Bloggernes blogging
En blogg utløser sjelden en saftig og bred debatt, bortsett
fra innenfor enkelte fagmiljøer. Mange personer i ledende stillinger ville aldri
"nedlate seg til å skrive i en blogg". Vi skal vente lenge på at man begynner å
sitere blogger på Stortinget eller i Finansdepartementet. Det ligger utenfor
bloggens påvirkningsrammer.
1973: Hvis du gikk rundt med skrivekløe og verket etter å
slippe løs en ytring eller to, var sjansen for skuffelse stor, for du ble gjerne
refusert, i beste fall med et høflig brev fra redaksjonen. Noen ganger
undertegnet redaktøren selv. Det hjalp selvsagt, da kunne du kjenne et lite vingeslag
av en følelse som sa at teksten din måtte da ha vært ganske bra, siden
redaktøren selv sto for tilbakemeldingen? Men fortalte du det til en kamerat,
fikk du høre at "phu, sånne brev ligger alltid ferdigkopiert hos en eller annen
sekretær".
For 35 år siden var formidlingskanalenes nåløye nærmest tett.
Dagbladet hadde en spalte som het "Kort og Godt". Hadde du meninger, gjerne med
grasrotvinkling, kunne du være heldig å få inn 20 linjer der. Jeg husker flere
navn fra spaltene, som senere har blitt profesjonelle meningsdannere. Noen fikk
også inn dikt der, og tjente 100 kr per epos. Folk som senere har blitt
profesjonelle forfattere.
Arbeiderbladet, som Dagsavisen het den gang, hadde også sin
spalte, MOM, "Meninger om Mangt". Her var det kanskje lettere å slippe til, men
det var gjerne en forutsetning at du bodde øst for Akerselva, helst i en
leiegård eller drabantbyblokk, og skrev om ting som ikke brøt altfor mye med
AP-politikken. Også her var det flere kommende skribenter som en gang
iblant prydet spaltene.
I tillegg hadde du selvsagt de store forlagene, hvor
papirmanuskripter om liv og død, mekaniske klokker, skikk og bruk,
populærhistorie, kropp og sjel, Stalin og Mao, strømmet inn dag etter dag. Også
her var refusjonsfrekvensen høy. Som regel fikk man bare et brev, som høflig
skjulte konsulentens verbale nakkeskudd.
I 1973 var det de store kanonene som slapp til i mediebildet.
De som hadde den riktige kulturelle ballasten, det riktige navnet, den riktige
adressen. En kronikk kunne utløse debatter som fylte spaltemeter i ukesvis. En artikkel
i det litterære magasinet, Vinduet, kunne få halve den norske forfatterstanden
til å sette rødvinen i halsen. Sånn var det den gang. Fotfolket slapp til,
innimellom, på Kort og Godt og Meninger om Mangt – mens Jens Bjørneboe boltret
seg på avisenes æresplass og frikjente Fredrik Fasting Torgersen.
2008: Går du rundt med skrivekløe i dag, er det bare å
trykke på en knapp hjemme i stua di, eller nærmeste kaffebar med tråløst
nettverk, og vips sendes det du har på hjertet ut i den store verden. Du kan
lage hjemmeside og skryte hemningsløst av hvor flink du er, du kan lage en
blogg og vise alle at du er oppdatert og i stand til å kommentere de
vanskeligste saker, eller bare fortelle om marsvinet ditt. Du kan kommentere
avisartikler på nettet og hugge løs i diskusjonsfora. Den diktsamlingen eller
den romanen som glatt ville ha blitt refusert i 1973, kan du nå bare sende ut
på nettet – til hele verden – ved å bruke mindre energi enn én kalori.
I løpet av 35 år har vi alle blitt forfattere, synsere,
kunstnere og redaktører. Det startes tusenvis av blogger i uka (gjør bloggsøk
på Google og sjekk mylderet!), du kan opprette hjemmeside på ett minutt, eller
du kan kommentere statens innvandringspolitikk på Dagbladets nettsider like
enkelt som du sender en mail til en kompis.
Mange ser på dette som en eneste stor befrielse. Endelig har
Hvermansen fått sin talestol. For på Cybers Corner er alle like. Her er alt
lov, nesten. Her kan du leve ditt liv virtuelt og prate og diskutere med likesinnede
enten de bor i Oslo, London eller Los Angeles.
Men jeg spør meg selv iblant: Hvilken effekt har dette
virvaret av ytringer, tanker og følelser? Er det slik at bloggerne bare skriver
for bloggerne? Er det slik at det ikke er så viktig om en bloggtekst er godt
formulert og gjennomtenkt, for det er jo "bare en blogg" og man venter ikke at
den skal utløse det store smellet. Det viktigste er en smiley fra en
bloggfelle?
Eller?
Nei, så enkelt er det ikke. I Norge tror jeg at de viktige
debattene fortsatt går i de tradisjonelle foraene: Forlagene, NRK, avisene,
departementene (maktens korridorer) og direktoratene – eller i forskningens
ugjennomtrengelige verden. Eller i krypterte samtaler utpå morrakvisten.
En blogg utløser sjelden en saftig og bred debatt, bortsett
fra innenfor enkelte fagmiljøer. Mange personer i ledende stillinger ville aldri
"nedlate seg til å skrive i en blogg". Vi skal vente lenge på at man begynner å
sitere blogger på Stortinget eller i Finansdepartementet. Det ligger utenfor
bloggens påvirkningsrammer.
Men likevel: Bloggenes viktigste funksjon, her i Norge, er
at de er små arenaer hvor folk kan gjøre verbal bøy og tøy, før de virkelig
kaster seg ut i den store konkurransen. Bloggene er treningsarenaer for
diskusjon. Er man godt trent, er det letter å melde seg på de store stevnene. Men
de store konkurransene foregår fortsatt i de store avisene, tidsskriftene med
kvalitetskontroll, konferanser, forskningsprojekter og andre fora som krever at
du kan den rette codex. Sånn sett er blogging et steg på veien til maktens
sfærer. På samme måte som Kort og godt og Meninger om Mangt også kunne være det
for 35 år siden.
– Av Odd Letnes, red.
