Dagliglivets kulturminner – hva slags status?

KRONIKK: Vi lever i ei tid som dyrker mangfoldet. "Mangfoldsåret",
som nylig er tilbakelagt, er ett av mange uttrykk for dette, som
"multikulturalisme" er det. Denne typen betegnelser har stått for en sterk
strømning i hele den vestlige verden, der variasjonene i kulturen og samfunnet
har blitt tilskrevet grunnleggende verdier. Noen ganger er naturen blitt brukt
som referanseramme, med artsmangfoldet som forutsetning for et økosystem i
balanse og som kildegrunnlag for å forstå naturprosesser, noe vi i disse dager
blir minnet om ved den nylig avdøde Arne Næss og hans dypøkologiske filosofi, skriver professor Einar Niemi…

Vi lever i ei tid som dyrker mangfoldet. "Mangfoldsåret",
som nylig er tilbakelagt, er ett av mange uttrykk for dette, som
"multikulturalisme" er det. Denne typen betegnelser har stått for en sterk
strømning i hele den vestlige verden, der variasjonene i kulturen og samfunnet
har blitt tilskrevet grunnleggende verdier. Noen ganger er naturen blitt brukt
som referanseramme, med artsmangfoldet som forutsetning for et økosystem i
balanse og som kildegrunnlag for å forstå naturprosesser, noe vi i disse dager
blir minnet om ved den nylig avdøde Arne Næss og hans dypøkologiske filosofi.
Til tross hendelser som 11. september og  fiendebilder av "fremmede" og vern om "vestlige
verdier", står fortsatt mangfoldstenkningen sterkt både som ideal og politisk
mål. Når kulturminneåret 2009 har dagliglivets kulturminner som hovedtema, kan
det kanskje ses på som en naturlig videreføring av den tenkningen som lå til
grunn for mangfoldsåret 2008. Men hvor ny er egentlig fokuset på dagliglivets
kulturminner, og hva ligger i betegnelsen?

Fra mesterstykker til
hverdagskultur

Det er neppe tvil om at det er en tung og lang tradisjon i
kulturminnevernet å rette oppmerksomheten mot det eksklusive og unike, i "antikvariske
eiendommeligheter", "merkverdigheter", "kuriositeter", "mesterstykker" som
betegnelsene var i eldre tid. I nyere tid var lenge for eksempel jakten på
praktstykker av "nasjonal verdi" en sentral ledetråd for fredningspolitikken.
Samtidig har "antikvarisk verdi" og alder gått hånd i hånd – en aura av tid om
gjenstander og anlegg har alltid vært et tungt verneargument. Lovverket innen
kulturminnevernet har alltid, siden den første lov "om fredning og bevaring av
fortidslevninger" av 1905, operert med automatisk fredning av minner over en
viss alder, lenge med reformasjonen som hovedgrense. Men over tid har denne
tidsgrensen dels blitt gjort dynamisk, noe kulturminneloven av 1978 viser som
gir automatisk fredningsstatus til alle samiske kulturminner eldre enn hundre
år. Loven speiler en vending i synet på kulturminner og kulturminnevern, av
strømninger på 1970-tallet, med oppmerksomhet om hverdagskultur, lokalsamfunn,
røtter, "grav der du står"-tanker, økomuseumsfilosofi, etnisitet og urfolk. Et
blikk på kulturvernets historie viser at da også at det alltid har vært en nær
sammenheng mellom samfunnsutviklingen og kulturminnenes status.

Nasjonsbygging og
klassekamp

Fra midten av 1800-tallet fikk kulturminner og museumsarbeid
et gjennombrudd som redskaper i nasjonsbyggingens tjeneste. På den ene siden
ble det maktpåliggende å ta vare på de nasjonale praktstykker fra middelalderen,
noe som særlig ble Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevarings oppdrag.
De var symboler på den storslage fortid, nødvendig å mobilisere nå når
nasjonalstaten skulle bygges. På den andre siden utvidet museene sitt
arbeidsfelt, der folkemuseene ble banebrytere for oppmerksomheten også om
dagliglivets kulturminner. Som det heter om i Norsk Folkemuseums
målformulering: "Museet samler og udstiller alt, som belyser det Norske Folks
Culturliv."  Også det dagligdagse og den
regionale variasjon var nødvendig i sammenlimingen av nasjonen fram mot 1905. I
mellomkrigstiden, med sine omfattende samfunnsendringer og kriser og med en
sterkt mobiliserende arbeiderbevegelse, ser vi igjen tendenser til en ny bølge
med fokus på "folkets kulturminner."

Verneideologisk
endring

Etter 1970-tallet har dagliglivets kulturminner hatt en
rimelig solid posisjon i det norske kulturvernarbeidet, både som myndighetspolitikk
og i det praktiske og ofte dugnadsbaserte vernearbeidet lokalt.
Samfunnsutviklingen har åpnet opp for økt bevissthet om sosialt, kulturelt og
etnisk mangfold, med forskningen som en av premissleverandørene. Dette kom omkring
1980 til uttrykk også i diskusjoner om vernekriterier i den innflytelsesrike
Fortidsminneforeningen og i Riksantikvarens frednings- og verneforvaltning.
Selv om fortsatt kriterier som "nasjonal verneverdi" og sjeldenhet ble lagt til
grunn, ble nå mer og mer "representativitet" anvendt. Et eksempel er det
omfattende arbeidet med fredning av kulturminner i Finnmark fra 1980-tallet, et
fylke som av ulike grunner hadde ligget langt etter resten av landet innen
dette feltet. Nærmest en bloc ble det vedtatt fredning av om lag 20 anlegg som
representerte et snitt av anlegg i fylket, i hovedsak slike som hadde overlevd
krigens herjinger – og etterkrigstidas saneringer – men også representative
gjenreisningshus. Utfallet ble en enestående fredningsliste, fra patrisierhus
til unnselige fiskerbondehus fra 1800-tallet, fra kvenske bygårder til samiske
stabbursrekker og gammefjøs, etc., samt områdefredninger. Vernelista var
historisk på mange måter, ikke minst ved sin dominans av hverdagslivets
kulturminner. Urfolksstatusen som samene fikk mot slutten av 1980-tallet,
resulterte i en egen samisk kulturminnevern- og museumsforvaltning underlagt
Sametinget, noe som ytterligere markerte den verneideologiske vendingen.

Voksende mangfold

På 1990-tallet fikk jødene, romanifolket, rom, skogfinnene og
kvenene en ny status ved Norges ratifikasjon av Europarådets konvensjon til
beskyttelse av nasjonale minoriteter. Dette har også bidratt til å utvidet
fokuset på dagliglivets kulturminner, som identitetsmarkører og
minnestedsmateriale. Eksempler er det jødiske museet i Oslo, åpnet i 2004,
utstillingen "Latjo dom" ved Glomdalsmuseet, om romanifolkets kultur og
historie, åpnet i 2006, og ny giv i skogfinsk og kvensk museums- og
kulturminnevernarbeid. Nasjonalt nettverk for minoriteter og kulturelt mangfold
og Internasjonalt Kultursenter og Museum er ytterligere bidrag til dette stadig
voksende mangfold innen dagliglivets kulturminnevern.

Kamp om offentlige
ressurser

Vi ser altså at kulturminneåret 2009 fanger opp en trend som
ikke er ny. Men det kan være gode grunner til at kulturminneåret retter
oppmerksomheten mot dagliglivet da vilkår for virksomheten også dreier seg om
en kamp om offentlige ressurser. En nærmest motsatt trend seiler i sterk
medvind og konkurrerer om de samme ressurser, nemlig reisningen av storslagne  "signalbygg"som skal speile nasjon så vel som
region og lokalsamfunn, fra Operaen og det nye nasjonalmuseet i hovedstaden via
visjonen om Nordområdemuseet i Tromsø til Hammerfest nyåpnede kulturpalass i
gjenskinnet fra gassfakkelen på Melkøya. Det skal tenkes stort, og det skal
bygges stort. I et slikt perspektiv er det nesten som å gest til
kulturminneåret å lese at i Longyearbyen skal kulturminneåret markeres i det
gamle, vernede Forsamlingshuset, "et sted hvor dagligliv og fest har utfoldet
seg i nærmere 60 år." Og like interessant er det at ved inngangen til året ble
sjøsamen Helmer K. Losoa fra Nesseby valgt til "Finnmarks ildsjel" på grunn av
sitt 20-årige arbeid med vern og formidling med dagliglivets kulturminner i
hjembygda.

– Av Einar Niemi,
professor ved Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø (UiT). Han har
også arbeidet med minoritetskultur og etnisitet.