Verden er et vanskelig og morsomt sted

. i kategorien Nr. 5 - 2014

 

Lene Ask

Lene Asks verden er et sted hvor rotekopper trives; hvor rødhårede tvillinger, bedehuskulturen og Hitler opptrer i samme bok; og hvor geskjeftige nordmenn skal ut og redde de fattige i Afrika. Og hvor følsomme og ensomme barn ser utover havet og lengter sårt etter sine foreldre.

Tegneserieromanene til Lene Ask har vidd og intelligens og vil kunne omvende de mest innbitte motstanderne av kunstarten tegneserie, som nordmenn jo ikke har omfavnet på samme måte som for eksempel franskmenn. Kjernen i voksenbøkene hennes er kanskje allikevel ensomhet og lengsel. Det er hovedtema for den siste boken, som er mindre selvbiografisk og mer alvorlig enn de andre. Kjære Rikard handler om en liten gutt på 1800-tallet. Han ble forlatt på et barnehjem i Stavanger, Solbakken, fordi faren hans dro til Madagaskar som misjonær. Boken er basert på brev som Ask fant i Misjonsskoles arkiv i Stavanger.

– Kjære Rikard er en hjertevarm og hjerteskjærende historie, men også en sosial dokumentar fra en del av norgeshistorien vi nesten hadde glemt. Hva var viktigst for deg?

– Da jeg satte meg ned med brevene, tenkte jeg at her kan jeg fortelle mange historier, men jeg måtte velge. Det aller viktigste for meg ble at jeg så denne kjærligheten mellom far og sønn. Det er viktig at denne faren ikke var en drittsekk. Misjonsmiljøet kan lett bli en stereotypi om hvor jævlig disse misjonærene behandlet sine egne barn da de skulle ut og frelse andres barn. Men misjonskallet dreide seg om å ofre noe. Det var et offer å måtte forlate barna, men det var Guds vilje.
 

Passe personlig

Ask legger til at tegningene er hennes tolkning; de utdragene hun bruker fra brevene har hun ikke endret, og de er gjengitt i original håndskrift, men bildene viser hvordan hun mener personene kan ha følt det. Hun synes tegneserieformen gir henne frihet til å være både personlig – streken er hele tiden hennes – men samtidig ikke for privat og «klam», som hun uttrykker det. Tegneserieromanen er slik hun ser det både personlig – og dermed ærlig – og stilisert på den måten at fortellingen fortelles i få ord og fortettede bilder med en masse informasjon i hvert av dem.

Selvfølgelig er hun rødhåret, det skjønner alle som har sett bøkene hennes.

Selv virker hun som sin egen beskrivelse – personlig og svært ærlig. Hun er ikke redd for å fortelle om seg selv, men man må spørre først, hun buser ikke ut med privatlivet. Ord som skriver seg selv på tastaturet er søkende, spørrende, mild, ujålete. Og selvfølgelig er hun rødhåret, det skjønner alle som har sett bøkene hennes.

– Med tegninger kan man alltid se at det er en person bak, at det er subjektivt. Det er ikke fortalt fra toppen av Olympen, men en tolkning, fra ett individ – meg. Jeg forteller ikke at det er selve Sannheten.

– Det er alltid en subjektiv historie man tar utgangspunkt i, også i en tegneserieroman, men fiksjonselementet føles befriende, sier hun.

Oppinnelig er Ask utdannet fotograf ved Kunsthøgskolen i Bergen, men hun syntes fotografi som kunstform ble for privat, og for begrensende.

– Med tegneserier kan jeg legge til og trekke fra. Fotografiet er så sterkt i seg selv. Tilskueren tror at motivet «er sånn», at bildet har fanget selve virkeligheten. Et foto virker så objektivt. Selv om man vet at fotografier kan manipuleres med, og at et annet bilde noen sekunder etter på kunne ha fortalt en annen historie.
 

Åpen slutt

– Jeg ble så glad i lille Rikard, som lengtet etter faren sin i 20 år, vet du hvordan det gikk med den historiske Rikard?

– Nå skal jeg fortelle deg noe interessant! Det gikk riktig bra med ham til slutt. Jeg hadde en utstilling i Stavanger, og da kom jeg i kontakt med den tidligere arkivaren ved misjonsarkivet. Han møtte selv Rikard da Rikard var over hundre år gammel. Han fortalte at Rikard utvandret til USA, giftet seg med Rakel og fikk tre barn. Rikard bodde på Solbakken samtidig med komponisten Fartein Valen. Elisabeth, storesøsteren til Rikard, var Fartein Valens første pianolærer, forteller Ask.

Bøkene til Ask har ofte en åpen slutt. Det er et seksten års gap mellom nestsiste og siste brev i Kjære Rikard. Vi kan gjette at det ikke ble så vidunderlig å møte faren igjen, som Rikard hadde forestilt seg alle de årene han ventet og ventet som barn. Men vi kan ikke være sikre. I Asks selvbiografiske tegneseriebok med den spenstige tittelen Hitler, Jesus og farfar er slutten også åpen. I denne boken drar Lene til Berlin for å finne sporene etter sin farfar, som var tysk soldat og møtte hennes norske farmor under okkupasjonen. Det hun finner, helt konkret, er begrenset, så heller ikke her har historien en grei slutt med rød sløyfe på.

Jeg er blitt mer glad i troen som en kulturbakgrunn.

Men på reisen og i stadige (og hysterisk morsomme) tilbakeblikk får vi vite mye om Lenes historie, særlig om hennes forhold til Gud og Jesus. Det var et nærmere forhold før, for å si det sånn. For da Lene og hennes eneggede tvillingsøster var tolv, døde faren deres, og hvordan kunne Gud, som vet alt og har kontroll på alt, la det skje? Hvis han altså er bare god?
 

Bedehuset og misjonsmarken

– Er du troende?

– Jeg trodde jeg hadde tatt et farvel med den tiden med «Hitler, Jesus og farfar», en forsoning mer enn et oppgjør, men nå skjønner jeg at jeg egentlig ikke er det. Det er en del av livet mitt. Jeg er blitt mer glad i troen som en kulturbakgrunn. Jeg liker bedehuset og salmesangen, samtidig er det mye der som er vanskelig. Jeg tror kanskje at jeg ikke tror – bortsett fra noen ganger.

Foreldrene beskriver hun som «kristne på den måten som var vanlig i Stavanger på den tiden», det vil si 70- og 80-årene. Det var hun selv som ble «frelst» og som var medlem av diverse kirkesamfunn, det ene etter det andre – Misjonssambandet, Indremisjonen, Pinsemenigheten i sin religiøse søken. Søsteren var også med i det kristne miljø som barn, men gikk siden mer politiske veier. Selv ble hun svært påvirket av en leder i Muhammedanermisjonen.

– Skrev du også – i tillegg til at du har denne personlige bakgrunnen – boken om Rikard fordi du synes det er noe vi bør vite om våre røtter? Det er jo uvant med en misjonshistorie i norsk samtidslitteratur…

– Riktig. Mange ser på Stavanger som oljeby, men det er også misjonshovedstaden i Norge. Misjonshistorien har vært underfortalt og latterliggjort. Det går mye lenger tilbake enn oljen, og har fortsatt opp til vår tid. Gjennom misjonen fikk vi kjennskap til en ny og spennende kultur som var helt fremmed for oss på den tida. Jeg husker at jeg så en neger første gang selv, lenge før vi lærte at det var feil å kalle folk for neger. Jeg husker at det var skikkelig skuffende at han hadde på seg både klær og sko. Vi var vant med helt annen påkledning fra bildene misjonærene viste oss...

I miljøet var det regnet som syndig å danse slik at man mistet kontroll.

– Du ser misjonsmiljøet på slutten av 1800-tallet nærmest innenifra, ikke med vår tids litt nedlatende blikk?

– Ikke bare det, håper jeg? Jeg mener også at jeg har et kritisk blikk på det, men det var en annen tid. Det var mange som reiste ut fulle av idealisme, det var en forløper for vår tids utviklingshjelp. De ville hjelpe, de ville det beste, og det beste de kunne bringe de fremmede i Afrika var – for dem – kristendommen. Jeg har stor respekt for eksempel for Johanne Borchgrevink, som drev pikeskole på Madagaskar. Misjonærene måtte jo justere verdensbildet sitt også når de så helt nye forhold. I arkivene leste jeg to slags brev. Den ene type var adressert til administrasjonen, og der står det slikt som misjonen ville vite. De private brevene er noen ganger er åpnere om hva misjonærene opplevde, og hvordan de savnet familien. Mellom linjene kan man ane fortvilelse og sorg.
 

Bibliotekarisk. Lene Asks bidrag til Hele Rogaland leser i 2013.

 

Hanne Krogh og djevelen

Ifølge Asks selvbiografiske bøker var Lene Ask og tvillingsøsteren hennes livredde for Oppstandelsen, for at Jesus skulle komme tilbake og suge til seg alle de rettferdige og la de andre – foreldre og venner – bli igjen. Det finnes en tegning i «Hitler, Jesus…» hvor figurer suser opp til Guds sønn som åpenbarer seg over borettslaget, mens de som blir igjen fortvilet roper «Moooor, kommer du ikke?» «Ta meg med, jeg er kirketjener!» Men også: «Se far, jeg kan fly!» Mens pappaen sitter igjen i bønnestilling på hustaket og speider etter sønnen.

Ask har en egen måte å vri kjente forestillinger og bilder til det motsatte. Den uskyldige duoen Bobbysocks, for eksempel. I Asks versjon befinner djevelen seg på TV (særlig det syndige, men akk så spennende programmet Dynastiet) og på radioen hvor lokkende toner frister små rødhårede piker: «La det swinge, til du mister all kontroll.» «I dag har djevel brukt dere», sier søndagskolelæreren når pikene har danset til Grand Prix-låten med tannbørster som lekemikrofoner.

– Det er ikke så mange som har funnet djevelen i Hanne Krogh og Bettan?

– He he, dette er tatt fra virkeligheten. Det var ikke jeg som mimet etter Bobbysocks, men jeg var der da vi fikk kjeft. Jeg husker det som veldig skremmende. I miljøet var det regnet som syndig å danse slik at man mistet kontroll, sier Ask.

Tilsynelatende motpoler til syndig dans finner vi i Jens og Jonas. I boken «Da jeg skulle redde verden» begir en rødhåret jente fra Oslo seg til Afrika for å «gjøre store ting. Jeg skal forsøke å forandre verden.» På forhånd ser hun for seg at Stoltenberg sier på TV: «Og til slutt vil jeg ønske det norske folk et godt nytt år, og takke Lene Ask for de fine tegningene.» Når hun sitter på flyet tenker hun: «Jeg tror Gud vil vise meg vei.»

Vel nede i Afrika treffer hun hvite turister som er så velvillige til alt afrikansk at de har sluttet seg til en masai-stamme samt afrikanere som både har klær og sko og snakker i hele setninger, og dessuten konverserer flytende om Golfstrømmen og samene. Men hun møter også voldtekt, kvinnelig omskjæring, tvangsgifte og mødre og barn som dør fordi familiens mannlige overhode ikke vil betale for sykehus. Og hvordan noen av afrikanerne hadde en tradisjonell olje som de smører på syke barn slik at de dør og de ikke har så mange å fø på.
 

Jonas med glorie

– Du tegner et beksvart bilde av kvinners og barn liv i Afrika. Det er ingen grenser for paternalisme og elendighet – samt hvit naivitet og misforstått idealisme?

– Jeg fikk på pukkelen av bladet «Utrop». De mente jeg burde si unnskyld til alle afrikanere for negative stereotypier. Jeg skjønner det jo på et vis, for deres politiske sak er å fremme minoriteters anseelse og motvirke diskriminering, men jeg synes man bør kunne ha to saker i hodet samtidig. Jeg må kunne beskrive det jeg ser og opplever, men være klar over med hvilke øyne jeg ser det med.

– Alle ser verden fra sitt ståsted. Da Norad sendte meg til Tanzania noen uker for å avgi rapport fra virkeligheten der i form at tegninger, måtte jeg løse det på min måte. Jeg kunne ikke gi en objektiv fremstilling av hvordan det var etter bare to uker. Løsningen ble at jeg skrev meg selv inn i historien, og jeg sier rett ut at dette skjønner jeg ikke, kjønnstenkningen er ubegripelig, og for meg som selvstendig kvinne var mye av det jeg opplevde i forhold til kvinnens stilling hårreisende. I det området jeg var, var omskjæring av kvinner fremdeles en utbredt praksis. Noen syntes det var en selvfølgelig del av kulturen, andre var i mot.

– Du tegner Jens Stoltenberg med utstrakte armer som om han er korsfestet og Jonas Gahr Støre med glorie, begge to med små svarte barn i favnen. Hva synes du om Jens og Jonas?

– Det to der, ja! De var på en måte oppdragsgiverne mine. Det var nok velment, selv om jeg oppfattet oppdraget som umulig. Søsteren min og jeg pleide å leke en lek hvor vi måtte velge en eneste person som kunne frelse verden, og hvor de eneste valgmulighetene var Jonas og Jan Egeland. Søsteren min valgte Jonas, mens jeg stemte på Jan.

-Når lekte dere denne leken sist?

-Tja, var det ikke i fjor?
 

Brev og bilder. Lene Ask forteller Rikards historie gjennom brevveksling mellom Rikard og faren.

 

Ut av Grorudddalen

– Hvilket forhold har du til politisk korrekthet?

– Det er farlig! Vi er så redde for å gjøre og si noe galt, så vi gjør som alle andre. Som da Mandela døde, og mange la ut på Facebook hvor mye han hadde betydd for dem personlig. For dem personlig?

Legg merke til hvor få fargede personer det finnes i barnebøker. Hvis du velger en karakter med flerkulturell bakgrunn, må du begrense karakterens handlingsrom, og da kan det lyde falskt og hult. Den eneste måten å motarbeide det på, er å skildre det vi ser. Kunsten – barnebøker eller voksenbøker eller bindende kunst – kan ikke bare lages av personer med de samme referanserammene. Forfatterne må komme seg ut av Ullevål Hageby og inn i Groduddalen og fortelle hva de ser der.

Tekst: Nina Kraft, Frilansjournalist


FAKTA 
Navn: Lene Ask
Alder: 40
Sivilstand: Gift, to døtre på 5 og 8
Yrke: Lever av å være forfatter og illustratør
Har skrevet: Primært for voksne: Jesus, Hitler og farfar, Da jeg reddet verden og Neste gang blir alt riktig. For barn: tre bøker om den rotete familien Rotle, og fire bøker om tvillingene Jo og Jenny. 
  

 
 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode