ikke handler om bøker, eller at de fysiske bøkene snart vil vike for elektroniske filer. Jeg vil ikke protestere på det. Men bibliotekenes lange tradisjon handler om bøker og vil fortsatt gjøre det i noen tiår framover.

LrenskogJeg sitter i Lørenskog Hus (bildet). Jeg har tatt turen hit for å kikke på det nye biblioteket. Et lite steinkast unna ligger Metro kjøpesenter med hyller fulle av tobakk, kaffe, brennevin, bøker, melk, mel og masse annet. Det nye biblioteket i Lørenskog er bare noen måneder gammelt, men har alt rukket å bli et sted andre bibliotekfolk drar på studiebesøk til. Historien forteller at under et Oslobesøk fikk en biblioteksjef fra Vestlandet lyst til å se det nye biblioteket nord-øst for hovedstaden. Hun ringte sjefen og fortalte at hun satt i taxien og lurte på om hun kunne få en omvisning. Klokka var fem på fire en fredag ettermiddag, og personalet hadde kanskje flere tanker om taco og gullrekka på NRK i hodet enn rent bibliotekfaglige. Men sjefen fra Vestlandet bare måtte, bare måtte se det – og det fikk hun. Og tok med seg ideer tilbake over Langfjella. Stafettpinnen går alltid videre før man når mål, og innenfor bibliotekutvikling kommer man aldri i mål.

2

I tredje etasje i tårnet til den franske forfatteren og filosofen Michel de Montaigne (1533-1592), lå biblioteket. Det var der han tilbragte mesteparten av tiden. I tårnet med sin forsvarssymbolikk, tårnet som stengte verden ute, bortsett fra det han kunne se gjennom tre vinduer, tårnet som samlet en verden av kunnskap i cirka 1000 bøker. I dag er Montaignes tårn et museum. Bøkene er borte, men i takbjelkene kan man lese sitater fra store humanister på latin og gresk.

Jeg har aldri vært i Montaignes bibliotek. Men å vite at biblioteket hans har blitt et museum, setter tankene i gang. Jeg kan ikke nekte for at det skaper en viss uro for en redaktør som har biblioteksektoren som sitt virkeområdet. Er det slik det vil gå med de norske bibliotekene også? Vil de om noen år bli forvandlet til museer for bøker som noen få bibliofile kan oppsøke for å finne den roen og meditative stemningen som preget de gamle klosterbibliotekene?

3

Jeg har som en del andre nordmenn besøkt Idea Store’ne i London, på Whitechapel og Canary Wharf. Disse nye bibliotekene hadde revolusjonerende kraft da de dukket opp i Londons East End for drøye 10 år siden. Sist jeg var der, satte jeg meg i kafeen og spurte: Hva er så en Idea Store? Et tradisjonelt bibliotek med nytt navn? Gammel kakedeig i ny form?

Svaret kom spontant: Nei, det er mer enn det. Det er et nytt konsept som kombinerer bibliotek, læringssenter og informasjonstjenester under samme tak. Målet er å gjøre det enkelt for brukerne og låne bøker og andre medier eller delta på noen av de 1000 kursene som tilbys hvert år. Vi snakker om utdanning og etterutdanning, kulturelle opplevelser og informasjonstjenester som kan bidra til å øke brukernes livskvalitet. Eksempler på kurs kan være massasje, aromaterapi, yoga, dans, økonomi, språk, fotografering, mote og informasjonsteknologi. Mange tilbud er også skreddersydd for hele familier. Slike vellykkede institusjoner kan vel ikke bare forsvinne ved at en økonom trykker delete på PCen?

4

Jeg kan forestille meg hvordan det er å besøke Montaignes bibliotek: En umiddelbar følelse av å komme inn i en avgrenset verden. For det er det biblioteket hittil har vært – en avgrenset verden. Et rom , stort eller lite, hvor en avgrenset mengte bøker og andre medier har vært ordnet med tanke på gjenfinning og bruk. Et fysisk sted hvor verdens kaos kan redigeres. Også Idea Store’ene, for ikke å glemme bibliotekene i Vadsø, Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Oslo, og alle kommunene imellom, er avgrensede verdener. Det er ikke bare antall russiske bøker som gjør biblioteket i Kirkenes så unikt, det er det at du kan finne dem igjen.

På 1980-tallet hadde jeg deltidsjobb på Stortingsbiblioteket. Daværende stortingsbibliotekar Olaf Chr. Torp hadde som motto: Bibliotekarens oppgave er å skape orden i kaos. Jeg tvilte ikke et sekund på sannheten i utsagnet. Jeg var selv med på skape orden i det kaoset som våre folkevalgte var omgitt av, blant annet sørget jeg for at representantene hver dag fant oppdaterte aviser på lesesalen. Men har mottoet like stor gyldighet i dag, i en tid hvor brukerne elsker å boltre seg i det kaoset vi kaller internett?

5

Det er mye liv i dagens biblioteker. Gamle mennesker leser aviser, ungdom surfer på nettet, noen gjør lekser, noen spiller gitar eller Wii, en mor og en sønn snakker om fotballbøker, om kveldene holdes det foredrag eller møte i lokalhistorielaget. I fugleperspektiv er det ingen grenser for hva som skjer i dagens folkebibliotek. At disse institusjonene en gang skal stivne, miste sin funksjon og ende opp som museer for en smal elite, virker ganske utenkelig.

Likevel dukker tanken opp igjen, i nye varianter. Hvorfor har bibliotekene begynt å låne ut fiskestenger og instrumenter, hvorfor ønsker Asker bibliotek å begynne å låne ut rullebrett? Er det en naturlig utvidelse av tilbudet? Handler det om å skape orden i kaos? Eller er det en krampetrekning for å puste nytt liv i utlåns- og bruksstatistikken, slik at politikerne fortsatt skal se poenget ved å bevilge penger til gamle bibber’n? Er det slik at biblioteksjefene omkring egentlig ser at folkebiblioteket er på vei inn i en bakevje, og nå gjør alt for å sparke fra og finne en ny kurs?

6

Museumsmetaforen er som en muteringsvillig bakterie. Ikke lett å bli kvitt, selv med store doser av bibliotekhistorisk antibiotika. ”Bibliotek av stein, betong og glass er overflødige, de nye bibliotekene er av elektrisk strøm,” har jeg lest et sted. Så tørt kan det sies. Digitaliseringens beleiring er i full gang. Inne i bibliotektårnet stiger sulten mens ammunisjonen minker. Gradvis tvinges det fysiske biblioteket i kne og forvandles til et museum for papir og pergament. Eller?

Ett er sikkert. Ved inngangen til det 21. århundre befinner biblioteket seg i en overgangsfase: Biblioteket skal i dag samle og formidle innhold fra alle mulige medier, gamle som nye, fysiske som digitale. I motsetning til tidligere da bibliotekene var monomediale og alt handlet om bøker, blir dagens bibliotek stadig mer multimedialt og hybrid.

Et paradigmeskifte er helt klart på gang: For det første skal bibliotekene ikke kun tilby bøker, men hele spekteret av elektroniske medier. For det andre blir bibliotekbesøkeren stadig oftere sett på som en kunde framfor en bruker. Det åpner for en mer profesjonell bedriftstenkning rundt bibliotekene, hevder noen. En ny og viktig funksjon ved de moderne bibliotekene er samfunnskontakt, ja, i enkelte (stadig flere?) bibliotek utstyrer man seg med egne markedsavdelinger. Biblioteket skal bli en merkevare, det skal brandes, det skal kunne lokke til seg privat kapital, det skal bli en del av turistnæringen slik museene har blitt.

Noe annet er også sikkert: Digitaliseringen og automatiseringen, utbredelsen av elektroniske tidsskrifter og den spede introduksjonen av ebøker, har hittil ikke ført til den varslede bibliotekdøden. Mange, særlig de større bybibliotekene, opplever snarere økt popularitet og økte bruk. I internasjonal sammenheng har det skjedd en regelrett boom av bygging av store og ofte spektakulære bibliotek, for eksempel Rolex Learning Centre i Lausanne, det nye universitetsbiblioteket i Cottbus, lesesalen på Grimm-Zentrum i Berlin, hovedbiblioteket i Newcastle, Alexandrina i Alexandria.

7

I skyggen av de storslagne og  kostbare bibliotekene, legges også bibliotek ned. Slik gikk det med min barndoms bibliotek på Tveita, den ofte utskjelte drabantbyen i Oslo øst. Her hadde vi et fint bibliotek på 70-tallet. Det lå i bunnen av den sørligste av de tre store høyblokkene. Folk gikk forbi det på veil til T-banen eller når de skulle til senteret for å handle, det lå vegg i vegg med skolen. Selv så jeg det fra rommet mitt, på tvers over fotballbanen. Vi tilbragte mye tid på det biblioteket. Her spilte vi sjakk og andre spill, her pratet vi med jenter – det var ofte lettere å prate med dem der enn i skolegården – her lånte vi bøker som Deichman fjernet fra hyllene etter Frøken Detektiv-debatten, for min del dreide det seg om Hardy-guttene. Her snoket vi rundt på voksenavdelingen og lette etter bøker om sex. ”Jeg begynte på Tveita filial,” skriver bibliotekaren Eli Frisvold på bloggen sin. ”Der kom unga bare ramlende innom, filialen var jo midt i boligområdet, eller drabantbyen som det het den gangen. Bestandig blåser det på Tveita, på grunn av høyblokkene i Nåkkvesvei 1, 2 og 3. Filialen er nedlagt nå. Det samme er Manglerud, Veitvedt og flere andre filialer som lå som perler på en snor gjennom hele Groruddalen…”

Nedleggelser til tross, biblioteket er en seiglivet institusjon som vil fortsette å eksistere i generasjoner, mener noen. Men hva snakker vi om når vi sier bibliotek? Selv om biblioteket i 99 prosent av tiden det har eksistert, først og fremst har inneholdt bøker, har det aldri vært en tilfeldig samling av bøker. Et rom med 5000 bøker stuet tilfeldig sammen, er ikke noe bibliotek. Men et rom med 500 bøker, kan likevel være et verdifullt bibliotek. Dersom det går an å bruke bøkene på en rasjonell måte og ikke bare la tilfeldighetens blikk styre hva vi plukker ut av hyllene. For bibliotekets sjel, bibliotekets ryggrad, har alltid vært bøkenes ordning, den diametrale motvekten til kaos. Katalogiseringen og klassifikasjonen har gjort det mulig å finne, formidle og bruke den informasjonen, den kunnskapen, de opplevelsene som lå gjemt i bøkene.

8

Men hva er en bok når framtidens bøker blir digitale? Hvordan avgrenser vi slike bøker fra andre digitale filer? Bibliotek betyr boksamling, men hva skjer når definisjonen av en bok blir som et såpestykke, noe som smetter unna idet vi griper det og klemmer til? Vi må heve oss over bøkene, vi må se i andre retninger.

Hovedsaken Bok og Bibliotek nr 4/2011 handlet om bibliotek, arkitektur og identitet. Artikkelen ble til ved at jeg tok kontakt med forfatteren, Kjellaug Bjerkli Haarberg etter en debatt om bibliotekrommet på bokogbibliotek.no. I den kommentaren jeg skrev, som utløste debatten, sa jeg blant annet:

”Jeg tror det er viktig å holde fast ved bibliotekrommet og dets inventar. Det kan se annerledes ut enn i dag, det trenger ikke fire faststøpte vegger (i Tel Aviv har de bibliotek i en park, i Marnardal i en butikk, i Stavanger og København tilbyr de mobile sommerbibliotek – eksemplene på slike alternative bibliotek er nå mange). Men jeg tror bibliotekene må finnes et sted, vi må ha en forestilling om at de eksisterer, vi må kunne gå til et sted hvor vi vet at det jobber mennesker som kan “mer enn meg” om informasjon, kultur, formidling – mennesker som har en kompetanse som skiller dem fra mennesker i andre offentlige institusjoner.”

Haarberg spinner i sin artikkel videre på dette og ser på bibliotekarkitekturens utvikling i et historisk perspektiv: ”Bibliotekromma speglar i høg grad samtida sitt syn på biblioteket, og sender visuelle signal til både bibliotekarar, brukarar og betraktarar.”

Det store spørsmålet i forlengelsen av den debatten og Haarbergs artikkel, er om bibliotekets eksistens er avhengig av et fysisk rom, et sted man kan gå til og være. Eller kan vi tenke oss frittsvevende bibliotekløse bibliotekarer som bærer kompetansen med seg i en ryggsekk som ikke rommer stort mer enn en PC?

9

Det inntrykket som vokser dag for dag, er at i vår digitale tid truer kaos mer enn noen gang. Stortingsbibliotekar Torps ord har fortsatt gyldighet. Vi har tilgang til mye via et tastetrykk, men informasjonen framstår som fragmentert og løsrevet fra sin sammenheng. Denne anarkistiske og frittflytende egenskapen ved nettet, gjør at det fortsatt vil være behov for steder hvor man kan gå og  bygge strukturer. Tror jeg. Og tenker på fysiske steder som avgrenser oss fra kaos, hvor vi som brukere i samspill med bibliotekarer eller andre informasjonsspesialister får muligheten til å innta skarpere fugleperspektiv og gjøre mer interessante dypdykk enn det vi får til alene gjennom mer eller mindre tilfeldig søk på en søkemotor. Internett sprenger det tradisjonelle biblioteket i filler, selv Montaignes bastion ville ikke stått i mot det angrepet. Ved inngangen til den digitale tid, har vi mistet våre tradisjonelle våpen. Det hjelper ikke hvor raske PC eller nettbrett man har. Det hjelper ikke hvor stor skjermen er, om den så fyller en hel vegg -- så lenge dataene som ligger bak, er en variabel som beveger seg mot det uendelige, det uendelige kaos.

10

Det nærmer seg stengetid på Lørenskog bibliotek. Folk har kommet og gått rundt meg mens jeg har sittet her med PCen og skrevet. Mange har matet innleveringsautomaten med bøker de er ferdige med. Det er en avansert bokheis, den eneste av sitt slag i Norge som kan betjene tre etasjer, og kommer fra et firma på Jylland. Jeg kjenner igjen merkingen av reolene, som før øvrig også er laget av en dansk firma. Den er fra det prisbelønte biblioteket i Hjørring. Stafettpinnen går alltid videre før man når mål, og innenfor bibliotekutvikling kommer man aldri i mål.

11

Biblioteket er en levende organisme, mente den indiske bibliotekteoretikeren Ranganathan. Hvis det er sant, er det også sant at ingen organismer har evig liv. Men så tror jeg heller ikke at organismetanken treffer innertieren. Det offentlige biblioteket er noe samfunnet vil ha, det er et politisk prosjekt. Den dagen brukeren ikke får noe mer ut av å gå inn i et bibliotek enn i en bokhandel, kiosk eller en fritidsklubb, kan politikerne stryke det av budsjettet med et tastetrykk. Det er slik det må være. Biblioteket springer ut av vår vilje, og viljen kan påvirkes. Det er det som gir håp for biblioteket i en digital tid.

Idet punktum er satt, kommer usikkerheten igjen smygende. Er så de gamle bibliotekene av stein, glass og betong overflødige. Vil en som vokser opp med en iPad, som bærer hele sin boksamling med seg i ryggsekken føle behov for å gå på biblioteket? Vil han heller en sjelden gang gå i et museum for se på bøker?

I det samme tanken er tenkt, snubler den i et avsnitt i Haarbergs artikkel om bibliotekarkitektur:

”Kvar går bibliotekarkitekturen i slike tider? I eit ribba lagerrom for informasjon vert sjølve idéen bibliotek borte for oss. Me treng visuelle påminningar om at det handlar om felles minne, litterær produksjon, opningar mot verda og møteplassar for menneske. Vert fokuset på teknologien for sterkt, støyter bygnaden menneska frå seg. Bygger me uten å tenka på teknologi, lagar me oss problem for framtida. I flaumen av informasjon søker menneske eit fast utgangspunkt, eit attkjenneleg rom som kan skapa meining i kaoset.”

Orden i kaos, sa stortingsbibliotekaren.

Meining i kaoset, skriver Haarberg.

Jeg ser meg rundt i Lørenskog bibliotek og nikker. Jeg tror det ligger et svar her i dette nye biblioteket, hvor tradisjonen og den nye tid smelter sammen og skaper noe som er robust nok til å tåle omveltningene. Ikke herfra til evigheten, men i alle fall de neste 10 årene. For virkeligheten er kaotisk inntil vi avgrenser den og redigerer den. I det bildet blir biblioteket en redaksjon, hvor brukeren og bibliotekaren sammen blir redaktører som fyller rommet med innhold.

 

- Av Odd Letnes, redaktør


Kommentarer   

0 #10 Anders Ericson 27-08-2012 20:50
I Bibliotekforum nr. 7 i fjor anmeldte Mikael Böök Lankes' bok http://www.bibliotekforum.no/downloadfile.php?i=17e62166fc8586dfa4d1bc0e1742c08b
Siter
0 #9 Pål M. Lykkja 14-11-2011 19:48
Ja, New Librarianship vil eg gjerne skrive ein artikkel om, men eg håpar at også fleire kan hive seg utpå og koma med sine perspektiver. Kva med å ha dette som ei skrivekonkurranse for bibliotekarstudentar? Temaet kan jo vere "Bibliotekar 2020" eller noko slikt?
Siter
0 #8 Odd Letnes 14-11-2011 18:58
En viktig oppgave for Bok og Bibliotek er å lete etter nye måter å utvikle bibliotek på, nye tanker og ideer, nye prosjekter, åpne opp for nye perspektiver og tenkemåter. Dette gjøres gjennom signerte artikler og meningsytringer, reportasjer, intervjuer osv. Det er en kontinuerlig utfordring, noe man som redaktør aldri blir ferdig med.

Du har rett i at det hittil ikke har stått mye om New Librarianship i bladet. (Du har vel selv vært innom temaet i noe av det du har skrevet?) Det skyldes ikke noen form for sensur. Grunnen er at det ikke har vært lett å få i stand artikler om temaet. Jeg har forsøk, men hittil ikke lyktes.

Du er herved invitert, Pål. Hva sier du til å skrive en fyldig introduksjon og innføring til temaet - og deretter argumentere for hvorfor du mener at dette kan være en viktig vei for bibliotekene inn i framtiden?
Siter
0 #7 Pål M. Lykkja 14-11-2011 16:20
Ja, eg meinar det er motsetjingar mellom profesjonelle og amatørar. Politikarane har jo gjordt alt dei kunne for å gjere det mogleg for profesjonelle å få levebrød av å produsere kunst, kunnskap og kultur. Rammevilkår på kryss og tvers. Dette har gått så langt at ein har fått ein Read only kultur. Eg trur biblioteket si framtid i ein Read only-kultur er dårlege, men dei kan gode sjanser i ein Read/Write kultur.
http://en.wikipedia.org/wiki/Remix_culture

Eg har ikkje bevaring av dagens finansieringsstruktur for bøker, kunst og kultur som 1. prioritet fordi eg trur det kan organiserast på heilt andre måtar ved hjelp av internett. Det er offentlege pengar i ein "liksom-privat marknad" det dreiar seg om i stor grad, så handlingsrommet bør vere ganske stort. Eg ynskjer ikkje at biblioteket skal gå til grunne med resten av den tradisjonelle forlagsbransjen, og difor kan eg kanskje verke litt "dommedagsprofetaktig". For dei som meinar at samfunnet skal halde fram med dagens system "åkke som" meinar kanskje at om ein oppgir dette så er det ingen vits å ha bibliotek heller. Kva meinar du om det Odd?

Det er forståeleg at New Librarianship ikkje er så populært sidan det bryt med dagens Read Only kultur. Men litt dumt at Bok og Bibliotek ikkje eingong verkar interessert i å eingong snakke om at det går an å organisere verda på andre måtar enn dagens. Er det så farleg?
Siter
0 #6 Pål M. Lykkja 14-11-2011 15:52
Lankes tek utgangspunkt i at all kunnskap vert til gjennom konversasjonar. Bibliotekaren si hovudoppgåve er å leggje til rette for denne konversasjonen, dvs. ikkje å ha på seg ulljumper og sjå lur ut, men aktivt hjelpe til med produksjon, distribusjon, lagring, gjere ting gjenfinnbart og liknande.

Bibliotekarar skal vere meir tilretteleggjarar enn portvakter. Lankes store slagord er fylgjande:

"The MISSION of LIBRARIANS is to IMPROVE SOCIETY through FACILITATING KNOWLEDGE CREATION in their COMMUNITIES".

Litteraturhuset er jo flott døme på høg aktivitet som liknar på Lankes måte å tenkje bibliotek på på mange måtar, men ein bør nok integrere "analoge" aktivitetar langt meir med det "digitale livet", i alle fall på mindre plassar trur eg.

Lankes bok "The Atlas of New Librarianship" har fått mykje bra omtale:

http://www.newlibrarianship.org/wordpress/?page_id=2277
Siter
0 #5 Odd Letnes 14-11-2011 11:58
Du skriver: "Viss det er tilfelle, då må vel framtidsvisjoner som David R. Lankes vere også din visjon?" Til det kan jeg bare svare at jeg vet for lite om hva han står for til å kommentere akkurat det spørsmålet. Kanskje du kunne gi oss alle en innføring?
Siter
0 #4 Odd Letnes 14-11-2011 11:35
Jeg vet ikke hvordan det går med demoteket i Bergen i dag, men de var i alle fall først ute i Norge med å etablere et demotek. Dette falt veldig i min smak, du kan lese litt om det her:

www.bokogbibliotek.no/index.php?option=com_content&view=article&id=781%3Anorges-fe-demotek&catid=54%3Anr-2-2008&Itemid=1

Da jeg besøkte Bibliotek 10 i Helsingfors, ble jeg også her mektig imponert over hvordan de lot brukerne slippe til ved å legge forholdene til rette for å skape musikk, film osv. Les gjerne mer her:

www.bokogbibliotek.no/index.php?option=com_content&view=article&id=69:full-fres-i-finland&catid=13:nr-1-2008

Det finnes mange eksempler på at det allerede i dag er mye brukerskapt innhold i bibliotekene, alt fra rocka dvd'er til lokalhistoriske samlinger - og ikke minst aktiviteter som brukerne selv er ansvarlige for. Det siste er selve livsnerven i det spennende biblioteket Garaget i Malmø. Les mer om Nordens mest sosiale bibliotek her:

http://www.bokogbibliotek.no/index.php?option=com_content&view=article&id=1592:nordens-mest-sosiale-bibliotek&catid=81:nr-2-2011


Jeg tror at det brukerskapte innholdet vil vokse framover, men ikke som en erstatning for den profjesjonelt skapte informasjonen/kulturen. Det virker som om du setter opp et motsetningsforhold mellom disse kategoriene. Det vil sannsynligvis være snakk om parallelle strømmer.

Det er mulig jeg leser deg feil, men det virker som om du liker å trekke opp dommedagsscenarier. Jeg har ingen krystallkule som kan gi noen fascit på utviklingen. Men jeg tror biblioteket er en robust og seigliva institusjon, som vil bestå enda en del år. Vi kvitter oss ikke med noen tusen års tradisjon og historie sånn helt uten videre.
Siter
0 #3 Pål M. Lykkja 14-11-2011 08:46
Ja, eg ser at du tenkjer på biblioteket som institusjon, men det som trugar biblioteket som institusjon er mellom anna at det ikkje er naudsynt lenger at det lokale biblioteket har tilgang til leksikon. Alle har slikt i dag via pc. Amazon Kindle...

Dvs. spørsmålet om innhaldet er ganske vesentleg for institusjonens eksistens.

Du sneiar vel såvidt innom det i generelle vendingar på slutten, men eg får det framleis ikkje heilt til å rime sidan du har markert deg som ein kraftig støttespelar til profesjonelle rammevilkår tidlegare. Meinar du verkeleg at amatørane skal ha like gode sjanser til å fylle biblioteksrommet med innhald som dei profesjonelle? Viss det er tilfelle, då må vel framtidsvisjoner som David R. Lankes vere også din visjon?

http://www.newlibrarianship.org/wordpress/

Eg for min del meinar at "New Librarianship" må starte så snøgt som råd, det trengs tid å implementere, og det nyttar ikkje å koma med framlegg på ideplanet den dagen politikarane vil leggje ned biblioteket.

pål
Siter
0 #2 Odd Letnes 12-11-2011 07:59
Jeg har forsøkt å gripe etter biblioteket som institusjon, og har ikke sagt noe særlig om innholdet. Et spørsmål det er legitimt å stille, er: Dersom institusjonen oppløses, blir det da igjen noe vi kan kalle bibliotek? Her finner jeg forløpig ingen klare svar, selv om mange har drøftet og drøfter akkurat det spørsmålet.

Som du ser til slutt i essayet, mener jeg at framtidas bibliotek vil utvikle seg i et samspill mellom bruker og bibliotekar:

"For virkeligheten er kaotisk inntil vi avgrenser den og redigerer den. I det bildet blir biblioteket en redaksjon, hvor brukeren og bibliotekaren sammen blir redaktører som fyller rommet med innhold."
Siter
0 #1 Pål M. Lykkja 11-11-2011 16:05
Odd,

I denne artikkelen så verkar det gjennomgåande at du ikke ser for deg andre enn profesjonelle tradisjonelle forfattarar som leverandørar til biblioteket sine samlingar? Har eg forstått deg rett? I så fall så meinar eg at det er veldig modig av biblioteka å ikkje ta del i den brukarskapte innhaldsrevolusjonen me står overfor i våre dagar og framover. Eg meinar at om ikkje bibliotekvesenet opprettar ein tovegskommunikasjon så ser det dårleg ut, i verste fall så kan dette "windows of opportunity" allereide vere stengd.

PS. Dette er mine meiningar, ingen andre sine.
Siter

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode