En melding preget av utsettelser

Stortingsmelding 23 og 24 (2008-2009). Etter noen rosende ord i starten
begynner skuffelsen å spre seg i bibliotekmiljøet. Hva slags meldinger er nå
dette? Bibliotekmiljøet ønsket seg en ny
giv. Forventningen ble ikke innfridd. De to tekstene er like moderate,
forsiktig og velmenende som en gjennomsnittlig norsk bibliotekdebatt.

– Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Stortingsmelding 23 og 24 (2008-2009). Etter noen rosende ord i starten
begynner skuffelsen å spre seg i bibliotekmiljøet. Hva slags meldinger er nå
dette?

– Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Bibliotekmiljøet ønsket seg en ny
giv. Forventningen ble ikke innfridd. De to tekstene er like moderate,
forsiktig og velmenende som en gjennomsnittlig norsk bibliotekdebatt.

     I
1996 sa statssekretærutvalget for IT: informasjonsteknologien vil endre vårt
samfunn og vår hverdag like gjennomgripende som den industrielle revolusjon
gjorde. For tretten år siden var dette en dristig påstand. I dag ser vi at
den stemmer. Norge befinner seg midt i en sosial og økonomisk revolusjon – som
angår hele verden og alle institusjoner.

Jorda brenner
For et par hundre år siden ble det gamle norske jordbrukssamfunnet snudd på
hodet av ny industriell teknologi. Datateknologien er like forstyrrende. Nå er
det industrisamfunnet som vakler. Bankene og postverket har allerede vært
gjennom store omveltninger. Musikkbransjen og de store dagsavisene merker jorda
brenne under føttene. To begivenheter kan symbolisere overgangen: Obamas
presidentkampanje og frisleppet av Store Norske Leksikon. Det er ikke bare
maktforholdene, men spillereglene som forandrer seg.

     De
to meldingene dreier seg om hvordan ABM-institusjonene skal mestre overgangen
fra industri- til kunnskapssamfunn. Men Kulturdepartementet har ikke noe
forhold til dimensjonene i den historiske prosessen. – Det tradisjonelle
biblioteket har utspilt sin rolle, sa den danske Biblioteksstyrelsen i
2006. Da var det mange som skvatt. – Visjonen for regjeringens IKT-politikk
på kulturfeltet er å gjøre mest mulig av samlingene i våre arkiv, bibliotek og
museer tilgjengelige for flest mulig ved fremtidsrettet bruk av IK-teknologiske
løsninger, heter det i Digitaliseringsmeldingen. Dette er en formulering
ingen kan være uenig i. Dermed sier den heller ikke noe.

     I
likhet med Bibliotekreform 2014 er stortingsmeldingene om bibliotek og
digitalisering forankret i tradisjonelle forestillinger om bibliotek, kultur,
media, skole, forskning, læring og samfunn. Det er velferdssamfunnets begreper
som kommer til uttrykk. Når utgangspunktet er det gode gamle, blir resultatet
deretter. Bibliotekmeldingen sier i og for seg at nye digitale tenester vert
sydde etter brukarane sine mål, ikkje etter institusjonane eller fagmiljøa.
Dette kan føre til store endringar for abm-institusjonane og etter kvart
omforme korleis dei samhandlar med brukarane. Men de store endringene
plasseres i framtida, ikke i nåtida. Grepet, gløden og entusiasmen mangler.

     Når
departementet ikke tar grep, må miljøet trå til. I forbindelse med
Bibliotekreform 2014 ønsket ABM-utvikling tett kontroll over
utredningsarbeidet. Bibliotekorganisasjonene fikk bare være med i en
referansegruppe – altså i en rådgivende rolle. Derfor gjennomførte NBF en
omfattende parallell diskusjonsprosess.

     I
dag er situasjonen omtrent den samme. Kulturdepartementet har ikke klart å
sette ord på dagens virkelighet. Da må miljøet selv prøve å gjøre det. Det som
er positivt, er at debatten på nettet begynner å fungere. Biblioteknorge ruller
og går som før. Men epostlister egner seg ikke for ekte debatter med innlegg og
motinnlegg. Det nye er at både ABM-utvikling og NBF har opprettet egne
debattblogger for å diskutere meldingene. Bloggen er et langt bedre medium for
systematisk argumentasjon. Det vi diskuterer, er en tradisjonsbundet tekst. Men
måten vi diskuterer på, tilhører det nye kunnskapssamfunnet.

Nasjonal kunnskapspolitikk

Bibliotekene må forberede seg på
det globale kunnskapssamfunnet. Stortingsmeldingene står ikke i veien for dette.
De innholder lite nytt, men gir støtte til en god del fornuftige digitale
tiltak. Men de kjente vi fra før. Problemet er at selve kampen blir overlatt
til bibliotekene selv. Dype overganger skaper motsetninger og strid.
Konfliktene mellom gammelt og nytt kan ikke unngås. Men de kan gjøres mindre
traumatiske ved å legge til rette for faglige debatter og relevante empiriske
analyser.

     Her
er det stor forskjell mellom bibliotektypene. Fagbibliotekene i
undervisningssektoren kan i økende grad støtte seg på en ekte nasjonal
kunnskapspolitikk. Viljen til å løfte skoler, lærere og høyere utdanning er
økonomisk begrunnet. Den nye satsingen på skolebibliotek er en
kunnskapssatsing. Oljen varer ikke evig. Uten kunnskap blir Norge utkonkurrert
på det globale markedet.

     En ny rapport fra OECD (2008) sier
det slik: tertiary education is a major driver of economic competitiveness
in an increasingly knowledge-driven global economy. … The imperative for
countries is to raise higher-level employment skills, to sustain a globally
competitive research base and to improve knowledge.

     Når skolebibliotekene
vil argumentere for sin sak, bør de alliere seg med lærerne og vise til
kompetansemålene i de nye læreplanene. Digital kompetanse regnes nå som en
grunnleggende ferdighet i alle fag. Å bruke digitale verktøy i samfunnsfag
innebærer, som et eksempel, å gjere berekningar, søkje etter informasjon,
utforske nettstader, utøve kjeldekritikk og nettvett og velje ut relevant
informasjon om faglege tema. … Å bruke digitale kommunikasjons- og
samarbeidsreiskapar inneber å utarbeide, presentere og publisere eigne og
felles multimediale produkt, kommunisere og samarbeide med elevar frå andre
skular og land

Bibliotekutvikling

Folkebibliotekene trenger også noen
å støtte seg på. Brukerne blir mer varierte og mer kravstore. Jo mer de venner
seg til nettets fortreffelige tjenester, jo større forventninger får de til
biblioteket. Derfor kan ikke de små folkebibliotekene mestre kunnskapssamfunnet
på egen hånd. De trenger fastere nettverk og sterkere støttespillere. Derfor
var det fornuftig å beholde fylkesbibliotekene som utviklingsaktører.

     Det
drives mye bra utviklingsarbeid i biblioteksektoren, ofte med svært små
ressurser. Men midlene er altså små – og selve organiseringen svært tilfeldig.
De fleste prosjektene havner i glemmeboka når rapportene er levert. Det samme
skjer med rapportene. Den manglende bruken av bibliotekstatistikk er et
eksempel på det samme. Bibliotekene utnytter ikke de store datamengdene som
samles inn. De er nedsyltet i driftsoppgaver og makter ikke å drive
organisasjonslæring – det vil si løfte seg selv etter håret – samtidig.

     Bibliotekmeldingen
varsler eit samla grep når det gjeld kartleggingar og analysar av abm-feltet.
Det er vel og bra. Men jeg må nesten spørre: hva har hindret dette de siste ti
årene? Det kan neppe være mangel på penger. Hvem skal ta dette styringsgrepet?
Og hvem må innordne seg?

     NBs
strategiske valg er et problem som begge meldingene hopper bukk over.
Nasjonalbiblioteket representerer det største og tyngste bibliotekfaglige
miljøet i Norge. Biblioteket har en visjon – men visjonen er ikke forankret i
resten av bibliotek-Norge. NB driver kunnskapspolitikk på høyt nivå, men har i
liten grad sett seg selv som samarbeidspartner og utviklingsaktør for
folkebiblioteksektoren.

     I
kunnskapssamfunnet vil skillet mellom folkebibliotek, på den ene siden, og fag-
og forskningsbibliotek, på den andre, gradvis bli utvisket. Brukeren på nettet
er helt uinteressert i slike kategorier. Norgesbiblioteket gjør ikke forskjell
på folk – og fag. Derfor bør Nasjonalbiblioteket velge en annen kurs. Satsingen
på Biblioteksøk er positiv. Men den tunge forsknings- og samlingsorienteringen
vil neppe lønne seg i 2020.

     En
rimelig rask overgang fra velferds- til kunnskapsbibliotek, i et land som
Norge, krever et langt fastere utviklingsgrep. Da tenker jeg både på
fylkesbibliotekene, på ABM-utvikling og på Nasjonalbiblioteket. Norsk
bibliotekutvikling burde vært et fellesanliggende for nettverket av
fylkesbibliotek, for ABM-utvikling og for Nasjonalbiblioteket. Bibliotekene på
grasrota trenger alle tre som medspillere.

Klar tale

Inntil NB allierer seg med hele
biblioteksektoren, ser jeg ingen løsning på konflikten mellom NB og
ABM-utvikling. En rent administrativ tilnærming hjelper ikke. Meldingen varsler
at Kultur- og kirkedpartementet vil vurdere om det kan vere tenleg med ei
nærare samordning eller samanslåing av bibliotekoppgåver i Nasjonalbiblioteket
og ABM-utvikling – eventuelt om det kan vere ei løysing å overføre
bibliotekoppgåver frå ABM-utvikling til Nasjonalbiblioteket.

     Her
blir igjen problemene skjøvet videre. Hele meldingen er preget av utsettelser.
Vi som er opptatt av bibliotekutvikling, vil gjerne vite hvilke oppgaver
dere har tenkt på. Vi er grundig lei av å bli utredet. Det er vårt fagfelt dere
snakker om. Det er vår stat som har ansatt dere. Det er våre skattepenger –
pluss noen oljeslanter – som betaler dere.

     Bruk
av digital teknologi – står det i Digitaliseringsmeldingen –  vil
kunne gi ytterligere substans til målet om at alle innbyggere skal kunne ha
lett tilgang til relevant og nødvendig informasjon i enhver sammenheng. Jeg
melder tilbake: som en av Norges 4,6 millioner innbyggere vil jeg gjerne høre argumentene
som angår NB og ABM-utvikling. Jeg trenger denne informasjonen for å kunne
skrive fornuftig om mitt eget fagfelt. Jeg vet at mange andre bibliotekfolk vil
betrakte dette som relevant og nødvendig informasjon.

     Vi
er ikke lydige undersåtter, men friske og freidige eBorgere 2009. Vi vil ikke
bare ha informasjon – vi vil selv delta i diskusjonen. Svar gjerne på dette
nettstedet!