Begynnelsen på slutten – eller en ny glansperiode?

I 2012 begynner bibliotekene å låne ut e-bøker. Ser vi begynnelsen på slutten for biblioteket som institusjon – eller er institusjonen sterk nok til å omstille seg?

Av Odd Letnes, red.

I 2012 begynner bibliotekene å låne ut e-bøker. Ser vi begynnelsen på slutten for biblioteket som institusjon – eller er institusjonen sterk nok til å omstille seg?

Av Odd Letnes, red.

Det tradisjonelle biblioteket var en katedral og bibliotekarene var et presteskap som forvaltet den sanne kunnskapen. Bibliotekarene hadde makt, de hadde full kontroll over samlingene og andre ressurser. I denne storhetstiden var bøkene alfa og omega. Biblioteket eide bøkene, bibliotekarene klassifiserte og katalogiserte dem etter – sett fra brukernes sted – ekskluderende og ugjennomtrengelige systemer. Institusjonen var mektig, og forvaltet den faglige liturgien som kunne hjelpe folket til kunnskapens salighet. Det var på den tiden stor avstand mellom bibliotekarene og brukerne. Inntil nylig hadde mange bibliotek fortsatt informasjonsskranker hvor brukeren møtte en allvitende bibliotekar. “Bare spør”, kunne det stå på et skilt. Noen brukere spurte, andre torde ikke.

”Dataen”. På 70- og 80-tallet gjorde «dataen» sitt inntog på biblioteket. Bibliotekenes kortkataloger og trykte registre ble supplert med databaser, først i utlandet, så i Norge. Denne omstillingen klarte bibliotekene godt. Å søke i databaser, krevde datamaskin og en dose ferdigheter i en søketeknikk som var langt mer komplisert enn i våre Google-dager. Bibliotekene hadde datamaskiner og bibliotekarene behersket søkespråkene. Online-verdenen ble en naturlig del av bibliotekenes informasjonsliturgi.

Nettet. Så kom internett, som gradvis ble innført i offentlig sektor og private hjem utover 90-tallet. Det forstyrret bibliotekenes stabile makt; noe var helt klart i gjære. Profilerte personer begynte å snakke om elektroniske bøker og papirløse bibliotek. I 2009 publiserte Aftenposten den legendariske kronikken ”Hva med biblioteket?” av Trond Andreassen, generalsekretær, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og Mads Liland, daglig leder forvaltningsorganisasjonen LINO. Den utløste heftig debatt i biblioteksektoren. I kronikken skriver forfatterne blant annet:

”Hva skal folkebibliotekets rolle være i en fremtid hvor landets tekster, bøker og tidsskrifter, musikk etc. er digitalisert og finnes tilgjengelig i nasjonens kulturelle databank. Bor du i Tønsberg, Oslo, eller Malangen befinner du deg nøyaktig like nær disse skattene, nemlig det tastetrykk som bringer teksten opp på din skjerm. Du trenger ikke lenger umake deg veien til det fysiske biblioteket.”

Brukermakt. I dag, over tre år etter at kronikken sto på trykk, er spørsmålet mer aktuelt enn noen gang. Det som nå har skjedd i bibliotekenes verden, er det sosiologen Max Weber kalte «die Entzauberung der Welt» – en avmystifisering av verden. Den tradisjonelle bibliotekariske liturgien har mistet sin magi. Brukerne kommer ikke fromme og forsagte fram til informasjonsskranken med sine spørsmål. De stiller dem heller til PCen og venter å finne svaret selv.

Fiskestenger. Bibliotekenes første reaksjon på denne siste og hittil mest truende digitale omveltningen, er å utvide repertoaret. Det handler om å lokke til seg brukere ved å låne ut fiskestenger, rullebrett, instrumenter og annet med publikumsappell. Det kan kanskje styrke besøksstatistikken på kort sikt og kan i beste fall friste noen til å låne en bok eller en film mens de først er på biblioteket.

Faren ved denne strategien er at biblioteket framstår som en institusjon med en uklar visjon og en upresis strategi for hvordan det skal oppfylle sitt samfunnsoppdrag slik det er definert i biblioteklovens §1 første ledd: ”Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet.”

Mellomledd. Det aller verste som kan skje er at bibliotekene blir redusert til et mekaniske mellomledd mellom brukeren og produktene eller tjenestene. Når alt ligger et tastetrykk unna, hvorfor skal man da låne ebøker på biblioteket når det mest rasjonelle er å etablere en nasjonal utlånssentral? Eller for å banne i kjerka: Er det i det hele tatt noen grunn til at det offentlige skal ha noe med utlån av ebøker å gjøre, kan ikke det ordnes direkte fra forlagene, eller i form av Spotify- tjenester for litteratur? Vil ikke et flyselskap eller IKEA også kunne stille ”bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon” som en del av sin markedsføring?

Lovrevisjon. Vi erkjenner at hele biblioteklovens formålsparagraf er gammeldags, den må så snart som mulig endres. Å stille materiale til disposisjon, er en altfor passiv strategi og kan ikke lenger gi biblioteket noen eksistensberettigelse. Løsenordet i framtiden er formidling, heter det i bibliotekkretser, og et mer aktivt samspill med brukerne. Vi lever i en tid hvor sosiale medier brer om seg og ommøblerer hele rommet for produksjon av kunnskap, informasjon og opplevelser. Bibliotekets tradisjonelle enveisformidling – fra presteskap til undersåtter – har for lengst mistet sin kraft som idégrunnlag.

Nå kommer e-bøkene til bibliotekene. Kulturrådet har tatt første skritt i retning av å lage en robust innkjøpsordning for e-bøker til bibliotekene. Nyvinningen presenteres bredt i Aftenposten 18.12.2011. Det skal bli så enkelt å låne e-bøker at selv far kan klare det, går det fram av artikkelen.

Men stopp litt. Bibliotekets eksistensgrunnlag er at det er en institusjon som samfunnet har sluttet opp om. Institusjonen har et samfunnsoppdrag, den er finansiert av offentlige penger. Vi snakker om en fysisk institusjonen, et sted som gir brukerne mulighet til å søke kunnskap og opplevelser i et samspill med bibliotekarer. Morgendagens virkelighet, hvor stadig mer ligger et enkelt tastetrykk unna, truer hele institusjonen. Hva blir det igjen av biblioteket, hva blir bibliotekarenes rolle når brukerne kan sitte i sofaen eller på hytta og låne bøker?

Om jeg skulle ha et ønske for 2012, må det være dette: La oss ikke blindt forføres av de teknologiske mulighetene som nå åpner seg for formidling av bøker. La oss i stedet gå dypere inn i den grunnleggende diskusjonen om hva biblioteket skal være i framtiden – hvis det er meningen at det skal være noe annet og mer enn en offentlig finansiert distribusjonskanal for e-bøker.