Et ubehagelig spørsmål
Bibliotekloven sier at "Det enkelte
bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet,
allsidighet og aktualitet."
Det nytter ikke bare å satse på det ene, man skal fylle alle tre
begrepene med
innhold.
Så
bra, her har vi selve fundamentet for et opplyst demokrati og målet på
et godt
velferdssamfunn. Men denne målsettingen stiller også bibliotekene
overfor en
stor utfordring: Hvordan står det egentlig til med kvaliteten når det
gjelder skjønnlitteratur?
Er det slik at kvaliteten er i ferd
med å bli kastet over bord?
Bibliotekloven sier at "Det enkelte
bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet."
Det nytter ikke bare å satse på det ene, man skal fylle alle tre begrepene med
innhold.
Så
bra, her har vi selve fundamentet for et opplyst demokrati og målet på et godt
velferdssamfunn. Men denne målsettingen stiller også bibliotekene overfor en
stor utfordring: Hvordan står det egentlig til med kvaliteten når det gjelder skjønnlitteratur?
Er det slik at kvaliteten er i ferd
med å bli kastet over bord?
Førsteamanuensis
Cecilie Naper ved Høgskolen i Oslo, avd. JBI, gir dette kritiske fugleperspektivet
i sin artikkel, Fra
mangfold til enfold – norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner i forandring:
"Den mest solgte og utlånte
skjønnlitteraturen besto tidlig i 1990-årene av en god blanding av norsk og
oversatt litteratur, verdenslitteratur, klassikere, og mer reindyrket
underholdningslitteratur.
Blant
de 10 mest utlånte bøkene på folkebiblioteket finner vi i 1992/1993
nobelprisvinner Sigrid Undset, klassikerforfatter Amalie Skram og de to
kritikerbelønte forfatterne Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo. Blant de 40 mest
utlånte dukker også kanonforfatterne Fjodor Dostojevskij, Marcel Proust, Franz
Kafka opp sammen med de norske klassikerforfatterne Knut Hamsun, Johan
Borgen og Jens Bjørneboe. Her møter vi også norske mottakere av kritikerprisen
som Lars Saabye Christensen og Bjørg Vik.
I
2007 finner vi, i motsetning til i 1993, ingen kanoniserte forfattere på
bestselgerlista. Av bøker skrevet av kritikerbelønte forfattere finner vi kun
én. Derimot finner vi så mange som seks kriminalromaner blant de ti mest solgte
romanene.
Vi
finner den samme utviklingen i retning av lettere litteratur i bibliotek-Norge.
Hvis vi sammenlikner utlånstoppen for 1993 med 2007-toppen, ser vi at parallelt
med forandringene i bokbransjen er lånernes etterspørsel stadig mer ensrettet.
I motsetning til i 1993, finner vi i 2007 verken kanoniserte forfattere,
klassikerforfattere eller kritikerbelønte forfattere på utlånstoppen. Dette
bildet forandres ikke i nevneverdig grad om vi tar utgangspunkt i de 40 mest
utlånte titlene."
I løpet av mindre enn 20 år har
denne utvanningen av bibliotekenes
formålsparagraf funnet sted uten at det har foregått noen merkbar offentlig
debatt om det. Det seirende begrepet er aktualitet, mens kvaliteten kastes over
bord. Det er ingen grunn til at denne trenden vil snu når bibliotekene går over
til å kjøpe inn og formidle digitale bøker.
Dette er en risikabel trend,
selv om den gir pene tall på utlånsstatistikken. Er denne utviklingen en
konsekvens av samfunnsutviklingen som vi bare må godta, eller er den en
ubehagelig sannhet man helst vil feie under teppet – fordi den spenner bein på
grunnleggende bibliotekarisk yrkesetikk?
Bibliotekenes tilbud rommer riktig
nok langt mer enn utlån av bøker. Undersøkelser viser at brukerne faktisk gjør
mye, mye mer enn å låne bøker. De leser aviser, spiller dataspill, chatter, bruker
biblioteket som varmestue, gjør lekser, jobber… Men i det offentlige bildet er
biblioteket fortsatt for mange et sted hvor man låner bøker. En vakker dag kan
det komme en våken person med innflytelse og vise til utlånsstatistikken og stille
det ubehagelige spørsmålet: Hva skal vi med et kostbart bibliotekvesen når det
ikke kan tilby annet enn de bestselgerne markedet allerede flommer over av?
Er det da nok å svare: Men vi
låner også ut ukuleler og arrangerer spillnetter for ungdom?
– Odd Letnes, redaktør
