Bli med på debattekspressen

Publisert Sist oppdatert

Hvorfor skjer det enorme endringer
i norske folkebibliotek uten offentlig debatt?

 




 

"Hvorfor skjer det enorme endringer
i norske folkebibliotek uten offentlig debatt? I reportasjeserien Biblio9
oppsøker seks skribenter sentrale personer og steder på jakt etter svar.
Hvorfor er det for eksempel slik at «alle» er for bibliotek i nærmiljøet, men
få protesterer når 270 bibliotekfilialer er nedlagt de siste ti årene? Er denne
utviklingen uunngåelig og riktig? Er biblioteksektoren det området i
Kultur-Norge med lengst avstand mellom festtaler og handling? Kommer det noe
konkret i stortingsmeldingen om bibliotek i 2009? Hvordan ser bibliotekfolk
landet rundt på de statlige innkjøpsordningene for litteratur? Hvordan fungerer
biblioteket som flerkulturelt møtested? Hva gjøres for å engasjere barn og
ungdom i folkebibliotekene? Hva skjer med digitaliseringen? Ja, hva er et godt
bibliotek på 2000-tallet? Har du innspill til skribentene, send en e-post til…"

     Slik
lyder presentasjonen – jeg har tillatt meg en lett redigering – av tidsskriftet
Prosas initiativ for å skape større bredde i bibliotekdebatten.

 

På senga

Jeg tror en del bibliotekfolk ble
tatt på senga av dette initiativet. Mens
bibliotekfolk hamret sine meninger inn på blogger og det profesjonsinterne
diskusjonsforumet Biblioteknorge, planla nemlig Prosa et virkelig megastunt med
bibliotek som tema: I hvert av årets seks utgaver kommer det en artikkel som
setter fokus på biblioteksektorens utfordringer og snublesteiner. Parallelt
hadde Prosa-redaktør Karianne Bjellås Gilje alliert seg med Dagbladet og laget
et opplegg for tidenes største bibliotekavstemning. Som endte med at Tromsø
vant.

     Prosa
introduserer konkurransen slik på sine nettsider:

     "Hvor
i Norge finnes det beste folkebiblioteket? I landets 430 kommuner er det 807
folkebibliotek. Hvilket mener du er best? Delta i Prosa og Dagbladets kåring av
"Norges beste folkebibliotek 2009"! Det folkebiblioteket som får flest stemmer,
får kr 25 000 til et arrangement i biblioteket – for alle leserne som har stemt
dem til topps!"

     –
Hvilket mener du er best? spør Prosa –
og Dagbladet. Det interessant her er at dette du er folk flest, altså bibliotekenes brukere. Det som skjer er
altså at mens biblioteksektorens folk diskuterer alskens temaer seg imellom,
henvender Prosa og Dagbladet seg direkte til brukerne.

 

Skepsis?

Hvordan reagerte biblioteksektoren
på dette? Jeg tror det boblet opp en god dose skepsis. Skal noen utenforstående
legge premissene for hva det norske folk mener er et godt, nei, det beste,
bibliotek? Også media da gitt! Journalister skjønner jo ikke en dritt! Er det
ikke vi, vi som jobber i sektoren,
som vet dette best? Når vi er på konferanser, ruser vi oss på de beste av de
beste ideer. Når vi blogger og klapper hverandre på skuldrene, er vi alltid suverene.

     Problemet
er at disse ytringene skjer innenfor biblioteksektorens glasskule. Og ingen makter å knuse
den glassveggen og slippe diskusjonen ut i det fri.

 

Misunnelig?

Hvordan reagerte så jeg, i Bok og
Bibliotek? Ble jeg misunnelig på Prosa, og Dagbladet? Min første reaksjon var
"så flott, endelig tar noen der ute virkelig
tak i biblioteksaken!" Jeg syntes kombinasjonen fagpresse (Prosa) og
allmennmedia (Dagbladet) var en god ide. Jeg ble også en smule begeistret da
plutselig debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten kunngjorde at Aftenposten
ønsket å puste liv i bibliotekdebatten. Siden fikk jeg vite at dette var et
strategisk trekk fra Aftenposten. De hadde fått nyss om at Prosa og Dagbladet var
på tur sammen, og kastet seg på toget idet det forlot perrongen.

     Nei,
jeg ble ikke misunnelig. Grunnen til at Dagbladet synes det var greit å gå i
allianse med Prosa, er at avisa sannsynligvis oppfatter Prosa som mer uhildet
enn Bok og Bibliotek i forhold til biblioteksaken. Selv om Bok og Bibliotek er
et frittstående tidsskrift og kan skrive hva som helst bare det ikke bryter
Norges lover, står det også med beina godt plantet innenfor biblioteksektoren.
Prosa står derimot på utsiden av biblioteksektoren, og oppfattes som enklere å
samarbeide med enn et fagblad som står midt oppe i den.

 

Skuffelse

Så starter Dagbladet sin serie. Da
slår begeistringen min over i skuffelse:

 

I
stedet for å lete etter de spennende bibliotekene og vise bredden i tilbudet,
presterer avisa å servere et bilde av biblioteket som et sted hvor man kun
låner bøker.

     Unni Lindell sier svarer slik i dag
(16.2.09) da hun blir spurt om sitt drømmebibliotek: – Mitt drømmebibliotek er
stille og rolig med mange bøker og flere nye bøker enn de har i dag. Det er
litt skrantent i hyllene noen ganger. Det handler selvsagt om økonomi. Jeg har
donert dem en del av mine egne titler opp igjennom.

     Dette bokbaserte synet på biblioteket ser
ut til å være omkvedet til alle de forfatterne Dagbladet har plukket ut til å
gi oss sine visjoner av det gode biblioteket og den "perfekte
bibliotekar". Om det siste sa Harald Rosenløw Eeg i går (15.2.09): – De er
jo generelt litt sjenerte og beskjedne. Eller som Jan Kjærstad sa 11.2.09: – En
som har lest mye mer enn meg.

     Bibliotekaren som en sjenert og meget
belest person… Aner vi hornbriller og knute i nakken også? Snakk om å
sementere myter!

     Hans Herbjørnsrud fortsetter i samme spor
17.2.09: – Den perfekte bibliotekar er så kvalitetsbevisst at hun ser forskjell
på en Trabant og en Mercedes og på Jan Guillou og Inger Christensen. Nå i
januar da meldingen kom om at Inger Christensen var død, lagde den perfekte
bibliotekar en utstilling med alle lyrikerens bøker og tente et vokslys ved
portrettet hennes.

     Hvordan har Dagbladet klart å ende opp med
et så kjedelig artikkelkonsept? Hvem har vært inspiratorer og kilder? Det
virker som om hele opplegget er klekket ut av folk på 60+ som ikke har vært i
et bibliotek de siste 30 år.

 

Positiv ut av tenkeboksen

Siden da har jeg vært i
tenkeboksen – og landet på den andre siden av skalaen. Det Prosa har satt i
gang, er enn en bragd. Selv om hele serien i Dagbladet hadde hovedfokus på
biblioteket som et tradisjonelt bokhus og bibliotekaren som en belest serviceperson i
bokhuset, er det viktig å sette fokus på bibliotek i det offentlige rom.

     Et
så kraftig bibliotekfokus som Prosa/Dagbladet skapte i februar/mars, er sjelden
kost i Norge.

     Når
Prosa nå fortsetter sin serie utover året, parallelt med den kommende
diskusjonen om stortingsmeldingen om bibliotek, bør bibliotekarene kaste seg på
toget og delta. Ikke bruk så mye energi på Biblioteknorge-lista. Ikke så mye intern
sjøldigging. Bruk heller de kanalene som fører ut i offentligheten hvor beslutningstakerne
befinner seg.

     Bok
og Bibliotek – bladet og nettet – er en slik kanal. Ved siden av å være
biblioteksektorens blad, er det også en bro mellom sektoren og resten av samfunnet.

 

• • • •

 

Apropos Biblioteknorge

Jeg har ikke noe i mot Biblioteknorge-lista, men den har sine begrensninger. Begrensningene ligger i at den er et lukket forum. Akkurat nå (17.3.09) foregår det en diskusjon der om deler av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt, på grunnlag av en pressemelding fra Kirke- og kulturdepartemenet i går. (Se nyhetsmelding på bokogbibliotek.no.) Engasjerte stemmer ytrer seg. Men diskusjonen følges bare av den gruppen bibliotekarer som er interessert i akkurat NB Digital.

Dersom noen mener at dette er en viktig diskusjon, må den ut av det lukkede kretsløpet. Da vil kanskje en våken journalist gripe fatt i den og spørre seg: Hva er nå dette for noe? Så kan ballen begynne å rulle.

I et slikt perspektiv er Biblioteknorge-lista biblioteksektorens største hinder for offentlig debatt.

 

– Av Odd Letnes, redaktør

 

Les mer på Prosas hjemmesider

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS