Afrika i fokus
Afrika blir hovedtemaet på høstens bokmesse i Göteborg, som åpner i dag. Årets program blir ett av de mest omfattende noen gang, med over 2500 ulike programinnslag, deriblant nesten 450 seminarer og med over 800 medvirkende fra 36 forskjellige land.
Les om afrikansk litteratur her.
Av Reidar Jensen, frilansjournalist
Afrika blir hovedtemaet på høstens bokmesse i Göteborg, som finner sted fra 23. til 26. september. Årets program blir ett av de mest omfattende noen gang, med over 2500 ulike programinnslag, deriblant nesten 450 seminarer og med over 800 medvirkende fra 36 forskjellige land.
Av Reidar Jensen, frilansjournalist
Noen av det afrikanske kontinentets mest kjente forfattere, som nobelpriskandidaten Nuruddin Farah og Nawal al Saadawi er blant deltakerne. I tillegg kommer den skotske forfatteren Alexander McCall Smith, som er oppvokst i Zimbabwe og som har skrevet bokserien om den kvinnelige privatdetektiven Precious Ramotswe i Botswana og hennes «Damenes detektivbyrå nr.1».
McCall Smith tegner, i underholdende form, et bilde av et moderne, ganske demokratisk, forholdsvis velstående og framfor alt selvhjulpent Afrika, helt ulikt det stakkarslige, alltid katastroferammede og totalt hjelpeavhengige kontinentet vi er vant til å møte i vestlige medier. Precious kjemper riktignok sine kamper mot kvinneundertrykkelse, heksedoktorer og småskurker, men er ellers en frodig og livsglad dame. Bøkene og TV-serien om henne, sekretæren Mma Makutsi og byråets forskjellige oppgaver, er varme, menneskelige og humoristiske, og har gjort stor lykke senest i Norge. Mennesker som har erfaringer fra Afrika, framhever ofte afrikanernes sans for humor og gode historier og McCall Smith, som gjør afrikanerne almennmenneskelige uten å idyllisere, har lenge stått på bokmessens ønskeliste.
Bredt tema
McCall Smith kommer på ingen måte alene. Afrika-temaet blir tvert imot bokmessens bredeste tema noen gang, med over 70 gjester fra i alt 25 land på det afrikanske kontinentet. Blant de mest kjente deltakerne er den sørafrikanske nobelprisvinneren Nadine Gordimer, den somaliske eksilforfatteren og nobelpriskandidaten Nuruddin Farah samt nok en somalisk eksilforfatter, feministen og den tidligere nederlandske politikeren Ayaan Hirsi Ali, som særlig er blitt omtalt for sin kritikk av det hun mener er kvinnesynet i islam.
I tillegg kommer den arabiske verdens mest kjente kvinneforkjemper, Nawal Al Saadawi fra Egypt, nobelpriskandidaten Ngugi wa Thiong´o fra Kenya og Tahar Ben Jelloun, marokkansk Goncourt-prisvinner som de senere årene har fått flere av bøkene sine oversatt til norsk. Dessuten kommer kontinentets fremste portugisiskspråklige forfatter, Mia Cuoto fra Mozambique, forfatteren og komikeren Chris Abani fra Nigeria, Petina Gappah som belyser politiske absurditeter i Zimbabwe, den sørafrikanske lyrikeren og musikeren Lesego Rampolokeng og biskop Desmond Tutus datter, Mpho Tutu – og mange andre, som vil være nye navn for et nordisk publikum..
Munntlig tradisjo
Skriftlig afrikansk litteratur er på mange måter en ny tradisjon, som med visse unntak stort sett kom under kolonitiden. Dette er ikke til hinder for at det også foreligger et betydelig skriftlig materiale fra eldre tider, først og fremst i de nordafrikanske landene. Men fra gammelt av har kontinentet først og fremst en rik muntlig tradisjon, med et vell av eventyr, sagn, dikt og fortellinger, som ofte ble resitert sammen med musikk.
Historiefortellere sto høyt i kurs, som hos de fleste folkeslag med muntlige tradisjoner. I likhet med de nordiske skaldene ble fortellerne ofte innbudt til høvdinger og konger, for å prise storverkene deres. Vanligvis skjedde dette sammen med musikk, enten det gjaldt fortellinger eller vers. Kjærlighetssanger, arbeidssanger, barnesanger, ordtak og gåter gikk også i arv, og ble ofte sunget og gjenfortalt.
Kjennere av afrikansk kunst og litteratur sier at mens europeere setter et skille mellom kunst og innhold, bruker afrikanerne kunsten mer direkte. Kunstens hensikt er ikke å være kunst i seg selv, men å kommunisere og overlevere viktige innsikter. De kunstneriske effektene er derfor bare virkemidler, som skal understreke innholdet, og det er liten avstand mellom kunst og læring av kunnskaper. Og i lærediktene finner vi, som hos oss, ofte «kloke» dyr, som edderkoppen Anansi fra Ghana – navnet er blant annet brukt av moderne popgrupper – Iapa, en skillpappe fra Nigeria og haren Sungura, som skriver seg fra Øst-Afrika.
Når det gjelder de afrikanske sagaene kan disse være av tildels betydelig lengde og ha århundregamle tradisjoner. Sundiata-eposet ble til i det gamle Mali, og Dinga-eposet fra Ghana er enda eldre. Etiopia har sine historiske kongebøker, og på swahili har vi «Utendi wa Tambuka», eller historien om Tambuka. Mange av de gamle overleveringene ble senere skrevet ned ved det berømte universitetet i Timbuktu, og det blir anslått at rundt 30.000 gamle afrikanske manuskripter, de fleste skrevet på arabisk, men også på ulike stammespråk, kan befinne seg i bibliotek og private samlinger. Blant emnene finner vi både astronomi, historie, politikk og filosofi, sammen med dikt, historie og religiøse skrifter.
Senghors sanger
Moderne skriftlig litteratur kom derimot til Afrika sammen med det europeiske koloniherredømmet, og oppsto først og fremst i Vest-Afrika. Afrikanere begynte da å skrive på europeiske språk, og allerede fra 1789 har vi en fortelling om slavehandel, «Den interessante beretningen om Olaudah Equianis liv».
Den første egentlige romanen på engelsk kom i 1911, med Joseph Ephraim Casely-Hayford fra det daværende Gullkysten. Han skrev boken «Det ubundne Etiopia: Studier i rasefrigjøring», som er delvis fiksjon og delvis politisk pamflett. Boken blir likevel regnet som et vannskille i afrikansk litteratur, og fram til andre verdenskrig og frigjøringen av koloniene ble det skrevet en rekke romaner, diktsamlinger og teaterstykker på afrikanske språk.
En av de viktigste bøkene kom i 1948 og var skrevet av den senegalesiske dikteren Leopold Senghor, som senere ble president i landet. Han var en av lederne for den såkalte «negritude»-bevegelsen, som oppsto i de franske koloniområdene i Vest-Afrika og som satte fokus på svart kultur og svart makt. Boken het Antologie de la nouvelle poésie négre et malagache de langue francaise – Antologi over nyere svart og gassisk poesi skrevet på fransk – og hadde forord av den franske filosofen, forfatteren og eksistensialisten Jean-Paul Sartre.
Senghor ble i 1976 utgitt på norsk etter oversettelse og gjendikting ved den norske lyrikeren Kolbein Falkeid, under tittelen «Senghors sanger». Senghor var etter løsrivelsen fra Frankrike president i Senegal i 20 år, og blir regnet som «nasjonens far». Han døde i Paris i 2001, 95 år gammel.
Ken Saro-Wiwa
Etter avkolonialiseringen og framveksten av det moderne Afrika kom også en veldig vekst i den afrikanske litteraturen. Afrikanske forfattere skrev i denne perioden vanligvis på engelsk, fransk eller portugisisk, men også på afrikanske språk.
Temaene var ofte konflikter mellom gammelt og nytt, sosiale problemer som korrupsjon, økonomisk ulikhet i de nye, selvstyrte landene, problemene knyttet til utvikling, og kvinnenes rettigheter. Motsetningene mellom individ og samfunn var også et naturlig tema i ofte tradisjonsbundne afrikanske miljøer, og det samme var motsetningene mellom gamle skikker og et moderne menneskesyn. Og rasisme er slett ikke begrenset til noe hvite praktiserer overfor andre folkegrupper, slik enkelte ennå mener: Blant dem som har tatt opp dette problemet er Ngugi wa Thiong´o, som skriver om motsetningene og diskrimineringen stammene imellom i Kenya.
Det var derfor ikke uventet at en del afrikanske forfattere som stilte i første linje fikk store problemer og ble forfulgt av myndighetene. Den nigerianske forfatteren Christopher Okigbo ble drept under Biafra-krigen på 1960-tallet, sørafrikaneren Mongane Wally Serote ble sammen med en rekke andre svarte skribenter og intellektuelle internert under Apartheid-regimet i Sør-Afrika, journalisten og forfatteren Jack Mapanje ble kastet i fengsel uten lov og dom i Malawi, og i 1995 ble forfatteren og miljøaktivisten Ken Saro-Wiwa hengt av det nigerianske militærregimet etter å ha engasjert seg for den lokale ogoni-stammen, mot forurensning og miljøforurensning fra oljeindustrien i området. Henrettelsen førte til verdensomspennende protester og ble en belastning for president Sani Abachas militærregime.
Sør-Afrika, svart og hvitt
Afrika har fem ganger fått Nobelprisen i litteratur – hvis vi også regner med Doris Lessing, som har bodd i Sør-Rhodesia, det nåværende Zimbabwe, blir det seks.
Den første svarte afrikaneren som fikk den var nigerianeren Wole Soyinka i 1986. Han står nå som afrikansk litteraturs store gamle mann, men før ham fikk den algeriskfødte franskmannen Albert Camus Nobelprisen i 1957. Den egyptiske forfatteren Naguib Mahfouz fikk prisen i 1988, sørafrikaneren Nadine Gordimer fikk den i 1991, og endelig fikk sørafrikaneren J.M. Coetzee den i 2003.
Dette understreker at Afrika er et kontinent med flere og høyst ulike kulturer, noe som kommer særlig godt fram i Sør-Afrika. Sør-Afrika er på mange måter en litterær stormakt, med forfattere som André Brink, J. M. Coetzee, Breyten Breytenbach, Athol Fugard og Nadine Gordimer. Mange av disse, ikke minst Gordimer, engasjerte seg sterkt i motstanden mot Apartheid, noe som har vært typisk for sørafrikanske forfattere. En av de mest kjente romanene om rasemotsetningene, Alan Patons «Gråt, mitt elskede land», vekket en hel verden da den kom ut i 1948 og var kanskje en av de viktigste bøkene fra det afrikanske kontinentet noen gang.
Sør-Afrika har for øvrig elleve offisielle språk, men de fleste forfatterne skriver på engelsk eller boerspråket afrikaans. Utgivelsene på afrikanske språk kommer i små opplag, og det er derfor vanskelig å få dem til å lønne seg. Enkelte bøker, som biografier og romaner om den legendariske zulu-kongen Chaka og andre helter, får likevel et visst opplag.
Biskop Tutus datter
Sør-Afrika kommer også til å gjøre en del ut av seg på høstens bokmesse i Göteborg. Blant dem som kommer er biskop Tutus datter, Mpho Tutu, som i likhet med faren er prest og har skrevet boken «Om godhet» sammen med ham.
Det nye sørafrikanske stjerneskuddet innen kriminallitteraturen, Deon Meyer, kommer, og det samme gjør den unge legen og forfatteren Kopano Matlwa. Hennes roman «Coconut», som handler om afrikanske ungdommers dilemma – mørke utenpå, men hvite inne i seg – har vakt stor internasjonal oppmerksomhet og ble blant annet belønnet med EUs litteraturpris. Dessuten kommer de sørafrikanske barnebokforfatterne Lesley Beake og Piet Grober, sammen med en rekke barnebokforfattere fra andre deler av kontinentet.
I tillegg kommer Unity Dow, forfatter og første kvinnelige dommer i høyesterett i Botswana – enkelte har sammenlignet henne med Precious Ramotswe. Den kongolesiske legen Denis Mukwege, som har mottatt FNs menneskerettspris og Olof Palme-prisen, kommer også, og det samme gjør Desmond Tutus svenske livlege, Ingrid Le Roux, som har grunnlagt flere helseklinikker i Cape Towns slumområder.
Erika Jong og Jo Nesbø
Som vanlig er på bokmessen i Göteborg, blir det imidlertid også andre innslag i tillegg til hovedtemaet. I år kommer amerikanske Erica Jong, som har skrevet den berømte feministromanen «Fear of flying» – på norsk «Jeg tør ikke fly» – den prisbelønte engelske kriminalforfatteren Andrew Taylor, som skriver kriminalromaner med historiske motiver, og den nederlandsk-britiske journalisten og forfatteren Ian Buruma, som blant annet har skrevet om religion og demokrati og om drapet på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh.
Programmet byr på enda et innslag om historiske kriminalromaner – de franske søstrene Laurence Léfevre og Liliane Korb, som skriver detektivhistorier fra 1890-årenes Paris. En annen europeisk gjest er den belgiske barnebokforfatteren og -illustratøren Kitty Crowther, som også har fått Astrid Lindgren-prisen.
Med til alle bokmesser hører dessuten nordiske gjester og nordiske møter. I år skal den danske forfatteren Pia Juul og den norske forfatteren Jo Nesbø møte hverandre, for å diskutere hvordan kriminalromanen kan fornyes. Vår egen Gunnhild Øyehaug («Vente, blinke») skal samtale med svenske Kristina Hård om romaner med flere stemmer, samt om å bli inspirert av moderne filmklassikere som «Short Cuts» og «Magnolia». Mika Nousiainen fra Finland og Ulrika Kärnborg fra Sverige skal samtale om å være besatt, mens islandske Steinar Bragi skal fortelle om sin roman «Kvinner», som handler om tilværelsen på Island før finanskrasjet. Og endelig kommer Karl Ove Knausgård, som er bosatt i Sverige, og som også svensker og dansker er sterkt opptatte av etter hans store romanprosjekt «Min kamp».
Åkerström, pedagogikk og Tyskland
I år blir det dessuten usedvanlig mange musikalske innslag på bokmessen. Mikael Wiehe har plukket ut melodier og utsagn til en sangbiografi. CaisaStina Åkerström skriver om sin far, visesangeren Fred Åkerström, og slagerartisten Siw Malmkvist kommer også med bok.
Bokmessen satser dessuten på egne innslag om skole og utdanning. 23. og 24. september blir det holdt et eget program med i alt 17 forskjellige seminarer, som retter seg til pedagoger og skoleansatte. Dessuten blir det et eget seminar med om interkulturell pedagogikk, der flere internasjonale eksperter på området medvirker.
22. september blir et holdt et halvdagsseminar om Google og framtiden. Her vil Googles europasjef for bøker og bibliotek, Santiago de la Mora, legge fram sitt og selskapets syn på offentlighet og opphavsrett og dessuten bli spurt ut av et ekspertpanel. I tillegg arrangerer tidsskriftet Svensk Bokhandel en heldagskonferanse om morgendagens bokhandel, med blant andre lederen for den amerikanske bokhandlerforeningen, Michael Tucker, som deltaker.
Det blir også en kort presentasjon av temaet for neste års bokmesse, tyskspråklig litteratur. Som en forsmak lover messen et eget seminar med forfatterne Patrick Findeis fra Tyskland, Reinhardt Kaiser-Mühlecker, Østerrike, og Lukas Bärfuss fra Sveits. Men først er det Afrika, og der har vi trolig alle sammen mye å lære, både når det gjelder kunnskaper og oppfatninger om kontinentet. For som Alexander McCall Smith sier:
– Nesten alle som skriver om Afrika, skriver tragedier. Og det må vi slutte med.
