Facebook truer det åpne nettet

Publisert Sist oppdatert

En støtte til Facebook kan også ses på som et svik mot det frie world wide web. Hva gjør da 130 norske bibliotek på Facebook?

Av Odd Letnes, redaktør

En støtte til Facebook kan også ses på som et svik mot det frie world wide web. Hva gjør da 130 norske bibliotek på Facebook?

Av Odd Letnes, redaktør

Januar er ryddetid. I en mappe på PCen over ymse tekster fant jeg en gammel epistel om Facebook under tittelen ”Skarpt angrep på Facebook”, skrevet i 2008. Utgangspunktet er den engelske skribenten Tom Hodgkinson som i den engelske avisa The Guardian går til et kraftig angrep mot Facebook (14.1.08). ”Jeg avskyr Facebook,” sier han i anslaget til artikkelen.

Facebook er et kapitalistisk og neo-konservativt, ideologisk instrument, mener han videre. Bak det hele står Silicon Valley-penger og aktivister på den amerikanske høyresiden. Han viser selvsagt til Facebooks gründer Mark Zuckerberg – som ble nylig ble kåret til Times’ ”Man of the year” 2010 – og Peter Thiel, som var en av de første som investerte i selskapet og som sitter som en av tre i selskapets styre.

Hodgkinson ser på Facebook i forlengelsen av den amerikanske imperialismen, og Hodgkinson vil på ingen måte være med på å styrke selskapet eller hovedaktører som Thiel, enten det handler om penger eller innflytelse. Hodgkinson går også knallhardt ut mot den sosiale profilen som Facebook omgir seg med. Et motto for Facebook er at det er «a social utility that connects you with the people around you». Men hallo, roper han. – Hvorfor i Herrens navn skulle jeg ha behov for en PC for å komme i kontakt med folk rundt meg?

I stedet for å gjøre noe sammen med vennene sine – snakke, spise, drikke, danse – er han henvist til å sende dem stikkordpregede meldinger og artige bilder, mens han er lenket til skrivebordet. ”Far from connecting us, Facebook actually isolates us at our workstations.”

Jeg nikker og kjenner en rolig glede over at jeg fanget opp denne kritikken i 2008. Jeg tenker at det er godt at det finnes personer som står fram i en av verdens mest toneangivende aviser og tør å dra i nødbremsen i det toget de fleste av oss, de norske folkebibliotekene inkludert, i blind entusiasme har kastet oss på i frykt for å bli stående igjen på den analoge perrongen.

Det åpne internettet, det som startet så lovende med Tim Burners Lees world wide web, er i ferd med å lukkes. Nettsamfunn, passordlåste nettsteder, nettsteder med inngangsbilletter og stykkpris per nedlasting, brer om seg. Rupert Murdochs aviser er i full fart mot å bli betalingstjenester. De som tidligere fnyste av å betale for ting på nett, er nå trofaste støttespillere for Apple. Vi trenger strengt tatt ikke termometer, barometer og høydemåler på mobiltelefonen, men du verden så morsomt det er å bruke de for eksempel når man er på biltur i fjellheimen.

Hva privatpersoner gjør, er en ting. At Facebook kan fungere bra venner i mellom, er det ingen tvil om. Når du ønsker å fortelle om sjokoladekaka du bakt i går eller katten som har fått tvillinger, er Facebook glimrende. Visstnok fungerer nettsamfunnet også bra som en et ekteskapsbyrå.

Når bibliotekene kaster seg på Facebook-bølgen under mottoet ”Vi må være der brukerne er”, er det fullt ut forståelig. Bibliotekene er ikke alene om å tenke dette. DIFI har nylig laget en veileder for bruk av sosiale medier i det offentlige. Her kan vi blant annet lese: ”Sosiale medier er både en kommunikasjonskanal og et arbeidsverktøy for kunnskapsmedarbeidere i forvaltningen. Sett virksomheten din i stand til å utnytte mulighetene i de nye kanalene.”

OK, det er viktig å prøve ut nye medier. Men jeg savner en kritisk distanse i forholdet mellom det offentlige og sosiale medier. Hvor blir det av forskerne? Hvilke konsekvenser på sikt kan det få at staten og kommunene retter sine ressurser inn på lukkede nettsamfunn som for eksempel Facebook. Sett i forhold til biblioteksektoren: Dersom brukeren danner seg et inntrykk av at det er på Faceebok det ”hotte” skjer, det er her jeg må inn for å følge med på hva som rører seg i biblioteket, er vi inne på en risikabel kurs. Ved å satse for mye på Facebook, undergraver biblioteket ikke bare sin egen nettside, men også det frie internettet. Når stadig flere diskusjoner av allmenn offentlig interesse holdes inne på for eksempel Facebook, står vi overfor et demokratisk problem. I et slikt perspektiv er Wikileaks en lakmustest i forhold til idealet om en fri og åpen informasjonsflyt.

Om jeg nå på begynnelsen av 2011 skulle komme med et nyttårsønske, måtte det bli at folkebibliotekene fortsetter å kjempe for det frie internettet ved å utvikle sine verktøy på det åpne world wide web, i stedet for å lukke altfor mye ressurser og informasjon inne i ekskluderende nettsamfunn. Bibliotekene er samfunnets viktigste aktør i kampen om fri informasjon. Det ville vært ille om siste skanse falt som offer for de kreftene som ønsker at all informasjon skal håndteres av milliardfeite giganter innenfor lukkede kretsløp, som atpåtil har tjent sine feite milliarder på våre private data. 

– – – – –

 

 

Powered by Labrador CMS