Biblioteksjefer sier JA til innkjøpsordningene
De statlige innkjøpsordningene for bøker til bibliotekene er
et yndet debattema, både i og utenfor biblioteksektoren.
"Dagens ordning er først og fremst en støtte til
produsentene. Reglene er tilpasset forfatternes og forlagenes interesser,"
skriver førsteamanuensis Tord Høivik ved bibliotekutdanningen på Høgskolen i
Oslo på sin blogg, Plinius .
Han skriver videre: "Dagens system, der bibliotekene brukes
til å legitimere en bokproduksjon uten lesere, har uheldige bivirkninger." Det
virker her som om han legger et antagonistisk perspektiv på det hele:
Bibliotekene er passive instrumenter i forlagenes/forfatternes tjeneste.
Det er viktig å få fram hva biblioteksektoren, de som jobber i bibliotekene, selv
mener om innkjøpsordningene. Bok og Bibliotek har derfor hentet inn
kommentarer fra en rekke biblioteksjefer.
Er det slik at innkjøpsordningene er en klamp om foten og at de enkelte biblioteksjefene er utsatt for en slags statlig
manipulasjon?
Les svarene fra biblioteksjefene – og konkluder selv!
– Av Odd Letnes, redaktør
De statlige innkjøpsordningene for bøker til bibliotekene er
et yndet debattema, både i og utenfor biblioteksektoren.
"Dagens ordning er først og fremst en støtte til
produsentene. Reglene er tilpasset forfatternes og forlagenes interesser,"
skriver førsteamanuensis Tord Høivik ved bibliotekutdanningen på Høgskolen i
Oslo på sin blogg, Plinius.
Han skriver videre: "Dagens system, der bibliotekene brukes
til å legitimere en bokproduksjon uten lesere, har uheldige bivirkninger." Det
virker her som om han legger et antagonistisk perspektiv på det hele:
Bibliotekene er passive instrumenter i forlagenes/forfatternes tjeneste.
Overveiende positive
Vi ser det som viktig å få fram hva biblioteksektoren selv
mener, de som faktisk jobber i bibliotek ute i Norge, og har derfor hentet inn
kommentarer fra en rekke biblioteksjefer.
Rundspørringen viser at de biblioteksjefene vi har snakket
med, i overveiende grad ser på innkjøpsordningene som et gode.
"Innkjøpsordningene er absolutt et gode, de sikrer en god
grunnstamme og et bredere utvalg enn man ellers ville finne på mange bibliotek,
sier for eksempel biblioteksjefen på Ås.
"Definitivt et gode!" sier biblioteksjefen på Dovre.
"Ubetinget ja – innkjøpsordningene er et gode for
bibliotekene," sier sjefen i Narvik.
Andre er mer nyansert i sine svar. For eksempel sier biblioteksjefen
i Førde at "Innkjøpsordningane er nok eit gode, særleg for små bibliotek, men
primært er det ei ordning for forfattarane og forlaga."
Andre advarer også mot sovepute-effekten: "Det er viktig at
innkjøpsordningen ikke blir en sovepute i en anstrengt kommuneøkonomi, det
trengs også andre bøker," sier sjefen i Lillehammer.
"Dei er absolutt eit gode for biblioteka, men samstundes
heilt klårt ei utfordring for samlingsutviklinga," sier biblioteksjefen i Time.
Til tross for ulike nyanseringer og forbehold: I sum er det grunnlag
for å si at biblioteksjefene er klart positive til de statlige
innkjøpsordningene.
Statlig manipulasjon?
Det får meg til å spørre: Er Tord Høivik og de som støtter
ham i at innkjøpsordningene er en klamp om foten, i utakt med grasrota i norsk
bibliotekvesen? Orienterer de seg ut fra et kart som over hodet ikke stemmer
med terrenget? Betyr det at kritikerne av ordningene hever seg
over de enkelte biblioteksjefene og mener at de er utsatt for en slags statlig
manipulasjon?
Les svarene fra biblioteksjefene – og konkluder selv!
– Odd Letnes, redaktør
Vi stilte følgende tre
spørsmål (les om hvordan undersøkelsen ble gjort helt til slutt i artikkelen):
1. Er innkjøpsordningene et gode for bibliotekene – eller
til hinder for en mer fleksibel samlingsutvikling?
2. Er det mulig – og ønskelig – å modernisere
innkjøpsordningene? Hva kunne ha vært gjort annerledes?
3. Hvilken samlingsprofil ville biblioteket ditt hatt hvis
du ikke fikk så mange ferdiginnkjøpte bøker, men hadde hatt budsjett til å
kjøpe flere bøker selv?
Her er svarene:
Halden folkebibliotek, biblioteksjef Elizabeth Arendt:
1)
Det er vanskelig å svare kategorisk på dette spørsmålet. Når
det gjelder ordningene for voksenlitteratur er det positivt at de gir
bibliotekbrukerne mulighet for å bli kjent med andre stemmer enn de som ligger
på bestselgerlistene hos bokhandelen og i mediene. Men samtidig fylles bibliotekene
av de samme titlene over hele landet uansett om biblioteket er stort eller
lite. Med rammebudsjettering og stram økonomi i kommunene er det som regel
mediebudsjettet som får svi når innsparingskniven skal svinges. Dette fører til
skjevheter og det er vanskelig å unngå slagside i medietilbudet. Samtidig blir
ordningen en sovepute idet bibliotekene kalkulerer med et visst antall nye
bøker gratis. Problematikken om for små mediebudsjetter blir usynliggjort. For
vårt bibliotek utgjør andelen medier via innkjøpsordningen ca. 30% av
tilveksten (gjelder bøker for alle aldre og musikk).
Bøkene fra innkjøpsordningen utgjør en for stor andel av
totaltilbudet av nye bøker hos oss.
Men innkjøpsordningene består av mer enn skjønnlitteratur og
sakprosa for voksne, som en ofte får inntrykk av når ordningene debatteres. De
bøkene som blir kjøpt inn via ordningen for barne- og ungdomslitteratur er i
hovedsak etterlengtete og gode bøker som når et stort publikum.
2)
Det burde være mulig å differensiere ordningene etter
størrelsen på biblioteket som mottar bøkene. De riktig smale bøkene behøver
ikke finnes i alle landets bibliotek. La det være rom for variasjoner.
Hovedbibliotek med filialer ser gjerne at filialene også har det vesentligste
av ny norsk litteratur, men bør nødvendigvis ikke ha alle skuespill og all
lyrikk alle steder. Med alle bibliotekbasene lagt ut på internett og utbygging
av transportordninger mellom bibliotekene, kan en ønsket bok være på plass hos
låneren i løpet av 1-2 dager. Kanskje noen bibliotek bare skulle ha bøker fra
innkjøpsordningen for barne- og ungdomsbøker sett i forhold til
brukersammensetning?
Kan deler av støtten gis direkte til bibliotekene? Spesielt
når det gjelder faglitteratur er det lite forutsigbarhet over hva som blir kjøpt
inn, hvorfor det blir kjøpt inn og når det kommer ut til folket. La
bibliotekene selv stå for innkjøpet av norsk faglitteratur etter behov på det
enkelte bibliotek.
Kan forlagene komme på banen? Hvorfor har mange av de
såkalte Kulturfondbøkene så lite tiltrekkende forside! Det hjelper ikke at
innholdet er bra når innpakningen ikke selger. Mye bra blir stående ubrukt på
hyllene og kastes etter 5 år. Hva med å signalisere/kreve at forlagene tenker
litt mer salgsmessig på ny norsk litteratur?
3)
Vi må innrømme at andelen av norske debutanter,
lyrikksamlinger og skuespill ville være en del lavere. Ønsker fra brukerne
ville fått enda større betydning for medievalget fordi vi ville ha mer penger å
bruke fritt. Andelen av aktuell faglitteratur ville også være større, blant
annet ved at vi dekket opp enkelte emneområder med bøker på dansk, svensk eller
engelsk.
Ås folkebibliotek, biblioteksjef Marianne Selvik:
1)
Innkjøpsordningene er absolutt et gode, de sikrer en god
grunnstamme og et bredere utvalg enn man ellers ville finne på mange bibliotek.
På Ås er vi heldige og har god litteraturkompetanse blant personalet, ellers
ville innkjøpsordningene vært enda viktigere. Norsk litteratur ville hatt
dårligere kår uten innkjøpsordningene.
2)
Det viktigste er at dokumentene kommer raskt ut til
bibliotekene, og at bibliotekene mye tidligere enn i dag får vite hvilke titler
som blir innkjøpt. For norsk skjønnlitteratur fungerer det greit (der regner vi
med at de fleste blir innkjøpt), men for fag og oversatt er usikkerheten for
stor. (Musikk er for oss en bonus, vi har ikke innkjøp her ut over det vi får
over innkjøpsordningene.) For bibliotek med trange budsjett er det frustrerende
med uønskede dubletter. Det er penger vi kunne ha brukt på andre titler. Det er
flott at tegneseriene er kommet med i ordningen, nå mangler det bare film.
3)
Vi hadde nok selv kjøpt svært mange av de bøkene som nå
kommer på innkjøpsordningen hvis ordningen opphørte. Men hvis vi hadde fått
pengene i stedet for bøkene hadde samlingen hatt en dreining mot mer oversatt
skjønnlitteratur på bekostning av deler av lyrikken og skuespillene. Men det
aller viktigste er som sagt å unngå uønskede dubletter for å få et bredest
mulig utvalg.
Lillehammer folkebibliotek, biblioteksjef Berit Strømshoved:
1)
Innkjøpsordningen er bra for bibliotekene. Den sikrer alle
bibliotek uansett størrelse et godt utvalg skjønnlitteratur og nå også
sakprosa. De små bibliotekene ville ellers ikke hatt mulighet til å ha et så
bredt utvalg. Utvalget er OK, og selv om noe av sakprosaen er "smal"
er ikke dette et stort tema hos oss. Man kunne kanskje vurdere hvorvidt det er
riktig å ta inn bøker som man vet kommer til å selge godt, og heller bruke
ressursene på andre. Det er viktig at innkjøpsordningen ikke blir en sovepute i
en anstrengt kommuneøkonomi, det trengs også andre bøker. I tider med diskusjon
om konsolidering, kan en se for seg f.eks. at en region går sammen om
samlingsutvikling og at bibliotekene fordeler noen fagområder seg imellom.
Dette er ikke så enkelt med innkjøpsordningen sånn den fungerer pr. i dag.
2)
For oversatt litteratur er systemet som brukes alt for
uforutsigbart. Resultatet blir at man ikke får nyttiggjort seg
innkjøpsordningens eksemplarer, fordi oversikten over hva som blir innkjøp
kommer for sent. For å løse dette bør flere titler kjøpes inn. Vi har nettopp
mottatt første sending oversatt for 2009, og der hadde vi allerede kjøpt 7 av
15 titler. Dette er bøker vi som et mellomstort bibliotek ofte ikke trenger
flere eksemplarer av. Kanskje kan man se for seg at alle innkjøpte titler
legges i en "pool" og at man kan velge hvilke man vil ha? Det ville
antagelig bety at en del bøker ble liggende igjen, men da har de kanskje ikke
livets rett??? Det er alltid rom for å diskutere utvalget som gjøres, og om det
er markedet som skal styre alt eller om vi er opptatt av bredde. Bibliotekene
har jo tradisjon for nettopp bredde, og kanskje er vi de siste som tar dette
ansvaret? I bokhandelen får du nesten bare bestselgere, og bøker eldre en
et par år er ofte vanskelige å få tak i – altså en slags nisje for bokbransjen.
Forutsigbarhet og rask distribusjonstid er VIKTIG!
Vi tror også at det er en del å hente på å formidle de
bøkene som kommer på k-fond bedre. Mange bøker som fortjener lesere, står på
hylla hele tida.
3)
Vår samlingsprofil ville nok vært ganske lik den vi har i
dag, selv med færre ferdigkjøpte bøker. Det vil alltid være enkelte titler vi
ikke ville kjøpt, men vi ønsker jo å ha en god bredde i samlingen, som vi
og opplever innkjøpsordningen har. Vil tro at i små bibliotek hvor k-fond
utgjør en større del av totalinnkjøp pr. år, kanskje ville "byttet"
ut flere titler enn det vi ville (jeg har også jobbet som biblioteksjef på et
lite bibliotek).
Innføringen av nye digitale medier vil også påvirke vår samlingsutvikling
noe, håper f.eks. at e-bøker også skal komme på innkjøpsordning, men vil tro at
det tar noe tid før dette blir en stor del. Dette handler jo også om
"banale" ting som at mange bibliotek f.eks. har dårlig med plass og
sliter med at k-fond tar opp mye av hylleplassen.
Dovre folkebibliotek, biblioteksjef Oddlaug Espe Hammerstad:
1)
Definitivt et gode!
2)
Det måtte eventuelt være å differensiere ordningene. I dag
mottar nok en del små bibliotek bøker som sannsynligvis aldri blir lånt ut
eller lest. Kanskje kunne det være to ulike abonnement, "alt" eller "noe
mindre"! Men – da rokker vi noe ved hele likhetstanken…!
3)
Innkjøpsprofilen ville stadig være en kombinasjon av
planlegging (bør-ha-bøker) og etterspørsel. Totalt sett ville det nok bli færre
nye/smale forfattere og kanskje noe mer vekt på etterspørsel enn i dag.
Hemsedal folkebibliotek, biblioteksjef Kristin S. Thorson:
1)
Ja, innkjøpsordninga er absolutt eit gode!
I vår kommune finst det ikkje bokhandel, og i dei næraste
bokhandlane vert utvalet stendig dårlegare. Når det gjeld norsk skjønlitteratur
til barn og vaksne gjev innkjøpsordninga både lånarar og tilsette høve til å
følgje med på kva som kjem. Slik kan biblioteka syne ein viktig del av det
litterære biletet i Noreg.
Så kan ein sjølvsagt seie at dei tilsette skulle
hatt betre tid til å setje seg inn i denne litteraturen, slik at vi kunne ha
formidla han betre. Vi kan også sukke over at han tek mykje plass, både fysisk
og som prosent av tilvoksteren – og ikkje minst: at bøkene ofte kjem for seint.
Ei fleksibel samlingsutvikling vert ikkje hindra av
skjønnlitteraturen vi får gjennom innkjøpsordningane, men av at vi ikkje har
store nok løyvingar og tid til å kjøpe andre bøker i tillegg.
2)
Sjølvsagt ville det vere best om ein i fyrste omgang fekk
vite om bøkene kom på Kf samstundes med at bøkene kom ut, dvs samstundes med at
det er aktuelt å vurdere innkjøp! Det gjeld serleg sakprosabøkene, og omsett
litteratur. I andre omgang ville det så vere ønskeleg om ein fekk bøkene mykje
raskare enn i dag.
Dinest kunne vi ynskje oss ei vidareføring av
forsøksordninga med å sende ut omtalar av Kf-bøkene – skjønnlitteratur for
vaksne. Det var vel forfattarforeininga som stod bak? I alle høve var det svært
nyttig å ta for seg det eine arket med omtale samstundes som ein bladde i
boka. Dessutan kunne ein og ha god nytte av ulike presentasjonsmateriell, nok
liknande det bokhandlarane får frå forlaga?
Kan hende kunne ein stille nokre krav til dei biblioteka som
tok i mot bøkene/musikken? T.d. om at dei i alle høve innlemma det
dei får frå Kf i eiga samling og prøvde å presentere det? Eg vert ganske
provosert av kollegaer som berre lar mykje liggje i magasin. Serleg
irritert vert eg når dei sukkar over musikken dei får. Sjølv har eg
gjentekne gonger vendt meg til Kf med spørsmål om å få attende
musikksendingane, som vi vart fråtekne for nokre år sidan. Å stille krav om at
Kf-bøker og -musikk ikkje skal utgjere meir enn ein viss prosent av tilveksten
vil vere galt. Det vil ramme dei små biblioteka som med litt hjelp vil kunne
skape nysgjerrigheit rundt det Kf kjøper inn.
3)
Samlingsprofil er også avhengig av tid til å følgje med på
kva som kjem av litteratur, og kva som rører seg i lokalsamfunnet. Gode
informasjonskanalar om aktuell litteratur, ikkje berre tilbod om pakker med
bestseljarar. Her har t.d. Biblioteksentralen ein jobb å gjere.
I desse tider med fokus på at det saliggjerande er store
bibliotek med høg fagleg ekspertise, gløymer ein alle dei "vanlege"
lånarane i distrikta. Her gjer dei små biblioteka som skreddarsyr samlingane
sine til lokalmiljøet ein viktig jobb
Tvedestrand folkebibliotek, biblioteksjef Steinar Thorsen:
1)
Jeg mener innkjøpsordningene er et gode. Det eneste
problemet er mulig irritasjon over å få et ganske stort antall bøker som ikke
blir lånt ut. Utover dette påvirkes ikke samlingsutviklingen min, hvis en ikke
forutsetter at midlene som kanaliseres gjennom innkjøpsordningene ville
tilflyte meg, dersom ordningene ble avviklet. Og noe slikt tror jeg ikke på –
overhodet.
2)
Her har jeg lyst til å spørre – hva betyr å modernisere?? Å
gjøre dem mer etterspørsels-/markedsstyrt i en eller annen forstand? I så fall
tror jeg ikke det er mulig, eller i alle fall ikke ønskelig. De endringer jeg
kan tanke meg i så henseende, er alle i direkte strid med formålet(ene) for
ordingen.
Hvis du derimot spør om de kan gjøres bedre, så er det
muligheter. Den viktigste er å få opp utsendelseshastigheten. Dette er viktig
for alle delene av ordningene, hvis de skal oppleves som nyttige for bibliotekene.
Viktigst er det der det er vanskeligst, i forhold til sakprosaen. Det å få ei
aktuell og debattert sakprosabok månedsvis etter at aktualiteten er forsvunnet,
er uansett svært frustrerende, mest om en har kjøpt boka for eget budsjett, for
å dekke etterspørselen som var der da den var aktuell.
3)
Dette er to forskjellige spørsmål.
Hvis jeg ikke hadde fått kulturfondbøkene, så er det
selvfølgelig en god del norsk skjønnlitteratur som ikke ville vært i hyllene
her.
Hvis jeg hadde hatt mer penger selv, ville fortsatt en god
del ny norsk skjønnlitteratur mangle i hyllene, mens hullene som skulle fylles
og fornyelsen som ellers skulle skje, ville være nærmest av uendelig omfang.
Mer seriøst – jeg tror ikke samlingsprofilen ville endres vesentlig, men
aktualiteten ville bli vesentlig større.
Time folkebibliotek, biblioteksjef Vidar Lund:
1)
Dei er absolutt eit gode for biblioteka, men samstundes
heilt klårt ei utfordring for samlingsutviklinga. Til og med for relativt store
bibliotek blir ein veldig stor del av samlingsutviklinga sentralt styrt.
Likevel: det er ei nasjonal offentlegheit i Noreg, og ordninga sikrar
breitt tilgjenge til den norske bokheimen.
2)
Det er særs bra at det ser ut til å bli eit prøveprosjekt
med e-bøker under innkjøpsordningane. Eg trur at for dei smalaste sjangrane
burde ein vurdert fulldigitalisering, anten gjennom fri tilgang eller gjennom
eit digitalt utlånssystem. Eg trur òg at for dei minste biblioteka,
t.d. i kommunar under 2000 ibuarar, burde ein vurdert at dei kunne
fått eit mindre utval av titlane i ordninga.
3)
Eg trur han ville vorti mykje det same, sjølv om vi nok
hadde kjøpt færre diktsamlingar og skodespel. Det er viktig å ha tilgang til
den nye norske litteraturen og ikkje berre bestseljarar, krim osb.
Stavanger bibliotek og kulturhus, kulturhussjef Marit Egaas:
1)
Innkjøpsordningene er i utgangspunktet et stort gode. Vi får
all ny, norsk skjønnlitteratur + noe til automatisk tilsendt, slik at vi kan
bruke våre kommunalt tildelte midler til alt det andre.
2)
Det er ønskelig med en betydelig modernisering av
innkjøpsordningene. Her er noen forslag til hva som kan gjøres annerledes:
– Få til et distribusjonssystem, slik at bøkene når
bibliotekene samtidig med bokhandlerne
– Avklare rettigheter, slik at disse bøkene samtidig blir
tilgjengelig som e-bøker til gratis utlån (nedlasting)
– Vurdere prosjekt for distribusjon av dikt og andre tekster
via mobil (eller andre digitale formidlingskanaler)
– Avsette betydelige midler til formidling av bøkene (kan
gjerne gå på bekostning av antall eksemplar som sendes ut). Eks.
Forfatterturneer, informasjonsmateriell (brosjyrer, plakater osv), digital
formidling. Det er mange skjulte skatter blant kulturfondbøkene, men de fleste
bibliotekansatte har ikke kapasitet til å sette seg inn i alt som kommer.
– Revurdere ordningen for innkjøp av sakprosa. Denne er i
dag nokså uinteressant for bibliotekene, siden de når oss ofte et år etter
utgivelse, og vi ikke vet på forhånd hvilke bøker som kommer til oss. På vårt
bibliotek havner disse rett på magasin, uten av de innlemmes i samlingen. Vi
har kjøpt inn det antallet vi trenger av disse bøkene for lenge siden. Kanskje
det er en ide å overføre midlene direkte til bibliotekene, med klare føringer,
slik at vi selv kan bestemme hva som skal kjøpes, og kjøpe disse når bøkene er
nye?
3)
Vi er et stort bibliotek med bra mediebudsjett, så
samlingsprofilen ville vært omtrent lik. Men vi ville trolig kjøpe færre eks.
av en del ny, norsk litteratur + mindre dikt og skuespill.
Voss folkebibliotek, biblioteksjef Olav H. Sognnæs:
1)
Innkjøpsordninga er eit gode for biblioteket vårt. Den
frigjer midlar til andre kjøp. Vi har spesielt nytte av barnebøkene.
2)
Bøkene som kjem på innkjøpsordninga må sendast ut i takt med
utgjeving frå forlag. Då unngår ein dobbeltkjøp. Nokre titlar er alt forelda
før ein får dei frå Kulturfondet. Det ville forenkla innkjøp til biblioteka
dersom forlaga sende bøkene direkte til biblioteka ved utgjeving.
3)
Utan innkjøpsordninga ville biblioteket satsa meir på oversett
skjønnlitteratur og populærvitskapleg litteratur, lokal litteratur,
reiselitteratur og samfunnsdebatt. Vi ville fått litt mindre hyllefyll.
Førde folkebibliotek, biblioteksjef Marie Dombestein:
1)
Innkjøpsordningane er nok eit gode, særleg for små bibliotek,
men primært er det ei ordning for forfattarane og forlaga.
Det vi får gjennom innkjøpsordningane er gratis, så då kan
ein strekkje budsjetta litt lenger. Dessverre er det og då sånn at vi får ein
del "død" litteratur som vi elles ikkje ville hatt.
2)
Ordningane kan heilt klart moderniserast. Det som er mest å
kritisere ved ordninga, er distribusjonsmåten, at det ikkje er forutseieleg.
Ein kan ikkje planlegge med når bøkene kjem, og må derfor ofte kjøpe ekstra
eksemplar pga etterspørselen.
3)
Ein konsekvens av ordninga er at vårt bibliotek har fleire
nye norske bøker enn vi elles ville ha hatt. Utan innkjøpsordninga ville
samlinga vore endå meir brukarstyrt enn den er i dag. Hadde vi hatt budsjett
til å kjøpe meir, ville vi hatt fleire eks. av publikumsfavorittane, fleire
lydbøker, meir musikk og meir film.
Haram folkebibliotek, biblioteksjef David Beadle:
1)
Det er eit gode så lenge mediebudsjettet er stort nok til å
skape breidde. Hos oss (vi har berre 9000 innbyggjarar, og 1500 er innvandrarar
som les lite av norsk opphav) kuttar vi i vikarløn (tek ikkje inn vikarar fullt
ut) for å opprettehalde dette budsjettet, og dermed breidda. Det er verdt å
huske at ein kan kassere like fort som dei kjem inn. Men eg vil ikkje vere med
på ei slik negativ vinkling.
I januar var eg i England ei helg. I The Independent på ein
laurdag las eg om Linn Ullman si A Blessed Child. I desember hadde (den
seriøse) avisa krona boka som den beste utanlandske romanen i 2008. Etter
laurdagen kom søndagen, då det stod ein rosande omtale av Novel 11, Book 18 av
Dag Solstad i The Times. Det fekk meg til å sette pris på at vi har fått desse
og andre gode bøker heilt gratis! Men det kjem også romanar som vi ikkje har
dei store forhåpningane til, fordi vi klarer ikkje å følgje med
titlar/forfattar vi ikkje har så mykje tru på. Trur det blir litt for mykje
krim etter kvart også.
Når det gjeld bøkene som er oversatt og bøker for barn, så
er vi veldig fornøgd med desse. Vi føler at vi får drahjelp i valprosessen her,
og spesielt når det gjeld det oversatte får vi hjelp til å vurdere kva vi skal
satse på med eige budsjett. Ordninga for musikk har vi no sagt opp. Det blei
for mykje, og der var for lite interesse.
2)
Eg har ikkje tenkt over dette så mykje, men eg er ikkje
einig med dei som forventar å få bøker nesten umiddelbart etter dei er utgitt.
Ein må rekne med å vente ein månad. Eg opplever også ein ubalanse i
distribusjon gjennom året. For oss er sommaren ein utmerka tid å motta desse,
for vi har litt meir tid. Er ikkje det nesten slutt med den tradisjonelle
fellesferien?
3)
Samlingsprofilen ville ha vore noko mindre norsk om vi fekk
ein økonomisk kompensasjon, og det ville i større grad ha vore i samsvar med
det som blir etterspurt. Etter at vi slutta med ordninga med musikk, har vi
sjølv kjøpt inn meir norsk musikk enn det vi gjorde før og meir av det publikum
spør etter. Det har også ført til at vi har sett meir nøye på kva som
tilgjengleg og etterspurt her i landet. Når det gjeld bøkene, ville vi ha kjøpt
inn fleire oversatte bøker spesielt for yngre aldersgrupper. Det er i alle fall
sikkert at fleire avdelingar ville ha kunne kose seg med Linn Ullman, på
bekostning av meir eksperimentelle saker. Det ville ha vore eit meir
tradisjonell utval når det gjeld stil. Vi ville ha supplementert med fleire
oversatt romanar som held ein høg standard. Vi føler at marknaden krev at dei
er gode nok til å selje, og det ville bli ein peikepinn.
Steinkjer folkebibliotek, biblioteksjef Hallfrid Skimmeli:
1)
Sjøl om innkjøpsordinga primært er ei støtteordning til
utgivelse av norsk og oversatt litteratur, er den samtidig et gode også for
mange bibliotek. Ved rask levering (forbedret) sikres alle bibliotek
nyutgivelser uten å ha brukt ressurser på denne tilveksten. For Steinkjer
bibliotek som et mellomstort bibliotek og samtidig med begrensa
personalressurser ,6 årsverk; blir innkjøpsordninga betrakta som et gode med
tanke på å sikre bredden i samlinga. Men jeg har opplevd at kommuner har
mottatt for mange sett av kulturfondbøker. Antallet har ikke blitt redusert i
takt med strukturendringer i kommunene (nedleggelser av filialer).
2)
Det er behov for informasjon om de bøkene vi mottar for at
vi skal kunne formidle bøkene. De to siste åra har Bjarte Breiteig fra
Forfatterforeningens litterære råd vært i Nord-Trøndelag og forelest om de nye
bøkene – veldig bra!
Hva med å sende med en videopresentasjon av innholdet i
sendingene vi mottar for å gi bibliotekene en effektiv måte å bli kjent med
innholdet på?
For bokvalgsgruppa på vårt bibliotek skaper sakprosaen
usikkerhet. Blir de påmeldte kjøpt inn eller ikke, når kommer de eventuelt?
Ofte kan etterspørselen etter boka være borte når det eksemplaret fra
Kulturrådet kommer.
Kan sein levering være at kontakten mellom forlag,
distributør og Kulturråd er for dårlig? Når det gjelder informasjon om bøkene –
hva om bibliotekene kan få samme informasjonsmateriell som bokhandel. Sjøl om
bøkene er betalt på forhånd?
3)
For Steinkjer bibliotek utgjorde tilveksten av
kulturfondbøkene i fjor 26% av total tilvekst. Veldig bra at ABM etterspør
denne prosenten. Uten kulturfondordninga har nok vårt bibliotek hatt ei
betydelig mindre lyrikk- og skuespillsamling.
Etterspurt litteratur hadde kanskje lett fått en større
plass, altså flere eksemplarer av samme tittel.
Narvik folkebibliotek, biblioteksjef Kirsten Skjevik:
1)
Ubetinget ja – innkjøpsordningene er et gode for
bibliotekene. De sikrer at norske utgivelser er godt representert i norske
bibliotek.
Likeså ordningen med oversatt skjønnlitteratur. Lånerne er
sikret tilgang på disse utgivelsene, uavhengig av den enkelte kommunes
budsjettkutt eller kjøpestopp. Til tross for at alle innser at det er kommunene
som sitter med ansvaret for innkjøp, fungerer innkjøpsordningene i realiteten
som en statlig styring, som jeg ser positivt på!
2)
På den ene sida: å inkludere mer. Mer sakprosa, norsk film,
andre norske medier (f.eks. dataspill). + Gjerne noen titler svensk og dansk
skjønnlitteratur på originalspråk.
På den andre sida: Kanskje kan utvalget differensieres noe i
forhold til kommunestørrelse? For å ta eksempel i dikt og skuespill, så trenger
kanskje ikke en kommune på 1500 innbyggere absolutt alle titlene som er
innkjøpt, hvis titlene fins i nabokommunen på 15000 innbyggere.
3)
Ut fra det jeg har svart på spørsmål. 1, ville vel profilen
her vært den samme som i dag!
I tillegg til KF-bøkene, har hver kommune sine lokale
spesialområder som må dekkes opp. Lokalsamling, utdanningstilbud,
fremmedspråklig litteratur etc. gir den lokale miksen som er særegen for hver
enkelt kommune.
Harstad folkebibliotek, enhetsleder Line Merethe Rubach:
1)
Jeg mener at generelt sett er innkjøpsordningene et gode for
bibliotekene. Allikevel så må det sies at hvis bibliotekene hadde fått
disponere de midlene som går til innkjøpsordningen nå, så hadde vi kanskje sett
noen meget spreke samlinger omkring i det ganske land.
2)
Få muligheter til å kunne skreddersy hver enkelt sending for
det enkelte bibliotek. I tillegg burde innkjøpsordningene også gjelde alle
media som inngår i bibliotekenes samlinger.
3)
Som leder for et folkebibliotek er det viktigst for meg å
kunne tilby en bredde i litteraturen og også ellers i Harstad biblioteks
samlinger. Det er av betydning som en motvekt til et marked som tilbyr det som
lettest selger. Derfor tror jeg ikke at samlingen vår ville blitt markant
forskjellig i fra det den er i dag.
Tromsø folkebibliotek, biblioteksjef Paul Henrik Kielland:
1)
Innkjøpsordningene sikrer bredden.
Et godt bibliotek må sikre at en både har et bredt tilbud av
det som utgis av norske og internasjonale bøker og at vi samtidig har et
rimelig antall eksemplarer av de mest populære utgivelsene. Rasjonell
bibliotekdrift forutsetter også ordninger som effektivt skaffer oss et bredt
utsnitt av litteratur, samtidig som vi har tid til å anskaffe det litt mer
sære. Det er rasjonelt at noen sentralt forholder seg til bredden av utgivelser
i Norge, ikke minst gjelder dette mange små bibliotek som aldri vil klare å
forholde seg til dette på egen hånd
Innkjøpsordningen sikrer økonomisk stabilitet.
Økonomien til kommune-Norge har alltid vært svingende.
Innkjøpsordningen sikrer alle et minimum. Dersom alt innkjøp skulle være
avhengig av det som skjer i kommunestyrene, ville mange risikere at bokstammene
i beste fall blir ujevne fra år til år.
2)
Innkjøpsordningen kan sikkert moderniseres.
Vi har en viktig oppgave i å formidle og markedsføre bøkene
vi får gjennom innkjøpsordningen. Det kan gjøres bedre, også gjennom å bidra
til bedre kompetanse i bibliotekene til å gjøre denne jobben. Det er også
viktig at vi så tidlig som mulig får vite om hvilke bøker som kommer på de
ulike ordningene. Dette vil sikre færre feilkjøp fra egne budsjett. Særlig
gjelder dette mindre bibliotek som ikke trenger mer enn ett eksemplar av et
flertall av bøkene.
3)
Et smalere bibliotek.
Jeg tror at innkjøpsordningen sikrer bredden i vår samling.
Det er et stort press for innkjøp av de mest populære bøkene. "Vi må ha
det folk spør etter!", men samtidig må vi som en viktig nasjonal
kulturbærer sikre at vi kan tilby bredden.
Vadsø folkebibliotek, biblioteksjef Anne Marta Steinnes:
1)
Innkjøpsordningen er et gode. Den skal styrke utviklingen av
norsk språk og litteratur og bibliotekene skal være viktige støttespillere i
formidling.
Praktisk: Bøkene blir vurdert etter kvalitetskriterier og av
kompetente folk. Dette sparer oss for mye tid i bokvalget. Vi er et fåtallig
personale med mange oppgaver, og for oss er dette en praktisk ordning.
2)
Modernisering: Hurtigere distribusjon viktig. Mye av
faglitteraturen er "død" litteratur, når vi endelig mottar bøkene,
fordi bøkene ikke er så aktuelle lenger. Pga etterspørsel kan vi ikke vente på
kfondet, vi skaffer boka når lånerne spør. Når de mottas, har ofte en eventuell
debatt, interesse og etterspørsel lagt seg. Mener for øvrig at det blir litt
feil når det fra bibliotekhold hevdes at dette er bøker som "støves
ned" og "ingen" vil ha, og det er ingenting å skryte av at
"vi lar være å registrere bøkene hos oss". Vi skal stille bøkene til
disposisjon for publikum, og det har vi gode muligheter for å gjøre i
biblioteket og via vår nyhetsformidling.
3)
Samlingsprofil: Hadde sannsynligvis kjøpt færre titler norsk
skjønnlitteratur og færre eksemplarer av en del titler av de vi i dag får
tildelt. Dette hadde blitt spesielt merkbart innen dikt og skuespill. Der hadde
vi nok endt opp med langt færre titler og eksemplarer.
Om midlene hadde blitt frigjort til eget budsjett: Kjøpt mer
utenlandsk skjønnlitteratur for å styrke samlingene på engelsk, tysk, fransk.
Økt innkjøp av utenlandsk faglitteratur på skandinaviske språk, samt engelsk.
– – – –
Slik ble
undersøkelsen gjennomført:
23 utvalgte biblioteksjefer fra: Halden, Ås, Trysil,
Lillehammer, Dovre, Hemsedal, Larvik, Bø, Tvedestrand, Lillesand, Flekkefjord,
Time, Voss, Førde, Haram, Oppdal, Steinkjer, Narvik, Rana, Harstad, Tromsø,
Vadsø og Tana, fikk tilsendt spørsmålene per e-post. 6 av bibliotekene
(Hemsedal, Lillesand, Flekkefjord, Haram, Rana og Tana) hadde ikke biblioteksjefens
e-postadresse tilgjengelig på internett. Til disse ble e-posten sendt til
bibliotekets e-postadresse.
E-posten (23 stk) gikk ut 23. mars, med svarfrist 30. mars
klokka 12.00.
(Flekkefjord bibliotek ga beskjed 26. mars at deres sjef
ikke var på jobb, og at de andre ikke hadde anledning til å svare. Samme dag
ble derfor spørreundersøkelsen sendt til Stavanger bibliotek som "erstatning",
med svarfrist 30. mars).
Purring (16 stk) ble sendt 30. mars på ettermiddagen, med
svarfrist 1. april klokka 12.00.
Siste purring (9 stk) ble sendt 1. april, på ettermiddagen,
med svarfrist 3. april klokka 12.00.
Til sammen kom det inn svar fra 16 biblioteksjefer.
Mailintervjuene ble
gjort av frilansjournalist Kjetil S. Grønnestad.
