Sannsigeren Ernst og Det Nye Biblioteket – en historie fra virkeligheten

. i kategorien Uncategorised

Aktuelt-11Da  jeg kom tilbake fra påskeferie i vår, lå det 56 eposter og ventet i innboksen. En av disse var fra en person med hotmail-konto, som kalte seg Sannsigeren Ernst. I emnefeltet sto det: "En visjonær visjon"

Siden jeg bruker Mac og dermed ikke er så utsatt for virus, tok jeg sjansen og åpnet den. Selve mailen lød kort og godt: ”Jeg håper Hr. Redaktør kan bruke den vedlagte teksten. De får den vederlagsfritt, både til nett og papir.” Det var jo svært sjenerøst, tenkte jeg, han må være en sann representant for den nye digitale overflodsøkonomien.

Da jeg leste teksten ble jeg imidlertid i tvende sinn, som det heter. Var dette seriøst? Eller var det bare en spradekar som satt og lekte seg en lørdag natt etter at medisineringen hadde slått feil? Han snakker om biblioteket som et sted som låner ut alt fra hester til hårfønere og klær. Ikke nok med det, han kaller seg Sannsigeren Ernst og trekker opp et temmelig presist scenario fra 2015.

Alle mine redaksjonelle varselklokker ringte. Teksten hadde riktig nok ikke injurierende kraft, men den kunne lett oppfattes som spydig og full av bitende ironi. Jeg valgte å la den ligge i en mappe for ”Diverse snodigheter”. Der lå den trygt i flere uker.

Så leste jeg en mail på Biblioteknorge-lista torsdag 24. juni.  Den handlet om at Asker bibliotek skal begynne å låne ut skateboard. Herre Jemini, tenkte jeg, det er jo dette Sannsigeren Ernst skriver om. Kanskje er han forut for sin tid likevel? Og Ernst betyr jo intet mindre enn ærlig på tysk!

Dette kastet et helt nytt lys over den eposten som ventet meg etter påskeferien. Kanskje var teksten likevel verdt publisering? Jeg hadde jo til og med fått den gratis, så jeg hadde ikke noe å tape. Bortsett fra mitt eget omdømme som redaktør. Men jeg bestemte meg for å ta sjansen, av tre grunner:

1) Jeg føler at Sannsigeren Ernst egentlig er ”en av oss”. Han balanserer på grensen til å være en smule sjikanøs, men slik jeg leser teksten, er han en sann bibliotek-elsker.

2) Jeg tror, med skam å melde, at Sannsigeren Ernst peker på noe som kan bli et offentlig diskusjonstema: hvor går grensen for hva bibliotekene skal gjøre? Sånn sett har Ernst noe til felles med Vetle Lid Larssen. Jeg tror imidlertid ikke at det er Larssen som står bak. Han ville trolig ikke unndratt seg æren for å ha startet en eventuell debatt??

3) Det er sommer og agurktider. (Sommeren i Norge varer ut september.) Hvis det viser seg at ”ærlige Ernst” bare er en fake, en tulling som har ordnet seg en hotmailkonto og som elsker å provosere med finlandshette, ja, så håper jeg leserne bærer over med det og ser på det som en søt liten agurk-sak.

Men tenk om sannsigeren peker på noe alvorlig, noe som på sikt er med på rasere hele bibliotekets verdigrunnlag og omdømme? La oss nå se hva Sannsigeren Ernst virkelig skrev:

 

- - - -

 

Skateboard, levende mark og hårføner

 - Av Sannsigeren Ernst

 

Turistene går lyse tider i møte i Norge. Takket være bibliotekenes nye spekter av tjenester og produkter. I 2015 kan en familie på ferie oppover Hallingdal droppe hele den stressende pakkingen, denne aktiviteten som har sprengt mer enn ett ekteskap i filler.

Første stopp på veien fra Oslo til Geilo for familien Hansen er Asker bibliotek. Her låner far et flott og flammende skateboard til Morten Minstemann, sammen med hjelm og kne- og albuebeskyttere. Kult, roper gutten.

Neste stopp er biblioteket i Drammen, det legendariske Drammensbiblioteket, av vestlendingene for lengst døpt Duppeditt-biblå, hvor utvalget av tjenester og produkter er større og mer variert enn noe sted i landet. Nå er det mor som skal tilgodeses med noen ferierekvisitter. Glad og triumferende kommer hun tilbake til bilen med hårføner og fotmassasjeapparat. Alle solhattene var dessverre utlånt, men det gjør ikke så mye, de skal jo tross alt til fjells. Så kjører familien videre, stemningen er høy, men fortsatt mangler det en og annen dings for at ferien skal bli komplett.

Far trenger en liten vinballong.

Redningen blir biblioteket i Vikersund. Her har bibber’n nylig begynt å låne ut vinballonger på 10 liter -- perfekt til feriebruk -- gjærlås og hevert. Da er det bare å kjøpe noen kartonger eplejuice, gjær og sukker og sette i gang.

Så er det Lille-Karis tur.

-- Jeg skulle så gjerne hatt en hest så jeg kunne ri i fjellet, sier hun i baksetet og gråter en liten skvett.

-- Det skal vi ordne lille pjuskeluske, svarer pappa og svinger inn foran biblioteket i Flå. Her låner de en liten snill ponni og en transportvogn som de kobler på bilen. Ferien blir mer og mer komplett.

-- Tok du med badeshorts, mamma, spør Morten Minstemann.

-- Nei, denne gangen tok vi ikke med noe annet tøy enn det vi sitter i akkurat nå. Men det er ikke noe problem, vi har jo biblioteket. Jeg har lest at biblioteket på Nesbyen har en fin samling med sommerklær. Er vi heldige har de også Hawaiiskjorter, sier mor med ferieflørt i stemmen og stryker far på låret.

Heller ikke denne gangen svikter biblioteket. Først låner de fire kofferter, så fyller de dem med klær i alle farger og fasonger.

-- Dere trenger ikke å tenke på  vaske dem, sier en bibliotekar. -- Takket være Nasjonal Vaskeordning kan dere levere skittentøyet på et hvilket som helst bibliotek.

-- Hva i huleste, stønner far etter noen mil. –- Jeg tror vi har punga.

Joda, så sant, som det er sagt, de har punga på høyre forhjul. Far gasser på og rekker akkurat fram til biblioteket på Gol før dekket er flatt. Der ifører biblioteksjefen seg en godt brukt overall og skifter hjulet i en fei.

-- Vi har nettopp inngått en lukrativ avtale med Viking, sier hun.

Far stikker en 100-lapp ut av vinduet og gir henne et slengkyss, så kjører de videre.

-- Men fiskeutstyr og telt, roper Morten Minstemann idet de nærmer seg Ål. Ingen grunn til bekymring, denne gangen heller. Snart kommer far ut av biblioteket søkklastet med sluker, stenger, sneller og telt. Ja, til og med levende mark kunne biblioteksjefen varte opp med.

Ferie er også en tid hvor man bruker tid på å lage mat.

-- Vi trenger kjøkkenutstyr, slår mor fast. Hun sjekker iPhonen. Redningen er nær, synger hun, og barna stemmer i: Redningen er nær og redningen heter biblioteket. Og på Geilo bibliotek finner de resten av det de trenger, alt fra steikepanne og primus til krydder og tennstål. Det siste i tilfelle far har lyst til å leke primitiv noen timer.

-- God ferie, smiler biblioteksjefen på Geilo.

-- Takk i like måte, jubler familien og hesten klemmer i med et vrinsk fra vogna bak bilen.

-- Hva skulle vi gjort uten biblioteket, spør far og ser fram til å drikke hjemmelaget eplevin om en liten uke.

-- Biblioteket? Kanskje på tide å døpe det om til Utlånssentralen, ja, for å heve statusen, sier mor.

-- Så sant som det er sagt, sier far og sender Utlånssentralen og alle de gode hjelperne en varm takk idet Hardangervidda åpner seg foran dem.

 

Bok og Bibliotek takker Sannsigeren Ernst for innlegget, men oppfordrer ham på det sterkeste til å stå fram med fullt navn, da det ville styrke kraften i utsagnene hans.

Kommentarer   

0 #2 Odd Letnes, Bok og Bibliotek 13-09-2011 15:13
Jeg tror du har rett i at Ernst er en bibliotekvenn. Slik jeg leser ham, tror jeg også han er nokså forvirret på bibliotekenes vegne. Han sendte meg en tilleggsmail hvor han røpet det. Her står det:

"Biblioteket skal i dag samle og formidle innhold fra alle mulige medier, gamle som nye, fysiske som digitale. I motsetning til tidligere, da bibliotekene var monomediale hvor alt handlet om bøker, blir dagens bibliotek stadig mer multimedialt og hybrid. Disse bibliotekene skal fylle mange forskjellige roller og hensikter. Et paradigmeskifte er helt klart på gang: For det første skal bibliotekene ikke kun tilby bøker, men hele spekteret av elektroniske medier. For det andre blir bibliotekbesøkeren stadig oftere sett på som en kunde framfor en bruker. Det gir rom for en mer profesjonell bedriftstenkning rundt bibliotekene, vil enkelte hevde. En ny og viktig funksjon ved de moderne bibliotekene er samfunnskontakt, ja, i enkelte (stadig flere?) bibliotek utstyrer man seg med egne markedsavdelinger. Biblioteket skal bli en merkevare, det skal brandes, det skal kunne lokke til seg privat kapital, det skal bli en del av turistnæringen slik museene har blitt.
Noe annet er også sikkert: Digitaliseringen og automatiseringen, utbredelsen av elektroniske tidsskrifter og den spede introduksjonen av ebøker, har hittil ikke ført til den varslede bibliotekdøden. Mange, særlig de større bybibliotekene, opplever snarere økt popularitet og økte bruk. I internasjonal sammenheng har det skjedd en regelrett boom av bygging av store og ofte spektakulære bibliotek. Samtidig opplever distriktene voldsomme nedskjæringer, nedleggelser og sammenslåinger av filialer..."

Her stanser han. Synd, for jeg synes han er inne på et spennende spor. Et sant forsøk på å finne ut av hva som skjer. Jeg har prøvd å få kontakt med ham, men hotmail-kontoen hans er lagt ned. Jeg tror ikke jeg har andre muligheter enn å fortsette på refleksjonene hans selv - et annet sted, en annen gang.

Takk Hybride Ernst - om du skulle lese dette.
Siter
0 #1 Plinius 31-08-2011 12:18
Hallå, hallå Odd:

Morsomt.

Spontant svar:

Maratonløpet er over. Bokbiblioteket går nå inn i siste sving - sammen med bok-butikken. Massene jubler ikke - de er på vei til neste øvelse. Brettsurfing.

Lese- og nettbrettene realiserer bibliotekenes gamle ideal - Universal Availability of Publications. Spørsmålet bibliotekarene stiller seg er: når alle har adgang til bøker, tidsskrifter og aviser - anytime, everywhere - hva inni granskauen skal vi låne ut da?

Dette er et godt eksempel på Shirky's prinsipp: "Institutions will try to preserve the problem to which they are the solution."

"Teksten hadde riktig nok ikke injurierende kraft, men den kunne lett oppfattes som spydig og full av bitende ironi. ", sier du. " Vennlig, omsorgsfull og mildt ironisk", ville Plinius sagt.

Svaret finnes på Papirbredden i Drammen, på Nye Aker brygge og på Fisherman's Wharf i San Francisco, . Stedene består, men gamle "sunset" industrier er erstattet med nye stigende tilbud.

Utlån av levende mark er en nødløsning. Utlånsbransjen er et kortsiktig svar. Hvor skal marken leveres etter bruk?

Bibliotekets nye bransje bestemmes av hav det (potensielt) er etterspørsel etter. Noen sier litteraturhus. Jeg sier læring, innovasjon og sosial integrasjon.

Oppegående bibliotek og bibliotekarer posisjonerer seg som spesialiserte bidragsytere til kunnskapsproduksjonens infrastruktur. Ikke klassestyrere. Ikke skolelærere. Ikke formidlere av gode opplevelser.

Den ironiske Ernst høres ut som en bibliotekvenn. En som vet hvor vanskelig det er å få bibliotekarer til å snakke om elefanten i sofaen, ulven ved utgangen og de store internasjonale rapportene om bibliotek, forskning, ungdom, skole, læring og IKT.

- Vi kan skaffe deg den spennende litteraturen, men vi diskuterer den ikke. Odd, isn't it?





Siter

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode