Personvernere mot kulturarv: personvern på avveier

. i kategorien Aktuelt

 

shutterstock 84358267Er pliktavlevering en trussel mot personvernet? Dette hevdes i to høringsuttalelser til Kulturdepartementets høring, ”Endringer i lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument”: Advokatforeningens uttalelse, ved lovutvalget for IKT og personvern, som består av seks personer inkludert Kirill Miazine, som også har levert sin egen høringsuttalelse som privatperson.

Av Thomas Gramstad, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

De tar opp sammenkoblinger av åpent, fritt tilgjengelige data (data mining) og hvordan dette kan true personvernet til folk flest. Problemet er reelt nok, og en side ved det er at mange ikke er klar over problemet og det potensielle omfanget. Noen vil nok også si at mange ikke bryr seg om eller verdsetter sine personverninteresser høyt nok i forhold til den lettvinthet eller ”convenience” som man oppnår ved å gi fra seg personopplysninger på nett, til ulike tjenesteleverandører osv. Da ligger kanskje tanken nær om at et folkeopplysningsprosjekt om personvern kunne være på sin plass, og kanskje bibliotekene kunne spille en rolle i et slikt arbeid, kanskje i samarbeid med Datatilsynet? Samtidig er det ikke noe mål at alle må mene det samme om personvern eller at alle må ønske seg et strengt personvern på egne vegne. Frie, informerte nett- og medievalg i en mangfoldig kultur vil også omfatte ekshibisjonistiske valg. Men noe av det viktigste er at personvernerne respekterer prinsippet om at en frivillig publisert ytring ikke lenger er ytrerens private eiendom, men er blitt en del av offentligheten, eller vårt felles kultur- og kunnskapsmiljø. Ytreren har ingen rett til å kreve at en frivillig publisert ytring uten lovstridig innhold skal slettes av mottakere, publisister eller distributører – på samme måte som forfatteren av et leserbrev eller kronikk i en tradisjonell avis ikke har noen rett til å kreve at hennes tekst skal klippes ut av alle eksemplarer av avisen fordi hun ”har ombestemt seg”.

 

Kulturarv mer grunnleggende enn personvern

En offentlig ytring er altså ikke privat eiendom: Den slutter å være ytrerens private eiendom idet den går ut i offentligheten, og fra da av tilhører den alle og er blitt en del av kulturen, dvs. vår alles felles referanseramme. Da har vi et prinsipp om at en offentlig ytring tilhører alle, og kan tas vare på eller gjengis av alle. Kall det kulturprinsippet.

Hverken kulturprinsippet eller pliktavlevering er det samme som en rett til å tvinge noen til å publisere innlegg de ikke vil ha. Derfor ”kan”, og ikke ”skal” i definisjonen av kulturprinsippet.

Nasjonalbiblioteket og de andre hukommelsesinstitusjonene har på bakgrunn av dette prinsippet den samme rett til å lagre og gjengi offentlige ytringer som det alle andre har. I tillegg har de et spesielt mandat til å gjøre dette, dvs. de har ikke bare rett, men også PLIKT til å gjøre dette. Derfor er det både lurt og nødvendig å forankre denne retten og plikten eksplisitt i lovverket, slik forslaget om ny pliktavleveringslov legger opp til. Dermed og derfor er kulturarven mer grunnleggende enn personvernet. (Personvernet er likevel tilstede og kommer inn i reguleringen av og mekanismene for tilgang til det pliktavleverte materialet. På dette området er det rom for forbedringer av høringsutkastet, og mange av høringsuttalelsene kommer med konkrete forbedringsforslag, se f.eks. uttalelsene til Redaktørforeningen, Nasjonalbiblioteket og NBF.)

At det er slik samfunnet fungerer burde forsåvidt innlæres i barneskolen, slik at alle er klar over det og kan forholde seg til det. I tillegg hører både dette og personvernet (inkludert praktisk kompetanse i forvaltningen av eget personvern) inn under ”digital kompetanse” eller ”digital dannelse”, som også burde være et systematisk tema i skolen.

Personvern kan altså ikke være noen begrunnelse for at samfunnets hukommelsesinstitusjoner skal la være å gjøre sin uhyre viktige og grunnleggende jobb, slik de to høringsuttalelsene legger opp til. Institusjonenes viktigste samfunnsoppdrag er å bevare alle offentlige publikasjoner og ytringer – og i tillegg mange av de mindre offentlige. Derfor skal Nasjonalbiblioteket (NB) samle inn alle publikasjoner og offentlige ytringer, inkludert alle websider, blogger o.l. som folk velger å legge ut fritt tilgjengelig.

 

Kulturprinsippet vs. publiseringsplikt

Merk at hverken kulturprinsippet eller pliktavlevering er det samme som en publiseringsplikt, selv ikke for Nasjonalbiblioteket. Derimot bør NB i utgangspunktet følge samme tilgangsnivå som materialet selv – med mindre spesielle grunner (f.eks. lovbrudd av typen injurier, eller ulovlig innhold, eller personvernhensyn etter Personopplysningsloven) foreligger og tilsier høyere gradering av tilgangsnivået. Det innebærer at fritt tilgjengelig materiale på nett uten slike spesielle grunner bør ligge åpent tilgjengelig hos NB; ”søkeimmunisert” materiale med robots.txt bør ha tilsvarende tilgjengelighet hos NB, osv.

Vi må bort fra følgende utbredte likhetstegn: Eksklusiv enerett til å kontrollere eksemplarer/kopier = opphavsrett. Opphavsrett er veldig mye mer og veldig mye annet enn enerett til å bestemme over eksemplarer/kopier. Opphavsrett bør tolkes eller utvikles til å være først og fremst en enerett til å ta betalt for verket, istedenfor en enerett til å kontrollere eksemplarer, kopier eller spredning av verket. Altså fokus på betaling istedenfor kontroll. Dette er en utvikling som tvinger seg frem både pga. den teknologiske utviklingen (eksistensen av Internett og digitale formater som umuliggjør en slik kontroll) og fordi folk flest ikke lenger er villig til å akseptere at opphavere ikke tar ansvar for å holde publiserte verk tilgjengelige, eller somler med å publisere verk med samme grad av tilgjengelighet samtidig over hele verden. Kulturprinsippet og pliktavlevering kan bidra som en bestanddel i og hjelpemiddel for å utvikle opphavsretten bort fra den gammeldagse kontrollmentaliteten og mot et moderne fokus på kontinuerlig tilgjengelighet og nye betalingsmodeller.

 

Kulturprinsippet vs. sletting

Tenk deg et samfunn uten kulturprinsippet – et samfunn der alle kunne kreve endret eller slettet sine frivillig publiserte offentlige ytringer etter at de var fremsatt. Et slikt samfunn ville være et mareritt å leve i, der ingen kunne referere til noe som helst fordi referansen kunne være slettet eller endret til noe helt annet dagen etter. Jeg tror heller ikke at et samfunn uten uavhengige, sikre, stabile kilder ville være et samfunn med godt personvern.

Orwells ”1984”-samfunn hadde to vesentlige kjennetegn: Overvåkning og daglig hjernevask. Forutsetningen for hjernevasken var at makthaverne hadde ”rett” og mulighet til å fjerne eller endre alle offentlige ytringer til det som passet dem i øyeblikket. Stabile, uavhengige og sikre kilder til kunnskap og kultur i et mest mulig fritt kulturelt økosystem er ikke bare grunnleggende nødvendig for individets rettigheter og frihet, men utgjør også et vern mot manipulasjon og maktmisbruk. Stabil kunnskap og kulturelle referanser er faktisk en forutsetning for å kunne ha en individuell identitet i det hele tatt.

Personvernet kan altså misbrukes til å fremme en proprietær kultur der ytringer behandles som privat eiendom og der redaktører, lesere og brukere såvel som hukommelsesinstitusjoner mister kontrollen over sine utgivelser og eksemplarer, et samfunn som mister sin historie og felles kultur bak en ekskluderende og kaosfremmende eiendomsrett over ytringer i dokumenter, publikasjoner og nettmedier. Der er vi heldigvis ikke, og la oss ikke misbruke personvernet til å gå i den retningen.

 

Hypersensitiv lapskaus

De to høringene refererer Personvernkommisjonens NOU 2009:1 pkt. 13.4.2 som kort oppsummert går inn for at det faktum at det er blitt lettere å samle inn, indeksere og arkivere digitalt materiale ikke innebærer at dette bør skje, men heller det stikk motsatte: at man bør være mer restriktiv. Dette kulturarvsfiendtlige synspunktet er basert på en sammenblanding av personopplysninger som samles inn, ofte uten individets viten eller godkjenning (f.eks. lokasjonsdata via smartphone) med ytringer og meninger som personen frivillig velger å plassere i offentligheten. Da får vi en slags personvern-fundamentalisme som visker ut forskjellen mellom ytringer og personopplysninger, og mellom frivillig valg og fravær av samtykke, fordi alt som har den minste forbindelse med en person blir ansett som en potensielt sensitiv personopplysning, og dermed blir det et mål å lagre/bevare så lite som mulig.

Når disse forskjellene viskes ut, blir resultatet en lapskaus som angriper ikke bare kulturarv og bevaring, men også enkeltmenneskers autonomi og selvbestemmelse. I utgangspunktet må vi kunne anta at folk er voksne, ansvarlige individer: At når de faktisk velger å publisere eller ytre noe i all offentlighet, så er det det de faktisk ønsker. I motsatt fall får vi et paternalistisk samfunn som skal beskytte folk mot seg selv og sine egne ytringer, og under slike kår varer ikke ytringsfriheten lenge. Og når dette valget er foretatt og ytringen har forlatt den private sfære, står man ansvarlig for den ytringen og overfor de man har delt den med (i dag i praksis ”verden”).

Advokatforeningens høringsuttalelse gjør den samme sammenblandingen ved å bruke et eksempel om pasienters helsedata (åpenbart sensitive personopplysninger) til å argumentere mot innhøsting av individers websider (åpenbart frivillige offentlige ytringer).

 

Indeksering er ikke arkivering

Advokatforeningen følger Personvernkommisjonen i å gå inn for at NB ikke skal lagre websider som er ”søkeimmunisert” med robots.txt.

I sin omtale av robots.txt skiller ikke Advokatforeningen mellom indeksering og arkivering. Robots.txt er en mekanisme for å hindre indeksering i søkemotorer. Det er ikke en mekanisme for å hindre arkivering, siden enhver bruker som er inne på siden kan lagre eller arkivere siden. At en nettside ikke ønskes indeksert i en søkemotor er altså ikke noe argument mot at Nasjonalbiblioteket (eller andre) kan lagre og bevare siden. (Derimot kan og bør NB følge ønsket om å ikke la søkemotorene indeksere nettsiden, noe NB kan oppnå ved å plassere sin kopi av siden i en tilsvarende tilgangskategori i sitt eget arkiv.)

Forøvrig er det verdt å merke seg at robots.txt i beste fall fungerer som ”rådgivende” og frivillig å følge, og er lett å omgå/ikke overholde, og dermed gir en falsk trygghet til sine brukere. Det er akkurat som Internett ellers: Man kan ikke være ”litt publisert” på Internett, akkurat som man ikke kan være ”litt gravid”. Enten er man gravid, eller så er man det ikke; og enten legger man ut ytringen på en åpen webside med tanke på at hele verden har tilgang, eller så lar man være å gjøre det.

Forøvrig finnes det ikke noe styringsorgan som koordinerer standardisering, vedlikehold og utvikling av robots.txt, eller som kan avgjøre konflikter relatert til bruken av robots.txt.

 

Kulturarv er personvern

Det hevdes videre at innhøsting og bevaring av individers websider på en eller annen måte skal true individets integritet, uten at det forklares eller begrunnes hvordan. Jeg vil hevde at bevaring av individets websider og offentlige ytringer tvertimot styrker individets integritet.

Hva med individets rett til å tilegne seg kunnskap og kultur? Forske på og undersøke sitt eget nåværende eller tidligere samfunn? Samle dokumentasjon til egne prosjekter, artikler, bøker osv.? Individets rett til å delta i et fritt økosystem av allment tilgjengelige ytringer? Individets rett til å kunne vurdere troverdigheten av og kunne referere til stabile kunnskapskilder? Retten til å være ansvarlig for sine valg som et voksent menneske?

Og den dagen familiedatamaskinen/serveren går i stykker, brenner eller blir stjålet vil nok mange være glade dersom de kan gjenopprette sin integritet og personlige historie ved å gjenfinne websider, fotografier osv. via en bibliotektjeneste som gir tilgang til lagrede websider.

Personvernfundamentalistene prøver å gi seg selv monopol på å snakke for individet gjennom honnørord som integritet, samtidig som de argumenterer for en policy som fjerner vesentlige individuelle rettigheter og friheter som forutsetter og er forankret i et åpent økosystem for kultur og kunnskap som igjen forutsetter bevaring av kulturarven. Derfor er bevaring av kulturarven også personvern – selv om den muligens verner andre sider av personen enn de som personvernfundamentalistene ønsker å verne.


 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode