En biblioteklov for det hybride bibliotek

Publisert Sist oppdatert

Justeringen av formålsparagrafen (§1), støtter godt opp under det hybride biblioteket vi nå ser vokse fram. Men staten går for langt i kommunal dereguliering.

Av Odd Letnes, redaktør

 

Justeringen av formålsparagrafen (§1), støtter godt opp under det hybride biblioteket vi nå ser vokse fram. Men staten går for langt i kommunal dereguliering.

Av Odd Letnes, redaktør

Kulturdepartementet har invitert til høring om forslag til endringer i folkebibliotekloven. La oss fastslå det med det samme: Lovforslaget inneholder ingen radikale endringer. Det bygger videre på den gamle loven (1985) og innlemmer elementer fra St.meld. nr. 23 (2008-2009) Bibliotek. Kunnskapsallmenning, møtestad og kulturarena i ei digital tid på en forutsigbar måte.

 

En framtidsrettet §1. Selv om det ikke er snakk om radikale brudd, er det likevel verdt å merke seg de viktigste endringene i §1. Her understrekes det at biblioteket skal drive ”aktiv formidling” og at biblioteket skal være en ”møteplass for offentlig samtale og debatt”. Det er positivt at det tidligere passive uttrykket ”stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon” er byttet ut med ”aktiv formidling”. Det har et mer forpliktende innhold, og det er lettere å kvantifisere og evaluere.

Videre er det viktig at bibliotekets rolle som ”møteplass og arena for offentlig debatt” framheves.

 

Inspirasjon fra PLACE og litteraturhus. Den nye §1 er skreddersydd for ”det hybride biblioteket”. Biblioteket befinner seg i en periode hvor den Gutenberg-baserte, fysiske tradisjonen møter den digitale tid. Når samling, ordning, formidling og utlån av bøker (og andre fysiske medier), ikke lenger er bibliotekets alfa og omega, må det fylles med nye funksjoner. Dette ble et klart tema i den siste bibliotekmeldingen. I bibliotekmeldingen fremheves bibliotekenes rolle som et lavterskelsted, der folk kan møtes og samtidig treffe bibliotekarer, som kan veilede i og formidle litteratur og informasjon.

I høringsbrevet kan vi lese: ”Selv i en digital tid, der bøker kan lånes på nett, vil folk ha behov for et slikt fysisk møtested. Samtidig vil bibliotekene også ha en stadig viktigere rolle som digital møteplass, basert på gode, digitale tjenester. Flere eksempler fra folkebibliotek som har utviklet gode, fysiske møteplasser viser at det er et stort behov for dette. (…) Undersøkelser underbygger at befolkningen i stor grad bruker bibliotekene til annet enn å låne bøker, film og musikk.”

Et klarer utrykk for at tankegodset fra forskningsprosjektet PLACE ved Høgskolen i Oslo og Akershus har seget inn i politikken, må vi lete lenge etter. Her er det bare å gratulere professor Ragnar Audunson og hans kolleger, stipendiater og masterstudenter.

Det kan heller ikke være tvil om at den imponerende suksessen til Litteraturhuset i Oslo, og nå etter hvert i andre byer rundt i landet, har vært med på å pense departementet inn på møteplass- og arenasporet.

 

Mer stat? Loven fra 1985 slår an prinsippet om den kommunale selvråderetten. Dette forsterkes i det nye lovforslaget, som overlater kommunene å finne ut av hvordan de skal skape et godt bibliotektilbud til befolkningen: ”Kommunen fastsetter reglement for folkebiblioteket.”

Joda, det er logisk at det er kommunene – bibliotekenes eiere – som blir satt til å fylle bibliotekene med innhold og ressurser. Det er i utgangspunktet kommunen selv som best kan vurdere hva slags bibliotek kommunen trenger, i forhold til kommunens størrelse, demografi, utdannings- og næringsstruktur og liknende. Men samtidig har vi sett at det kommunale frislippet har ført til store ulikheter i bibliotektilbudet kommunene imellom, ja, selv mellom nabokommuner i samme fylke.

Kulturdepartementet sier i høringsnotatet: «Et av siktemålene med denne lovrevisjonen har vært å rydde opp i lovteksten. Dette innebærer blant annet at man fjerner bestemmelser som har frivillig karakter, det vil si at det ikke er en pålagt oppgave.”

Det er bra. Men departementet burde gått et skritt lenger. Jeg vet det er politisk motstrøms, men likevel: Kanskje er det nå på tide å vurdere et større engasjement fra statens side. Folkebibliotekloven skal selvsagt ikke regulere på detaljnivå, men kanskje kunne den utstyres med forskrifter som presiserer de mange vage paragrafene. For eksempel kunne det være et nasjonalt pålegg om at alle bibliotek må utarbeide en skriftlig plan for samlingsutvikling. En skriftlig plan for samlingsutvikling tvinger biblioteksjefen til å ta samfunnsoppdraget på alvor, og den gjør det mulig for offentligheten å få innsyn i de prinsippene og normene biblioteket drives etter.

Man kunne også tenke seg et nasjonalt pålegg om at alle bibliotek skal utforme en aktivitetsplan. Det ville kunne hindre at teksten om møteplass og arena for debatt ikke bare blir tomme ord, og videre at biblioteket som møteplass skiller seg tydelig fra andre møteplasser som for eksempel bensinstasjonen, kjøpesenteret eller ”lokalet”.

 

Fylkesbibliotekene bør styrkes. Som en følge av bevegelsen mot større lokalt selvstyre, fristilles fylkeskommunen i forhold til å etablere fylkesbibliotek, noe som var skrevet svart på hvitt inn i stortingsmeldingen. I intervjuer med Vigdis Moe Skarstein, har hun gitt uttrykk for at fylkesbibliotekene kan spille en viktig rolle i bibliotekvesenet. I Bok og Bibliotek nr 3/2011 sa hun følgende:

”Nasjonalbiblioteket er nødt til å ha kontaktpunkter ute i biblioteksektoren, enten vi snakker om fag- eller folkebibliotek. Når det gjelder folkebibliotekene har vi valgt å utnytte fylkesbibliotekene som noder i nettverket vårt. Det kan godt være at både fylkeskommunene og fylkesbibliotekene i sin nåværende form kan forsvinne en gang, det er uansett ikke avgjørende. Det viktige er at vi trenger bindeledd i biblioteklandskapet. I dag egner fylkesbibliotekene og Universitet- og høgskolerådet seg godt i en slik rolle.”

Jeg tror det er et godt strategisk grep å involvere og ansvarliggjøre fylkesbibliotekene. Her skulle jeg ønske Kulturdepartementet gikk lenger og rett og slett stilte krav om fylkesbibliotek i hvert fylke. I dagens hybride bibliotekvirkelighet med en ny organisasjonsstruktur på toppen, tror jeg fylkesbibliotekene har en viktig rolle å spille som lyttepost og rådgiver for Nasjonalbiblioteket.

 

§5 og kompetansekravet. Kravet fra loven anno 1985 om at det skal være fagutdannet bibliotekar i alle kommuner, var en viktig markering. Det har ført til at stadig flere kommuner har fått fagutdannet bibliotekar. Det er fortsatt mange mindre kommuner som fortsatt ikke har fagutdannet biblioteksjef, og de beskjedne utdanningsoppleggene for ufaglærte biblioteksjefer kan ikke bøte på mangelfull kvalitet i tjenestene. Det er derfor viktig at det nye lovforslaget (§5, forslag 1) opprettholder kravet om fagutdannet biblioteksjef og attpåtil ønsker å fjerne dagens mulighet til å gi unntak fra loven. En lovbestemmelse uten dispensasjonsordning vil kunne fremme kreativiteten og inspirere kommunene til å finne gode alternative former for samarbeid med for eksempel skole og kultur, eller gjennom samarbeid i regionen (”myk konsolidering”).

Men gode intensjoner til tross – departementet og Nasjonalbiblioteket sitter fortsatt igjen uten sanksjonsmuligheter mot dem som bryter kravet om fagutdannet biblioteksjef. Så lenge forvaltningen ikke har noe ”ris bak speilet”, er det et åpent spørsmål om paragrafen vil føre til noen særlig endring i forhold til dagens virkelighet.

 

E-bok-thrilleren. Departementet sier i høringsbrevet at de ønsker en teknologinøytral lov og nevner ikke e-bøker eksplisitt. Det er forståelig i forhold til all den uvisshet og upløyd mark som omgir e-bøkene. E-bøker er for økonomer et skoleeksempel på disruptiv innovasjon — en teknologisk nyskaping som radikalt endrer betingelsene for en bransje.

Når det gjelder synet på utlån av e-bøker i bibliotekene, finnes det i dag en åpenbar spenning mellom bibliotekene på den ene siden og forlagene og bokhandlene på den andre siden. Et eksempel fra Sverige, som ligger foran oss på feltet, er illustrerende. Jeg sakser fra en kommentar av redaktør Dag H. Nestegard på nettstedet til Bok & samfunn:

”Med fare for å framstå som reaksjonær må det vere lov å påpeike at utviklinga ikkje er udelt positivt for alle. Held vi oss til Sverige ser vi til dømes at memoarane til fotballspelaren Zlatan Ibrahimovic har skapt hovudbry for bransjen. På Stockholms Stadsbibliotek blei dei 20 fysiske eksemplara lånte ut med ein gong boka vart tilgjengeleg. Samstundes blei det gjort 1000 utlån som e-bok dei første 14 dagane frå same bibliotek. I Sverige er det inga avgrensing på kor mange utlån som kan skje samtidig av e-bok-filer. Omkring 13 000 har til no kjøpt eller lånt Jag är Zlatan som e-bok. Over 80 prosent av dette er utlån gjennom bibliotek. Innteninga for forlaget er med andre ord minimal. Klok av skade har svenske forlag no innført karantenetid for e-bøkene sine hos biblioteka. Det er ein forståeleg reaksjon.”

En liknende situasjon ser ut til så seile opp i Danmark. De danske bibliotekenes tjeneste for utlån av e-bøker, eReolen, ble lansert med et paukeslag i november 2011. Suksessen lot ikke vente på seg. I februar i år var 150 000 dansker innom nettstedet og lånte til sammen 47 000 bøker. Det har fått danske forlag til å rope varsko. ”Når jeg ser på våre salg- og utviklingskurver før og etter introduksjonen av eReolen, har utlånene hatt en negativ virkning på det kommersielle salget,” sier direktør Cliff Hansen i forlaget Lindhardt og Ringhof til den danske avisen Politiken (26.3.2012).

I Bok og Biblioteks e-bokundersøkelse i nr 2/2012 understreker biblioteksjefene at utlån av e-bøker kommer i tillegg til bibliotekets øvrige tjenester. Det kommer imidlertid ikke på tale for biblioteksjefene å bryte med prinsippet om at bruk av biblioteket skal være gratis. Bare 3 prosent av biblioteksjefene er villige til å innføre brukerbetaling for e-bøker. 78 prosent ønsker seg en ny statlig støtteordning for utlån av e-bøker, mens 19 prosent regner med e-lån må finansieres ved å omprioritere innenfor dagens budsjetter. 

Altså: 78 prosent ønsker at staten skal gripe inn.

Dette siste punktet faller sammen med pkt. 6.6. i ”E-bøker til bibliotek” (NB-blogg 22. mars): (…)”mange ønsker at Nasjonalbiblioteket skal ta et utvidet ansvar. Nasjonale avtaler eller lisenser, teknisk infrastruktur og felles løsninger for formidling er de områdene som er mest nevnt,” kan vi lese der.

Tyder dette på at grasrota i biblioteksektoren ikke er så opptatt av at det nødvendigvis er kommunene som skal ha ansvaret for hele bibliotekvesenet? Tyder det på en utakt her mellom landets biblioteksjefer og landets politiske ledelse? Kanskje ligger det en politisk kampsak her – selv om den krever at man ”taler Roma midt i mot”?

 


Powered by Labrador CMS