De grunnleggende og ubehagelige spørsmålene

Det "ubehagelige" spørsmålet om hva vi skal med folkebibliotekene i en
digital tid, kan ikke stilles for ofte. Men iblant virker det som om
biblioteksektoren ikke er moden for diskusjonen.

– Av Odd Letnes, red.

Det "ubehagelige" spørsmålet om hva vi skal med folkebibliotekene i en
digital tid, kan ikke stilles for ofte. Men iblant virker det som om
biblioteksektoren ikke er moden for diskusjonen.

– Av Odd Letnes, red.

Spørsmålet ble stilt med full
tyngde 29. april 2008 da Aftenposten trykket en kronikk som flere innenfor
biblioteksektoren raskt stemplet som bibliotekfiendtlig. Kronikkforfatterne,
Trond Andreassen (NFF) og Mads Liland (LINO), og deres utspill, ble blant annet
omtalt som noe man ikke burde ta alvorlig.

     Men
det er nettopp det motsatte man må gjøre! Slike spørsmål må tas
alvorlig!

     I
et intervju forsikrer Andreassen
at kronikken ikke ble styrt av bibliotekfiendtlighet:

     "Liland
og jeg er på ingen måte noen fiender av bibliotekene. Det er motsatt – vi ser
på bibliotekene som viktige institusjoner innenfor kultur- og kunnskaps-Norge.
Vi mener derfor at det er nødvendig med en bred bibliotekdebatt i Norge nå."

     "Debatten
er ikke bare viktig. Den er kanskje helt avgjørende for at vi i framtiden skal
ha et like godt bibliotektilbud som i dag. Vi må nå snakke høyt om hva dette
tilbudet skal inneholde, og bli mer konkrete enn det diskusjonen dessverre har
lett for å bli når temaet tas opp til diskusjon internt i bibliotekkretser."

Professor Ragnar Audunson,
Høgskolen i Oslo, avd. JB, var en av dem som tok til motmæle mot Andreassen og
Liland. Han svarte slik i Bok
og Bibliotek:

     "Å
diskutere bibliotekenes rolle i en digital tid er viktig. Men Andreassens og
Lilands måte å stille spørsmålet på, bygger på en manglende forståelse av hva
et bibliotek er. Et bibliotek er ikke en institusjon for innlevering og utlån
av bøker. Det kan heller defineres som en institusjon som med utgangspunkt i
samlinger av dokumenter – digitale eller fysiske – organiserer sosiale
prosesser, først og fremst knyttet til læring og kulturformidling."

     Dette
er en definisjon – og en visjon – det er vanskelig å være uenig i. Den er
vakker og den handler om bibliotekets samfunnsoppdrag, noe som de fleste hittil
har sett på som en urokkelig grunnstein i et demokratisk velferdssamfunn.
Særlig stødig står definisjon og visjonen innenfor biblioteksektoren, blant
bibliotekarene.

Men innenfor biblioteksektoren
begynner nå noen å stille selvkritiske spørsmål: "Et av hovedproblemene med
norske bibliotek er at det jobber for mange bibliotekarer der (…) De
kjennetegnes som «glad i boka», «politisk korrekte» og med fokus på såkalt myke
verdier. De gjør som oftest lite ut av seg, krever lite og godtar mye fra sine
kommunale eiere," skriver Jonas
Svartberg Arntzen og Øyvind Svaleng. De skriver videre:

     "Vi
trenger fortsatt bibliotekarens rolle som formidler av litteratur og som
ekspert i katalogisering og navigering i informasjonsbaser. Men det trengs også
kulturarbeidere, designere, it-eksperter, kunstnere og pedagoger for å lage
framtidens bibliotek."

     Her
begynner diskusjonen å ta en annen og mer interessant kurs enn det den
vanligvis har. I dette utspillet drøfter Arntzen og Svaleng bibliotekenes
utfordringer i en digital tid, men viktigst av alt – de gir konkrete eksempler
på hva de mener bør være en del av bibliotekenes innhold i framtid.

     Dessverre
har ikke artikkelen fått den oppmerksomheten den fortjener, selv om den opprinnelig
sto på trykk i Dagbladet. Kan det skyldes at de grunnleggende spørsmålene Arntzen
og Svaleng stiller, oppfattes som så provoserende og avslørende, at det er best
å forbigå dem i stillhet?

Den innforståtte argumentasjonen om
"bibliotekets samfunnsoppdrag" fungerer bra innenfor biblioteksektoren, som en
faglig styrketrening, men utenfor sektoren må den ned på et mer konkret plan.
Arntzen og Svaleng har åpnet den døra og invitert til debatt. Tør noen å gå
inn?