Duppeditt med evig liv
En viktig epoke er slutt: Mediene verden over har nylig meldt at Sony ikke lenger vil produsere sin Walk Man. Men jeg har heldigvis én liggende i en skuff på kottet, til minne om den friheten vi følte da det virkelig ble mulig å høre skikkelig musikk andre steder enn foran stereoanlegget på gutterommet.
En viktig epoke er slutt: Mediene verden over har nylig meldt at Sony ikke lenger vil produsere sin Walk Man. Men jeg har heldigvis én liggende i en skuff på kottet, til minne om den friheten vi følte da det virkelig ble mulig å høre skikkelig musikk andre steder enn foran stereoanlegget på gutterommet.
Jeg gikk i første klasse da Doors ble dannet i Los Angeles i 1965 og Jim Morrison var allerede død da jeg fikk ørene opp for Strange Days og Waiting for the Sun. Jeg kom for sent til 68-opprøret i Paris. Da jeg besøkte den franske hovedstaden på min første inter rail, var brosteinen i gatene rundt Sorbonne for lengst forseglet med asfalt. Jeg fikk et glimt av Lennons og Yokos «bed in for peace» i Amsterdam på Dagsrevyen. Fett (vi hadde ikke begynt å si kult den gangen), tenkte jeg, fordi det var Lennon og ikke fordi det var en demonstrasjon for fred. Jeg kom for sent til de revolusjonære etterdønningene her i Norge. Jeg visste om et par ml’ere, joda, noen eldre brødre av kamerater, og jeg så anti-amerikanske slagord omkring på murveggene på Tveita. Så helt grønn var jeg ikke. Det gikk til og med rykter om at politiet hadde rykket inn og arrestert Pål Steigan og noen andre på Teisen gymnas noen år før jeg selv slet ut en ransel der. Joda, jeg var i nærheten, jeg fikk noen glimt, men mellom 1965 og 1971, sto jeg først og fremst på sidelinja og hørte på The Monkees.
Men i 1979 havnet jeg midt i en av min generasjons store revolusjoner – på musikkfronten. Da slapp Sony sin første Walk Man på markedet. Endelig kunne vi ta med musikken ut, endelig kunne vi høre «hi fi»-på bussen. Endelig kunne vi vise andre at vi var musikk-frikere. Endelig kunne vi sitte på T-banen og nikke svakt på hodet i takt med musikken, for å vise at vi var minst like tøffe som alle storebrødrene som digga Zappa og Jefferson Airplane – selv om vi ofte spilte glamrock og disco.
Jeg går inn på kottet og åpner skuffen med duppedingser fra fortida. Der ligger den fortsatt, en gul, vanntett versjon av Sonys Walk Man. Jeg lader den med batterier og plugger inn en av de få kassettene jeg har igjen fra den tiden. «Sabbath Bloody Sabbath» av Black Sabbath som kom ut det året jeg fylte 15. Walk Man’en funker fortsatt, uten bass- og diskantregulering, men med imponerende lydkvalitet. Husker jeg fra den gangen. Nå ligger det et matt sus over gutta fra Birmingham. Inne på stua har jeg det samme albumet som cd, sammen med Paranoid og Vol. 4. Snart vil sikkert de også finne veien inn til kommoden på kottet, fortrengt av iPhonen min – eller hva det kommer til å bli i framtiden.
Kassetter er i dag minner. Det samme vil cd’er bli. Men det fine med minner, er at de varer evig.
– Odd Letnes, redaktør
