Bibliotekarenes nemesis

Det
er rolledebatten, denne bumerangaktige blandingen av resignasjon og
intern oppblåsthet, som er den største trusselen for bibliotekets framtid. Det
er den – om noe – som kan bli bibliotekenes og bibliotekarenes nemesis.

– Odd Letnes, red.

Da jeg gikk på Statens bibliotek- og informasjonshøgskole (SBIH) i
1983-86 var rolledebatten den hotteste debatten blant studentene og – ut i fra
den kontakten vi hadde med omverdenen – også ute i resten av sektoren. Studentene var, den
gang som i dag, en broket skare. Noen var ultrapedantiske ordensmennesker som
elsket katalogisering og klassifikasjon ("katt og klass") – i dag snakker vi
vel helst om KORG. De slukte alt av Pascal-programmering, Dewey, UDK og Spangen
helt rått. Og klarte nesten ikke å vente på å slippe ut i den kaotiske
virkeligheten for å ordne den i rekker og hierarkier. Andre kom til studiet med
brennende hjerter for å bli framtidas kulturformidlere. Nå skulle endelig det
sosialdemokratiske kulturelle demokratiet få sine helfrelste feltarbeidere.
Midt imellom disse gruppene havnet de fleste. Etter å ha hanglet gjennom noen
grunnfag og strøjobber, var det greit å søke nødhavn ved SBIH – som jo førte
fram til en jobb, enten man likte å veie avføringen sin på gullvekt eller rope
om Amtmannens døtre, Hamsun eller Ibsen.

     Felles
for hele bunten ved SBIH var rolledebatten. Rolledebatten var kittet som holdt oss
sammen. Mens lærere, sosionomer og barnevernspedagoger var i ferd med å lære
seg fagforeningsarbeidets kunst og sikre seg rettigheter og muligheter, var
bibliotekarstudentene fortsatt klebet fast til spørsmålene om kjernekompetanse
og mål og mening. Vi opplevde det som om lærerne var like usikre som oss. Mange
av dem var akademikere som ikke hadde fått drømmejobben ved et universitet, noe som hadde kastet dem ut i et ingenmannsland og gitt dem mindreverdighetskompleks – og det smittet over på oss. Når vi ble spurt om
hva en bibliotekar er, svarte vi gjerne, lett selvironisk for å skjule
skammen: En bibliotekar er en potet som kan brukes til det meste.

Etter 1986 med eksamenspapiret fra SBIH i hånden begynte jeg å lese
stillingsannonser. Jeg kom over et vikariat som bildesekretær i Cappelens
forlag. Jeg visste ikke hva bildesekretær var, men likte foto, å skrive og
hadde lyst til å jobbe i et forlag, så jeg skrudde på søknadssjarmen og ble
innkalt til intervju. Jeg fikk jobben – og med den også øynene opp for en annen
verden enn den bibliotekariske.

     Det
viktigste jeg oppdaget i Cappelen, var at en utdanning bare er et bittelite
skritt på veien til et yrke, en jobb, en funksjon. I forlagsverdenen møtte jeg
alt fra folk med hovedfag i norsk som hadde avtjent kulturell verneplikt ved
skoler i Finnmark til avdankede rødnesede journalister og selvproletariserte
ml’ere. Felles for oss alle var at vi – uansett bakgrunn og utdanning – jobbet
med å lage bøker. Jeg kan ikke huske at rollespørsmålet var særlig påtrengende.
Vi visste at forlagene var viktige hjørnesteiner i kultur-Norge, og brukte
kreftene på å gjøre en god jobb. Meningen ble til under veis.

     Vikariatet
i Cappelen hadde staket ut en ny kurs. Det ble mer redaksjonelt arbeid,
informasjonsarbeid og etter hvert journalistikk. Jeg fulgte imidlertid bibliotekverdenen
fra sidelinjen, jeg kjente bibliotekarer og skrev litt i Bok og Bibliotek. Jeg
kunne ikke unngå å registrere at rolledebatten var like levende som den jeg
opplevde på SBIH. Det verste av alt var at jeg fortsatt hadde den i meg, som en
latent friksjonsmekanisme, som av og til forsøkte å bremse meg. Så sterk var
innpodningen i 1983-86.

     Eller
kanskje skyldes denne trangen til yrkesmessig navlebeskuing og selvkritikk at
jeg har en type masokistisk personlighet som går som en grunnstrøm gjennom hele
biblioteksektoren? Man søker ikke bibliotekarstudiet bare for å få seg en jobb,
men også for å få seg en jobb som gir stort rom for selvpisking?

Rolledebatten har to ansikter – det resignerte og det blærete. Når
debatten framstår med resignert ansikt, sitter bibliotekarene med hendene i
fanget og syter. Ingen forstår oss, ingen snakker vår sak, er refrenget i den
visa. Resignasjonen følges gjerne av en syrlig bitterhet, særlig i bloggene.
"Giske er en tufs!", kan vi lese – selv om det sjelden sies så direkte.

     Når
debatten forskanser seg bak den blærete masken, er tonen en annen, nesten manisk.
Da skrytes det hemningsløst av hvor viktige bibliotekarene er, hvor mye de kan,
hvilke muligheter de har til å videreutvikle det vi lenge har snakket om som informasjonssamfunnet.
Den blærete masken brukes som oftest på konferanser, over vinglassene etter
konferansen, i blogger, eller gjerne på Biblioteknorge-lista, og en annen gang
i Aftenposten når en utenforstående har stilt noen ubehagelige spørsmål som sektoren har predefinert som teite. Når bibliotekarene er i det humøret, da er de himmelstormende triumfatorer
med løsningen på alt, enten det handler om "katt og klass", KORG eller den
digitale revolusjonen.

Det er lett å raljere over rolledebatten. Men det er dumt. For
rolledebatten er et symptom på noe veldig alvorlig. Rolledebatten er, som jeg
nevnte tidligere, en friksjonsmekanisme. I sommer har denne debatten gått i to
retninger. Den ene debatten (Dagsavisen) tok utgangspunkt i en kommentar her på
bokogbibliotek.no og handlet om forholdet mellom Litteraturhus-konseptet og
folkebiblioteket. Den andre så på bibliotekenes rolle i en digital tid
(Aftenposten) – "nemesis-debatten". Begge debattene ble fulgt opp på
Biblioteknorge-lista, hvor det ble brukt atskillig arbeidstid på å drøfte de
evige spørsmål.

     Problemet
med debattene er at de avleder oppmerksomheten fra kjernen av problemet. Det er
ikke framveksten av Litteraturhus som kan gi bibliotekene banesår. Det er heller
ikke e-boka som kan gjøre bibliotekene overflødige. Det er den evinnelige rolledebatten som står i
veien for utviklingen av biblioteksektoren, som en skranke mot alle gode ideer og handlinger. I stedet for å kaste seg ut på dypt
vann, ta sjanser og banne i kjerka, bruker man altfor mye tid og krefter
på å myse inn i krystallkuler som blir stadig mer tåkete. Det hele koker ned
til den tradisjonelle rolledebatten, som følger både bibliotekarstudiet og
profesjonen som en skygge.

     Det
er denne rolledebatten, denne bumerangaktige blandingen av resignasjon og
intern oppblåsthet, som er den største trusselen for bibliotekets framtid. Det
er den – om noe – som kan bli bibliotekenes og bibliotekarenes nemesis.

– Odd Letnes, redaktør